Gå til hovedinnhold

Innlegg

Lastad - navn og havn i Lyngdalsfjorden

Gården Lastad innerst i Lyngdalsfjorden kjenner vi som småbåthavn, og som et tidligere lokalt industri- og håndverkssentrum, med sagbruk, ferdighusproduksjon og møbelfabrikk. Men hva betyr egentlig det litt uvanlige gårdsnavnet, Lastad, og kan navnet fortelle oss noe mer om virksomheten på stedet i tidligere tider? Og kan det tenkes at det dreier seg om oppkalling etter mer kjente «Lastadier» i Amsterdam eller de tyske østersjøbyene?
Aller først: Lastad er et sjeldent, men ikke enestående stedsnavn. Som gårdsnavn finner vi det også i Søgne, ved utløpet av Trysfjorden. Begge steder dreier det seg om nokså unge gårder: Lastad i Lyngdal var husmannsplass under Vilshammer i 1723, mens Lastad i Søgne var plass under Ålo den gangen. Navnet er imidlertid kjent flere steder på sørlandskysten – Lasta(d) i Flekkefjord, Lasta(d) i Lindesnes og Lasta(d)en i Lillesand. Ikke i noen av de sistnevnte tilfellene er Lasta(d)-navnet blitt bebyggelsesnavn i eldre tid, men er marknavn på lokaliteter nær …
Nylige innlegg

Tilbake til byen

15 000 innbyggere i Kvadraturen er Kristiansand kommunes befolkningsmål for eget bysentrum frem mot 2030. I 2015 var det til sammenligning i underkant av 7 000 beboere i sentrum, og målsettingen om en tettere, mer levende og bærekraftig by kan kanskje virke i overkant optimistisk. Men faktum er at Kvadraturen for 100 år siden hadde godt over 15 000 innbyggere – og at det bodde flere folk i sentrum i 1815 enn det gjør i dag. Sørlandets hovedstad har i realiteten vært gjennom en storstilt «by-tømming».
Det lå komplekse årsaker bak, men begrensningene i form av trangboddhet i sentrum og mulighetene til å skaffe seg relativt billige og store tomter utenfor byen, spilte en viktig rolle. For det var ikke slik at det ble færre folk i Kristiansand. Folk flyttet derfra, ja, men sjelden så langt. Byveksten foregikk i stor grad i landkommunen Oddernes, som omkranset byen frem til 1964. Resultatet var en langt mindre kompakt by enn tidligere.
Fredrikstads byområde gjennomgikk en tilsvarende utvi…

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Byen utenfor byen

«Byens stygge Forstæder», skrev Welhaven, mens «Forstædernes Dynger af Hytter og Smaahuse» forstyrret P.C. Asbjørnsens utsyn fra Ekeberg over Christiania i 1848. På 1700- og 1800-tallet bidro urbanisering og befolkningsøkning til at forsteder som Vika, Vaterland og Grønland vokste frem som tettsteder like utenfor bygrensene. Men noe rent hovedstadsfenomen var forstedene ikke – de fantes i de fleste norske byer, store som små.
Forstedene var både by og ikke-by, og over alt hadde Welhavens utsagn om «stygge Forstæder», sosiale og politiske konnotasjoner utover den rent faktiske beskrivelsen av tette, uregulerte «Dynger af Hytter og Smaahuse». Tromsøstranden «ansees for et almindeligt Tilholdssted for den sletteste Deel af de didhen søgende Mennesker,» het det da Stortinget vedtok å slå forstaden sammen med byen Tromsø i 1842. Da Vika skulle saneres og moderniseres i 1920-årene, het det at «det er ikke farlig å gå i Vika, iallfall ikke ved høilys dag».
Datidens byer – kjøpsteder og ladeste…

Nordmenn i slaget ved Trafalgar

Sjøslaget ved Trafalgar 21. oktober 1805 ble skjebnesvangert for den tapende part, Napoleons Frankrike, og kom til å innlede en hundre år lang periode med britisk dominans på alle verdens hav. En tallmessig underlegen flåte under viseadmiral Horatio Nelson utslettet på det nærmeste sin fransk-spanske motstander, som mistet 22 av sine 33 linjeskip. Nærmere 5000 mann døde i løpet av det blodige slaget, deriblant Nelson selv. Mindre kjent er det at det fantes norske sjøfolk på brorparten av de britiske skipene, og også på Nelsons flaggskip, HMS Victory.








Det var vanlig at stormaktenes flåter var nokså broket, Den engelske diplomaten og forfatteren Robert Molesworth (1656-1725) rapporterte mange år tidligere fra København at «kongens beste sjøfolk er nordmenn, men de fleste av dem er i hollandsk tjeneste og har sine familier der». hva mannskapets opprinnelse angikk. I så måte skilte ikke den britiske flåten ved Trafalgar seg ut. Den engelske diplomaten og forfatteren Robert Molesworth (1656…

Fra konge til helgen

Året etter at Olav Haraldsson døde på Stiklestad i et mislykket forsøk på å vinne tilbake makten i Norge, ble det døde legemet hans gjenoppgravd, erklært for hellig og båret inn i Klemenskirken i Trondheim og plassert på høyalteret der. Etter sagatradisjonen var det biskop Grimkjell og stormannen Einar Tambarskjelve som var de ivrigste talsmennene for Olavs translatio i 1031. Noen enestående handling var det ikke – omtrent samtidig fikk nemlig en rekke europeiske riker sine helgenkonger, St. Knud i Danmark, St. Stefan i Ungarn, St. Wenceslaus i Böhmen og Den hellige Vladimir i Kiev. Men det er likevel et spørsmål om ikke det er i England vi finner det egentlige forbildet for helgenforklaringen av kong Olav.
Det har blant annet vært pekt på kulten rundt de russiske proto-martyrene Boris og Gleb (d. 1015) som en mulig inspirasjon for Olavsdyrkelsen, og likeledes på bysantinske krigerhelgener som St. Georg og Demetrios. De senere kongene Magnus Olavsson og Harald Hardråde hadde jo som kje…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…