'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

27 desember 2004

Et "kloster" i Kvinesdal

Ludvig Daae skriver i sin Krønike om Kvinesdal at det ”en Fjerdingsvei fra Kvinelvens Udløb ligger paa den østlige Side en liden Gaard (før Plads under det paa den anden Side liggende Ytre Egeland), der bærer Navnet Kløstar. Heraf er opstaaet en Beretning, om at der skulde have ligget et Kloster her i Middelalderen. Saavidt jeg har kunnet mærke, kjendes dog intet Sagn herom mellem Dalens egne Folk. I ethvert Fald har Klostret aldrig været til, ja hvad mere er, paa den hele Kyststrækning lige fra Utstein ved Stavanger til Gimsø ved Skien har aldrig existeret noget Kloster.” Daaes kategoriske avvisning av en slik bokstavelig tolkning av navnet Kloster, er senere godtatt uten forbehold, blant andre av Ånen Årli i bygdebøkene for Kvinesdal.

Daaes polemikk er etter alt å dømme rettet mot riksarkivar Christian C. A. Lange, som i 1856 hadde utgitt sin De norske Klostres Historie i Middelalderen, som fremdeles er det mest brukte referanseverk innen denne delen av vår middelalderhistorie. Han hadde notert følgende om Kloster i Kvinesdal:

”Desuden har man paavist Klostre paa forskjellige Steder omkring i Stiftet. Under Gaarden Egeland i Kvinesdals Sogn, Lister Fogderi, ligger en Plads Klostret, lige ved Kvines-Elvens Udløb i Feddefjord, netop hvor den udstrakte Hvinesheid ender. Dette Stedsnavn vækker, hvis det er gammelt, Formodning om, at en klosterartet Indretning her har været til. (…) Maaske har her været et Hospitium; thi vel ligger Stedet nu ude af den alfare Vei, men i ældre Tider, da Rideveien fra Stavanger til de østligere Fjeldbygder gik nordligere end nu og over Heiderne, laa Liknes lige i Veien, naar man fra Fedde skulde til Bjelland og Setersdalen.”

Men Daae, som bodde i dalen under oppveksten, kjente altså ikke til noen tradisjon kvinesdølene imellom, om at det noensinne skulle ha ligget et kloster eller et hospitium på Egeland. Men noen tiår før hadde Jens Kraft vist til nettopp en slik tradisjon, når han i sin Topographisk-Statiske Beskrivelse over Kongeriget Norge skrev om ytre Egeland at ”under hvilken sidste er Pladsen Klosteret, hvor det formodes forhen et Kloster har staaet.”

Og når Lange refererer at dette ”Udentvivl er (…) samme Sted, som Mørch betegner ved Liknes Kloster, efter den nærliggende Hovedkirke”, og viser til 1700-tallstopografen Anders Mørch, er det all grunn til å tro at det tidligere faktisk eksisterte muntlig tradisjon om et kloster i Kvinesdal. Anders Mørch (1756-1834) var en norsk prest, med stor og for sin samtid typisk interesse for fortiden. Hans mange notater og brev ligger på Nasjonalbiblioteket, håndskriftsamlingen.

Første gang gården Kloster omtales i skriftlige kilder, er i 1661. Da heter det at ”Closterit er et Støcke Eng som bruges under Ytre Egeland och saaes dertil Een Tønde Hafre Korn och føder tvende Kiør.” Den gang bodde det to husmenn i Kloster. Hvor gammel bosetningen og navnet er, vet vi ikke. Det er mulig at det dreier seg om en ødegård fra middelalderen som er tatt opp igjen i 1660-årene. Navnet kan under enhver omstendighet gå tilbake til middelalderen. Foruten Kloster, har vi bevart navnene Klosterbekken og Klosterøyna. Sameiet mellom Slimestad og ytre Egeland på Klosterøyna kan i og for seg tyde på at ”klosteret” skal søkes i en tid forut for etableringen av de historiske gårdsgrensene. Men vi kan ikke se bort fra navneskifter, og ei heller at navnet ”Closterit” faktisk viser til stedets angivelig avsides beliggenhet, slik Oluf Rygh i sin tid mente.

Vi kjenner ikke bakgrunnen for at Anders Mørch omtaler ”klosteret” som Liknes kloster. Kan hende fantes det på hans tid en tradisjon om at det var på Liknes klosteret hadde ligget? I så fall kan stedsnavnet Kloster muligens vise til en virksomhet som stod i forbindelse med ”klosteret”, nemlig laksefisket i Åna, som har vært drevet til langt opp i nyere tid. Fra andre steder vet vi at klostergeistligheten drev det stort innenfor fiskerivirksomhet.

I teorien finner vi to åpenlyse muligheter for slike tidlige klostre, eller eventuelt anlegg for munker eller nonner, i vikingtid og tidlig middelalder. Den ene er at en koloni av hellige menn eller kvinner, lik den som er sagnbelagt for Selja ved Stadlandet, kunne ha slått seg ned i Liknesområdet. Dette faller likevel temmelig usannsynlig, selv uten sagnbelegg, da slike kristne grupper søkte seg til de mest avsidesliggende og øde steder – ikke til tett befolkede og sentrale bygdelag som Kvinesdal.

Den andre muligheten er den tradisjon som nordmenn møtte på sine reiser i nordvest-Europa på 1000-tallet, nemlig at konger og adelsmenn opprettet klostre for senere å kunne gravlegges der. Et kloster hadde flere prester enn en kirke, dermed ble det lest flere bønner, hvilket var til stor hjelp for den avdøde.

Kirken formulerte på 11- og 1200 tallet en rangordning med hensyn til gravsted: katedraler, deretter klosterkirker og så som et sistevalg en forsamlingskirke (sognekirke). Grunnlaget for denne rangordning lå i frekvensen av forbønner ved de respektive typer kirker; jo flere bønner, jo mer hjelp til avdødes sjel. For den offisielle teologien var det ikke nærheten til kirkens altere med relikvier som var det avgjørende, men at det var mange prester som leste forbønner. Av den grunn var da også de aller fleste kirker som ble bygd av Vest-Europas øverste elite på 1000- og 1100-tallet, som gravsted for dem selv, klosterkirker.

Teoretisk sett, og med utgangspunkt i det sterke nærvær av aristokrati i Kvinesdal i alle fall i middelalderen, kunne det være grunlag for en klosteropprettelse i bygda på et tidlig tidspunkt. For selv om noen på et tidspunkt forsøker å opprette et kloster, er det ikke gitt at en slik institusjon lar seg opprettholde. I Danmark kjennes klosteranlegg alt fra 1000-årene. Man vet ikke meget om dem, men trolig har de hatt kort levetid. Det er ikke sikkert at det er noe annet enn mangelen på skriftlige kilder som støtter postulatet om at det aldri ble etablert noen klosterinstitusjon mellom Gimsøy og Stavanger. Det er for så vidt ingenting i veien for at slike tidlige klostre fantes også i det senere Stavanger bispedømme, uten at det har nedfelt seg i skriftlige kilder. Både i Holum (Fodnebø) og i Arendal finnes så vel tradisjon som stedsnavnsmateriale som muligens viser til klosteranlegg av samme type som kan ha eksistert i Kvinesdal

Ingen kommentarer:

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...