Ottar Rønneseth

Ottar Rønneseths (f. 1922) navn og studiet av Jærens kulturlandskap er uløselig knyttet til hverandre. Oppvokst i et gårdssamfunn som var rikt på synlige og usynlige minner om tidligere generasjoners liv og tro, har han hatt særlige forutsetninger for å beskrive jærsk kulturhistorie. Rønneseth har en bred og broket fagbakgrunn. Som nyutdannet agronom arbeidet han i et par etter 2. verdenskrig som melkekontrollør i Nærbø, der slektsgården Njærheim ligger. Men Jærens kulturlandskap, som i den første etterkrigstiden gjennomgikk store forandringer, lokket. Her fantes fremdeles forlatte gårdsanlegg, gjerdesystemer, åkerreiner og gravhauger – minner som sladret om et kulturlandskap som også i tidligere tider hadde vært utsatt for omfattende endringer. Det var utforskningen av disse endringsprosessene som skulle bli Ottar Rønneseths livsoppgave.

Tidlig i 1950-årene begynte han systematiske studier av ødegårdsanlegg og fossile åkerspor på Jæren. Oppdragsgiver var Institutt for Sammenlignende Kulturforskning, som i disse årene initierte flere markstudier på Sørvestlandet. Rønneseths feltundersøkelser ledet ham inn på en akademisk løpebane. I 1957 leverte han sin hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo. Avhandlingens tittel var ”Gard og gjerde – studiar i busetnaden på Jæren” (Rønneseth 1957). Idégrunnlaget fra agrarhistorikeren Andreas Holmsens forelesninger vises tydelig i avhandlingen.

Etter et kortere opphold som museumsbestyrer i Mo i Rana, brøt han opp og satte kursen mot Göttingen i det daværende Vest-Tyskland. I 1966 forsvarte han sin doktoravhandling i arkeologi om ”Frühgeschichtliche Siedlungs- und Wirtschaftsformen im südwestlichen Norwegen” (Rønneseth 1966). Avhandlingen er tydelig influert av Rønneseths faglige veileder i Göttingen, Herbert Jankuhn, tysk arkeologis nestor, som alt i 1950-årene hadde skapt et nytt, historisk-genetisk bosetningsstudium, der så vel bosetningsarkeologi og -geografi som bosetningshistorie, var viktige og integrerte bestanddeler (Jankuhn 1977). Bjørn Myhre leverte en særdeles kritisk anmeldelse av avhandlingen i Stavanger Museums årbok i 1966 (Myhre 1966), og Rønneseth kom med et – like kritisk – tilsvar i årboken året etter (Rønneseth 1968b).

Et forskningsopphold i Tibesti i det urolige Tchad i 1967 og 1968 gav Rønneseth anledning til å prøve ut sin metodikk i et ganske annerledes kulturlandskap. De to avhandlingene som Tchad-oppholdet resulterte i – ”Gräber im nordwestlichen Tibesti (Tschad)” (Rønneseth 1982a) og ”Verlassene Siedlungen im Tibestigebirge” (Rønneseth 1982b) – utkom ikke før i 1982, men representerte faktisk et tidlig forsøk på å bedrive ”etnoarkeologi” – lenge før begrepet ble myntet.

Av andre viktige arbeider skal nevnes hans pionerundersøkelser av kvernsteinsbruddene i Hyllestad i Sogn og Fjordane, publisert i festskriftet til Jankuhn i 1968 (Rønneseth 1968), samt den lille studien om ”Fornminne og folkeminne i eit jærsk gardssamfunn” (Rønneseth 1973) og artikkelen om tunanlegget Dysjane i Klepp i Reallexikon der germanischen Altertumskunde (Rønneseth 1986).

Rønneseths hovedverk er likevel ”’Gard’ und Einfriedigung”, som ble fremlagt til den filosofiske doktorgrad i kulturgeografi ved Stockholms universitet i 1974 (Rønneseth 1974; norsk utgave: 2001). Avhandlingen representerer høydepunktet i Rønneseths forskerkarriere. Her skisseres alternative tolkningsmodeller til dem norske arkeologer utforsket i perioden 1960-1990. Men den tyske språkdrakten gjorde avhandlingen til et verk man gjerne siterte, men sjelden leste. Selv da det moderne kulturlandskapsbegrepet fikk innpass i norsk akademia i 1980-årene, ble ”’Gard’ und Einfriedigung” stående i bokhyllen (Widgren 1997). Det er først i de aller seneste år at Rønneseths tanker kan sies å ha vunnet et visst innpass i bosetningsarkeologien i Norge (for eksempel Holm 1999; Myhre 2002; Skre 1998; Stylegar 2001a; Widgren 1997). I dag er vi midt i det historikeren Jørn Sandnes nylig har kalt ”en kritikk på bred front av tradisjonell oppfatning, (…) et helt nytt forskningsparadigme”. Det dreier seg om grunnleggende revurderinger av alle sider ved livet i ”det gamle bondesamfunnet”, av sosial stratifisering og av bosetningsstruktur og –utvikling. Så vel historikere som arkeologer utfordrer vedtatte sannheter om den angivelig særegent norske historiske utviklingen. Det er igjen blitt tillatt å trekke veksler på og sammenligninger med kontinental forskning og kontinentale forhold. At nettopp Ottar Rønneseths idéer spiller en rolle i dette paradigmeskiftet, er lett å forstå, for han er europeeren fremfor noen i norsk bosetningshistorisk forskning.

Rønneseth hadde sitt daglige virke ved Høgskolen i Stavanger, først innenfor utdanningen i agrarhistorie, og siden som førsteamanuensis i historie. Han gikk av med pensjon i 1992.

Arkivert i:

• biografier
• arkeologi
• rogaland