'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

20 januar 2005

Litt finnetradisjon fra Skagerrakkysten

”Finner” opptrer hyppig i norsk folketradisjon, i sør så vel som i nord. Mindre kjent er det vel at ”finn” spiller en rolle som tradisjonsmotiv også i kystbygdene rundt Skagerrak. Dette er en lite utforsket del av kystkulturen lengst i sør. I det følgende skal jeg bare gjengi noe av det jeg har funnet om sjøfarende ”finner” i dette kystområdet. Det finnes helt sikkert mye mer.

Finnetiden
”Våre olde- og besteforeldre bar frisk i minne Finnetiden. Min bestefar kunde flere jaktviser. Et par strofer av en lyder så: ”Der bude en skytter opponna fjelle, han konne sjuta både bjødn og rein”. Finner var små og forkrøblede av vekst, og når de gamle fant disse små stenvåben under rydning, trodde man at de i tiden hadde tilhørt finnene og at finnen var Norges urfolk. Det sa også finnefolket selv, at de var i landet før væren (som de kalte norsken) kom til lands.
Gamle folk fortalte at Arild var nordmenns stamfar.

(…) Gamle bønder fortalte at skogen var grov i eldre tid og full av dyrevilt. I skogvidden holdt finnen til i sine skinntelt, og opholdt sig av jakt, men kom ofte ut blant kystboerne for å tigge og øve trolldomskunst. De var på sett og vis avholdt fordi de kunde fortelle fra sin ferd om landsnytt og hendelser, men med år og tid blev finnen av jordbrukeren fordrevet nordover til Lapplands kolde og ufruktbare egne hvor rener gav dem mulig livseksistens.(Der har også i senere århundreder fiskere tatt opphold). Gamle fok forteller at for bare et par hundre år tilbake streifet finnene rundt på Hitrøy.

Et sagn fra Kåda på vestre øy kjenner folk til. Det er om et finnepar som bosatte sig der. Kåda betyr hytte. De hadde sin hytte nær Vetehøuan på Fagervoll. Kona het Kolfi, og mannen Labbi. De var barnløse. Det fortelles at de stadig var sammen å se i en skrøpelig fiskebåt. De hadde noen byggåkre, og en brukken ennekvernsten (innekvernstein) lå på deres boplass helt til 1870.

Det som satte finnen meget i respekt, var at de hadde forsverget sig med den onde som igjen gav dem makt til å trolle. De kunde fortelle bonden hvor hans bortkomne kretur var, og påvise tapte ting og tyvekoster. Men grusomme var de i sinn, for finnen røvet barn og innbildte folk at de var bergtatt av rise. Hadde en stormann fått et vannskapt barn, var det en lett sak for ham for gull å få en finn å bytte det med et velskapt fra en bortliggende bygd, og de arme folk trodde at det var hekser og troll som hadde forgjort deres gode barn – om natten – til en grim bytting.

Det siste sagn om finn i Hidra var at noen bodde dypt i jordbakken ved Skollavatn.”

(Materiale innsamlet av Laurids Eriksson fra Hidra i Flekkefjord, Vest-Agder. Etter Stylegar & Vågen 2001)

Lindormen på Andabeløy
”På Andabeløy skulle vera så mykje orm fyrr i tida, at det var ei plaga for folk. For om lag 200 år sidan var det av og til Lappefinnar, som kom kring i bygdene. Dei var kunnuge i trolldom og kunne hjelpa folk med kunsterne sine, og var rundeleg løna for det. Så hende det at det kom ein slik finn til Andabeløy. Dei bad han hjelpa seg og tyna all ormen, som var så plagesam for dei. Finnen spurde om dei hadde forstade at der var lindorm på Øyna? Dette hadde dei, men turde ikkje seia det, for då hadde dei ikkje fenge han til å ta på seg jobben. Så tok finnen og gjorde opp eit stort bål og så stod han der og mana ormen fram og lukt inn i elden. Dei kom dei eine etter den andre, men til sist kom også den svære Lindormen. Då blei finnen så oppøst og redd, at mens han dreiv på med å mana, så draup sveitten av han. Men då også Lindormen måtte lata livet på bålet, var finnen så trøytt at han datt nasegrus framover og vart liggande ei heil stund. Då han endeleg reiste seg att, skjente han på folket, som hadde dult at der var Lindorm på øyna, og sa at for dette skulle dei vederfare straff ei tid.”

(Laurids Eriksson, fra Grannen, nr. 3, 1951)

Moisefiskere
”Det henhører videre i min beretning å nevne noe om familieforhold blant dem man holdt for utskudd, som så å si holdt sig utenom samfundsplikt – og som fra Arilds tid har levet her i Hidra, og visstnok andre steder i vårt land. Det var fante- finn- og moisefisker. At folk gikk og tigget er gammelt, men den rekende fant er fra yngre tid. Det hette om finn og fant at de fikk sig kjerring med å gå tre ganger rundt en ener. Man så ofte fant med ny kone, og
folk påstod at de søkte den første ned (druknet dem, altså). Lappfinner streifet om og var fryktet for sin trolldom. For vel hundre år siden kom der ofte finn ut til Hitrøy og fikk både mat og penger. Deres barn og skinntelt hadde de oppe i fastlandets skoger.

Om snørefiskeren er det å berette at han var noe for sig selv og ikke som fiskere flest der drev garn og notbruk, eller som var bonden behjelpelig, og bodde i skikkelige hus på gårdens strandsted, likesom sjøfarende og andre. Moisefiskerne med snøre bodde i smamenhopede skur av driftgods, støttet op av staur og streber og lå ut på øier og avsidesliggende steder, helst hvor der var en vik ved stranden. Det høres kanskje utrolig ut, men husk at i manns minne stod folk lavt i så mangt og at det som gamle folk forteller er både ærligt og sant, og vil for det som her er optegnet, føre fast bevis. Vi må forstå, at hvor i verden, hvor der ligger mat tilgjengelig – der slår man sig ned, både folk og fe – og fra gammel tid kjente man til at folk kunde leve utelukkende av fisk – og her ved kysten er snørefisk eller bundfisk å få hele året rundt. Og var det knapt om fisk, kjente man til å vanne taren ut og koke den til mat. I senere mannsaldre bodde her ennu noen moisefiskere i arme hytter, som ikke vilde annet enn å fiske på snøre – og et trau med kokt fisk stod dagstøtt til mette for husflokken.

Det er så, at med kristendommens fremgang blev folk mer og mer sivilisert. Derfor nektet bøndene dem boplass, og så Juli 1939 ophørte efterhvert deres eksistens. Om deres ekteskap fortelles at man gikk bunnen sammen tre ganger rundt en haktorn. Dette om tornebusken og den mystikk som dertil er knyttet, kan de ha fra skriften, men tretallet har i alle tider vært det tall som sæte. Det har alltid stått som et moralsvern til å beskytte mot overgrep. Der bodde folk i eldre tid nær torvmyren. Om dem vet vi intet.

Skipper Nils Fuglesang hadde interesse av vår bygdesaga. Han hadde bevis for at der var
flere boplasser ved Saksemyr, Veisdal (oppe ved Langeland). De kom ikke med på gammel manntallsliste – og der fortelles at dæ vakjke så nøie kå dei åd, å kor dei budde, bare dei fekk huga seg ner ekkosta [huke seg ned ett eller annet sted]. Dei slo seg i hop einslags båt – og ein kan sjå kåss dei he rettleia på strandsteinan for å koma te med båten. De rennen mellem steinan kalle me slepestø den dag i dag. Der er nok av slepestøer efter moisefiskeren. Se bare efter i Indrekalven og hvor som helst. Og de bodde i ei mølse så nær at høivannet gikk op i hålet der de krøp inn. Ja, der var mange av de halvhedningene før i tiden. De kastet ikke sine i vigsla jord, og ungene deres satt som kuring (strandsnegle) langs strennan.”

(Materiale innsamlet av Laurids Eriksson fra Hidra i Flekkefjord, Vest-Agder. Etter Stylegar & Vågen 2001)

Den trollkyndige finnen i Kjørrbukta
” – Det budde i sin tid trollkyndige folk i Kjørrbukta, berettet en annen kilde. – Merkeligst var en finn som kunde lage vind og aldri var forlegen for fisk, når han lå ute i snekka si. Og så la han til: – Om nettene kom det ofte besøk til’n, svarte seil som gled inn i bukta, mens det lød rare, fremmede kommandorop”.

(Fra Jeløy i Østfold. Etter Ree 1947)

Litteratur
Stylegar, F.-A. og I. Vågen 2001. Signaturer fra en anne tid: hidrehistorie i sagn og stedsnavn. Hidra: Kystmuséet Fedrenes minne.
Ree, Ø. 1947. Varna skipreide. Moss: Ørnulf Ree.

Ingen kommentarer:

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...