'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

18 november 2004

Romertids pottemakeri ved Kristiansand

Den delen av Otras dalføre som kalles Torridal, er et heller ubeskrevet blad i arkeologisk sammenheng - så helt ulikt områdene ved elvemunningen, på det gamle Otruneset få kilometer lenger ut i dalen. Likevel er det ett navn her som klinger kjent og godt i en arkeologs øre: Augland. For på Augland i Torridal har vi et av de merkeligste funnsteder norsk jernalderarkeologi kjenner. Det er spor etter virkelig industri som er gravet frem her - pottemakerindustri fra en periode som ligger mer enn 1500 år tilbake i tid!

I 1974 oppdaget arkeologer under ledelse av Perry Rolfsen at det skjulte seg omfattende bosetningsspor under dyrket mark på Augland. Samme år, og året etter, ble ca. fjerdeparten av det antatt 10 daa store aktivitetsområdet gjenstand for en arkeologisk undersøkelse (det følgende i hovedsak etter Rolfsen 1980).

Det er kjent at det tidligere fantes et gravfelt på 10 hauger like sørvest for undersøkelsesområdet. Men at den tilhørende bosetningen skulle vise seg å være så omfattende og så enestående, det hadde ingen forventet.

På de 2.5 målene som ble gravet ut i 1974-75 kom det nemlig frem 8 langhus, 1 rundt hus, 1 nedgravet hus, 4 basseng med råleire, 14 keramikkovner og 141 groper! Det største langhuset (og det eneste som ble skikkelig undersøkt) var 21 m langt og 5.8 m bredt. I råleirebassengenes overflate var det tett i tett med fordypninger som har vist seg å være avtrykk etter stokker, trolig brukt til å stampe leiren. Det dreier seg om bearbeidet leire lagt ut til modning til keramikkfremstilling, kan hende også til leirklining (til husvegger av flettverk).

Gropene omfatter såvel graver som ildsteder, kokegroper, kullgroper, slaggroper og stolpehull.

Men det er sporene etter omfattende, nærmest industriell, keramikkproduksjon som gjør Augland til en helt spesiell arkeologisk lokalitet. Minst 55.000 skår av anslagvis 700-800 leirkar og 80-90 spannformede kar er funnet her. De fleste karformer er representert: importerte kar (særlig jydske typer), tidlige bolleformer, vaser med hank nede på siden, hankeløse begre, vortebegre, pokaler med stett, tutekar, bulevaser, det lille kokekaret og spannformede kar.

Det runde huset på Augland finnes det - såvidt meg bekjent - ikke paralleller til i Norge i materialet fra eldre jernalder. Heller ikke det store, delvis nedgravde huset med de mange oppbygde ildstedene. Det siste har trolig tjent som tørkehus for leirkar.

Også andre funn herfra vitner om håndverksproduksjon - her er fremkommet skår av glassbegre, smykker, spenner, perler, spinnehjul, pilespisser, skår av kleberkar, smeltedigler, glattesteiner og slagg.

Ingen vanlig bondegård
Naturvitenskapelige undersøkelser har godtgjort at det har vært dyrket korn (bygg) i nærheten av det fremgravde tunet, og det er påvist ben av ku, sau/geit og gris her. Men bosetningen på Augland har ikke vært noen bondegård i vanlig forstand. Det er grunn til å tolke anleggene som spor etter en høyst spesialisert bosetning, et pottemakeri.

Restene etter andre former for håndverksvirksomhet antyder at det har vært det rene "industriområde" her - kanskje en slags kaupang eller handelsplass. Men hvem var de, pottemakerne i Torridal?

De foreløpige analysene av det omfattende gjenstandsmaterialet tyder på at pottemakeriet var i drift i de første fire, fem århundrene etter vår tidsregnings begynnelse. Det fører oss tilbake til romertid og folkevandringstid, som er meget funnrike perioder her på Agder.

At pottemakerne ved Otra ikke var noen heimfødinger, er sikkert. Arkeologene fant skår av mange krukker som vanligvis regnes som importert, utenlandsk vare. Det et ikke utenkelig at denne keramikken er laget på Augland etter jyske og kontinentale forbilder. Men andre av de funne gjenstandene - f. eks. glassbegerne - må være kommet hit utenfra. Glassene er produsert i romerske verksteder. Vi må regne med at det har ligget en liten anløpsplass eller havn i nærheten av pottemakeriet på Augland. Nøyaktig hvor hen, får lesere med mer detaljert lokalkunnskap enn undertegnede forsøke å finne ut av. Men både på Stray og på Mosby finnes det egnede plasser.

Romerske forbindelser
I Skandinavia forøvrig er det ikke funnet pottemakerier av Auglands karakter og størrelse. Augland-anlegget er i det hele tatt unikt og fremmedartet. Parallellene må søkes innenfor Romerrikets grenser. Tidlige pottemakerier har blitt påvist i England, bl. a. i Colchester (dat. ca. 49-60 e. Kr.). Men aktiviteten ved Otra ser altså ut til å ha fortsatt lenge etter den romerske pottemakerkunstens blomstring - langt inn i folkevandringstid må det ha vært drevet håndverk på Augland.

Og i folkevandringstid (400-600 e. Kr.) er det enda vanskeligere å finne et tilsvarende anlegg i Nord-Europa. Verken Sverige eller Danmark kan varte opp med noe lignende - og i det angel-saksiske England, som hadde utstrakte forbindelser med Sørlandet i denne perioden, er keramikkfremstilling hittil bare påvist på tre eller fire lokaliteter - og produksjonen på disse stedene kan ikke måle seg mot Augland, hva volumet angår.

Det er da også trekk ved oldsakene fra Augland som peker sørover - langt sørover. Vi har nevnt de antatt importerte vasene som ble funnet her, og glassene likeså. Men det er særlig en gjenstand som virker fremmed. Det dreier seg om en "byste" av leirgods - bare noen få centimeter høy, men likevel klassisk i sin utformning. Kunstneren - for kunstner må vi ha lov å kalle pottemakeren som har tilvirket akkurat denne gjenstanden! - har etterlignet et mannsansikt; vi kjenner igjen den velfriserte bartepryden. Slike hoder er bare kjent i et antall av fire eller fem i hele det nordlige Europa, og Auglandshodet er det eneste fra norsk jord.

De andre hodene eller "bystene" har imidlertid langt mer "primitive" trekk enn hodet fra Torridal. Men hva har det vært brukt til? Enkelte har tenkt seg at det har sittet som pryd på munningsranden av spesielt forseggjorte leirkar, men andre har trodd at hodet egentlig er et gudebilde, som har hatt sin faste plass i landsbyen. Så lenge vi ikke kjenner flere hoder av samme type som det fra Augland, står det enhver fritt å komme med andre forslag.

Men kanskje ligger nøkkelen nettopp i det at boplassen på Augland var et pottemakeri? For i de tradisjonelle pottemakerier - fra det klassiske Hellas for mer enn 2.500 år siden og til Norge nesten helt frem til vår egen tid - har det vært en utbredt skikk å feste en maske eller et ansikt til selve keramikkovnen, til vern og velsignelse for virksomheten. Kan hende er det slik også Auglandshodet har vært brukt.

Innflytelsene fra romersk og kontinentalt pottemakeri er åpenbare på Augland. Fragmenter av et såkalt knoppekar har f. eks. nære paralleller i romersk keramikkindustri.

Men selve produksjonsteknikken ser ut til å være tuftet på mer lokal grunn. For i Romerriket brukte pottemakerne dreieskive når de skulle lage en vase eller en potte. I Norge tror vi dreieskiven aldri vant innpass i jernalderen, uten at vi kan si hvorfor det ble slik. Men her som så ofte ellers i forskningens verden: Nye funn kan kullkaste det bildet arkeologene har dannet seg.

Potter på vandring
Det har lenge vært erkjent at Agder fra 300-årene av og ut gjennom folkevandringstiden var hovedsetet for en leirkarindustri som bygget på gamle tradisjoner. "Ved utgangen av århundret har fremstillingen i Agder tatt et veldig opsving, og ikke meget langt ut i femte århundre er den rent dominerende, idet arbeidet i de gamle pottemakerstrøk avtar sterkt selv om det ikke dør helt ut. Denne konsentrering av fremstillingen innen et begrenset område hvor det arbeides for et større marked, er også den eneste forklaring på at lervaren undergår så få formelle og dekorative endringer ut gjennem folkevandringstiden," skriver f. eks. arkeologen Johs. Bøe.

Men noen egentlige pottemakerier regnet verken Bøe eller andre arkeologer med før utgravningen på Augland for 25 år siden. "Selvfølgelig har det ikke vært egne spesialverksteder," hevdet Bøe for snart 70 år siden.

Deler av keramikkmaterialet fra Augland har vært undersøkt ved universitetet i Lund i Sverige, der eksperten Birgitta Hulthén har sammenlignet skårene med skår fra andre funnsteder i Agderfylkene og Telemark.

Langt de fleste karene som er funnet på Augland, er laget av leire som finnes lokalt. Denne leiren har en karakterisk sammensetning, som gjør den lett å påvise også i skår fra andre steder på Sørlandet - dersom karene fra Augland har blitt distribuert over et større område.

Og det har de - etter alt å dømme. For Auglandsleire er påvist i keramikk fra jernalderlandsbyen på Oddernes prestegård, som må ha vært et viktig og rikt område i eldre jernalder. Likeledes er leire herfra funnet igjen i kar fra Fjære i Grimstad - et annet maktsenter på Sørlandskysten!

Oddernes-komplekset
Hva slags samfunn var det som startet industrivirksomhet ved Otras bredd for nesten 2.000 år siden? Eller - sagt på en annen måte: Hvem hadde interesse av å anlegge et pottemakeri på Augland i romertid og folkevandringstid?

Det hører med til historien at det kanskje viktigste lokaliseringskriteriet for denne type virksomhet, er tilgang på egnet råmateriale - altså leire. Og akkurat det har ikke vært noe problem på Augland. Men vi må likevel regne med at de som styrte virksomheten her, ikke hadde tilholdssted så altfor langt unna.

Samfunnet på Agder i eldre jernalder bestod ikke av jevne, likeverdige bønder. Rundt i de forskjellige bygdene hersket større og mindre stormenn eller høvdinger. Stormennene holdt stort hus, oftest på gårder som vi kjenner igjen som store og viktige også i nyere tid. Rundt stormennenes hovedgårder (der arbeidskraften ofte var treller) fantes mindre gårder. På disse bodde vanlige bønder og folk som vi med et moderne ord kan kalle for leilendinger. Vi finner flere slike hovedgårder i nåværende Kristiansand kommune. Jeg tenker f. eks. på Ve i Tveit og Voie i Vågsbygd - men først og fremst på Otruneset, der gårdene Møglestu, Odde og Ellisi tidligere lå.

På Otruneset ble det for noen år tilbake gravet ut to forskjellige jernalderlandsbyer - én på Kongsgårdjordene og én der Oddernes menighetshus i dag ligger. Det er grunn til å tro at disse to landsbyene skal tolkes som tilhørende én og samme bosetning.

Slike store, samlede bosetninger knyttes i Sør-Skandinavia gjerne til stormannsseter. I Danmark er påvist flere slike store, sammenhengende høvdinggårder, forskjellig fra de mindre landsbyer og fra enkeltliggende gårder- og ofte med spor etter omfattende handels- og håndverksvirksomhet kontinuerlig gjennom mer enn 500 år av jernalderen. Oddernes er trolig et slikt senter.

Vi må forvente at slike sentra eller hovedgårder har hatt flere underliggende bosetninger. Vi kan kalle dem "satelittboplasser". Det spørs om ikke Augland har vært en slik satelittboplass til Otruneset. Lenger sør og nærmere Oddernes er det jo dessuten på Eg gravet frem omfattende spor etter jernfremstilling i eldre jernalder.

Kan hende har alle de større boplassene innenfor "Oddernes-komplekset" hatt forskjellige former for spesialiserte aktiviteter, som kan ha oppfattet både handelsaktivitet og mange ulike typer av håndverk - fra jernutvinning til smykkeproduksjon.

I så fall er det stormannen på Oddernes som har vært den styrende hånden bak pottemakeriet på Augland. Og det er stormannens vennskapelige forbindelser med andre stormenn som er årsaken til at vi finner leirkar fra Augland igjen ved andre høvdingseter, slik som Fjære i Grimstad. Pottene - eller kan hende også innholdet i pottene - må blitt gitt i gave fra Oddernes-høvdingen til den stormannen som residerte i Fjære.

***

I løpet av folkevandringstiden opphører virksomheten på Augland, uten at vi i dag kan forklare hvorfor. Første gangen vi igjen hører om stedegent pottemakeri på Sørlandet, er i årene rundt 1730, da skolemesteren Thomas Rønnow etablerte et teglverk på Kongsgård, som snart laget pottemakervare også.



Lese mer?
Det er ikke meget som er skrevet om Augland, 25 år etter at utgravningene var ferdigstilt. Men noe er det. Denne oversikten er ikke fullstendig, og den omfatter også noen artikler som kun handler om Otruneset, men kan iallfall gi en viss veiledning for dem som vil fordype seg i stoffet.

Bagøien, A. A. 1976. Kan det ha vært et høvdingedømme på Otrunes i eldre jernalder? AHÅ 1976, s. 123-145.

Bagøien, A. A. 1979. Med utgangspunkt i leirkarmaterialet på Oddernes, - et forsøk på å rekonstruere produksjonsprosesser. AHÅ 1978, s. 88-107.

Bagøien, A. A. 1980. Noen tanker om leirkarhåndverket i forhistorisk tid. Festskrift til Sverre Marstrander på 70-årsdagen, s. 95-100. Oslo.

Bøe, J. 1931. Jernalderenes keramikk i Norge. BM skrifter nr. 14. Bergen.

Hulthén, B. 1986. En keramisk "industrianläggning" från romersk järnålder på Augland, Kristiansand, Vest-Agder fylke i Syd-Norge. Keramikproduktionen. U. O. årbok 1984/1985, s. 59-86. Oslo.

Lund, J. 1992. Hoveder og ansigter af ler fra ældre jernalder. KUML 1990, s. 57-76. Århus.

Opstad, L. 1990. Norsk Pottemakeri. Oslo.

Rolfsen, P. 1980. Et pottemakerverksted fra romertiden. Festskrift til Sverre Marstrander på 70-årsdagen, s. 15-20. Oslo.

Rolfsen, P. 1992. Porten til Europa. Gård-tettsted-kaupang-by. N.U.B. nr. 3, s. 33-51. Bergen.

Ingen kommentarer:

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...