Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2005

Dendrokronologi på Sørlandet

For få år siden ble det oppdaget at eiketømmer fra en stavkirke var blitt gjenbrukt da Austad kirke i Lyngdal ble nybygd i 1803. Takket være en årringsprøve fra et par av stokkene, fant man ut at den eldre kirken var blitt reist i 1187 – eller noen år senere. Men som en ”bieffekt” oppdaget vi at middelalderskipene Sørenga 3 fra Gamlebyen i Oslo og Roskilde 6 fra Sjælland hadde en sekvens av årringer som var til forveksling lik den fra stavkirken i Lyngdal. Forklaringen måtte være at disse skipene var bygd av tømmer fra Lyngdal eller iallfall et sted i landskapene rundt Lindesnes.

Dendrokronologi – eller årringsdatering – tar utgangspunkt i studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme alderen til et tre ved å telle dets årringer. Det er sikkert færre som vet at mønstret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Videre kan dette mønsteret brukes til å bestemme opprinnelsessted for tømmer so…

Kongshaugen på Avaldsnes

Hva skjuler Kongshaugen på Avaldsnes? Kongshaugen er fra naturens side en svær jordbakke like ved Avaldsnes kirke og prestegård. Det kan imidlertid se ut som om noen på et eller annet tidspunkt har jevnet ut toppen av haugen, slik at det oppstod et nokså stort, flatt platå. Rent topografisk inntar Kongshaugen en majestetisk posisjon i landskapet rundt ett av landets mest tettpakkede fornminneområder. Ikke så rent lite tradisjonsstoff på Karmøy er knyttet til Kongshaugen. Men hva er den egentlig – og er det noe arkeologi i eller på den?Historisk sett, har det versert flere tolkninger av hvordan haugen fikk sitt navn. J. K. Christie skrev i 1842 en ”antiqvarisk-historisk Skitse af Augvaldsnæs” i det antikvariske tidsskriftet Urda. Han opplyser at Kongshaugen har et alternerende navn – Dåpshaugen. Christie mener at begge disse navnene viser at det var på dette stedet Olav Tryggvason holdt ting med rogalendingene da de tok imot kristendommen en gang i 990-årene.Til støtte for sitt synspun…

Bygdeborger på Lista

Geitfjellet er en bygdeborg. I gammel tid har man her anlagt sperremurer på strategiske steder. Murene sperrer adkomsten til toppen der den fra naturens side er lettest tilgjengelig; det vil si fra nord og fra vest. I Farsund kommune finnes det ikke mindre enn 14 slike borger – 12 av dem på Lista. Bare på Lunde ligger to anlegg – Skjærefjellet og Geitfjellet.

Borger på Lista
Mange av borgene er monumentale kulturminner. En spesiell stilling i så måte inntar Salslottet lengst nord på halvøya. Salslottet er omtalt allerede av Peder Claussøn Friis i 1590-årene. Han refererer sikkert til lokal tradisjon når han skriver at de gamle kongene på Lista hadde hatt sitt sete høyt oppe på dette borgfjellet.

Bare et fåtall borganlegg i Vest-Agder er så godt bevart som Salslottet. De fleste borgene er heller ikke så store som den. Geitfjellet er mer som en gjennomsnittsborg å regne: Noen strategiske murer her og der, og et ganske lite borgplatå på innsiden. Murene må i en del tilfeller ha vært fundame…

Salslottet

Salen is a farm in Lista, Vest-Agder, SW Norway. Here lies the hill fort (Norw. ‘bygdeborg’) Slottet or Salslottet, which was among the very first Norwegian hill forts to be investigated archaeologically. Slottet was partially excavated by H. Gjessing in 1921 (1), and tentatively dated to the 5th century AD (2).

Salslottet is mentioned in written sources dating from the late 16th century and on, and according to local tradition the ancient kings of Vest-Agder once resided there (3). As most hill forts in Norway, Salslottet is a natural steep rock formation, reaching an altitude of 216 metres above sea level. Access to the elevated top of the rock is difficult, as there are but two rather narrow entrances (4). At irregular intervals at both the paths leading toward the top of the rock, are the remains of dry stone walls. Similar walls are found along the edges of the top plateau. The top plateau is oval shaped and measures c. 90 x 60 m.

The elevated area is dominated by the exposed rock …

Agder-arkeologi

De eldste tider
Den post-glasiale marine grense i Lista-området i den sørvestlige delen av Vest-Agder er ca. 7 m, og østover tiltar den gradvis til den i grensetraktene mot Aust-Agder når noe over 30 m (Andersen 1960, Prøsch-Danielsen 1996b). Et generelt inntrykk er at det post-glasiale regresjonsminimum faller under dagens havnivå i området like vest for Kristiansand og tiltar mot Stavangerområdet (Skar 1995). Dersom de geologiske observasjonene så langt er korrekte, vil imidlertid østgrensen for undersjøiske boplasser ligge i et område på grensen mellom Mandal og Søgne kommuner, altså noe lenger vest (Midbø, Prøsch-Danielsen og Helle 2000). Dette har betydning for tolkningen av et par nyere, mesolitiske funn fra regionen.

Hidra utenfor Flekkefjord kan skilte med det eldste spor etter mennesker som så langt er gjort på Agder. Under mudringsarbeider utenfor Kjerkehavn ble det for få år siden funnet et fint dekorert, hakkelignende redskap av hvalbein. Redskapet er C14-datert til ca. 9.50…

Magiske sverd

Den 25. oktober 1806 brøt Napoleon seg inn i prøysserkongen Frederik den stores grav, der han stjal sver­det som var blitt gravlagt sammen med sin eiermann 20 år tidligere. Napoleons handling var en symbolsk hevnakt, en gjengjeldelse for de franske nederlag mot Preussen i det foregående århundre. På et annet og dypere plan var imidlertid Napo­leons gravrøveri også en siste utløper av en tradisjon med dype røtter i europeisk historie. Det er denne tradisjonen - der sverdenes magiske karakter spiller en av­gjørende rolle - som er mitt anliggende i denne artikkelen.

Mer enn tusen år før Napoleon skrev seg inn i verdenshistorien, gjenfortalte den gotiske kronikøren Jordanes en al­lerede eldgammel skytisk myte om hvor­dan helten Colaxais tilegnet seg en for­gylt stridsøks som falt ned fra himmelen i tidenes morgen. I den gotiske versjo­nen er våpenet blitt til et sverd, og Jorda­nes vet beskjed om at hunnerkongen At­tila hadde fått tak i denne skyternes største kostbarhet. Attila skal ha me…

Lik-koking i middelalderen

For oss som lever i en kultur der døde mennesker representerer en materie man tilstreber å få kvittet seg med snarest mulig, kan det synes vanskelig å begripe middelalderens anstrengelser for det motsatte. Men for deler av befolkningen den gang var likbevaring et prioritert emne. Konservering av lik var et sentralt anliggende for Euro­pas fyrstehus gjennom hele middelalderen. I motsetning til hva som var tilfelle for den jevne mann og kvinne, for prelater og for munker, var ritualene som fulgte i kjølvan­net av en konges død, like så komplekse og skiftende som selve kongsidealet var det.

I løpet av middelalderen var det prak­tiske og teoretiske grunnlag for konge­dømmets makt blitt såvidt utviklet at en absolutistisk aura (men foreløpig ikke et reelt enevelde) omgav konger og fyrster. Følgelig ble ritualene som var knyttet til fyrsten fra fødsel til død, i økende grad as­sosiert med makt- og underkastelsessym­bolikk. I senmiddelalderen var en kongelig begravelse ikke lenger bare en sør…