'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

26 juni 2005

Strømsnes


Vet du hvor Strømsnes er? En del randdolker av eldre årgang vet nok at det er et navn på den øvre delen av bygda Randesund i Kristiansand kommune. Men hvis vi følger opp med et nytt spørsmål – hva er, eller rettere sagt, var, Strømsnes? – blir nok flere av leserne svar skyldig. I det følgende skal det forsøksvis gis et svar.

Strømsnes har i manns minne vært et fellesnavn for gårdene Strømme, Timenes, Berhus og Hånes med Vigvoll og Slagdalen. Mens det meste av Randesund for øvrig tilhørte Oddernes sogn før Randesund ble eget kirkesogn i 1862, lå gårdene i Strømsnes – med unntak av ytre Strømme – til Tveit sogn. Ikke bare lå mesteparten av Strømsnes i Tveit; nei, det ble også regnet for å være den mest fruktbare delen av Tveit. Den topografiske forfatteren Lars Hess Bing skrev i 1796 om Tveit at ”jorden er mager så nær som en mindre del der derfor kaldes Canaan.” Gunvald Strømme gjengir i den forbindelse følgende tradisjon:

”En prest ved Tveit kirke la merke til at Strømsnesbøndene hadde bedre korn i offeret eller tienden enn i den øvrige del av Tveit. ”Det må være rent et Canaans land der ute,” skal han ha sagt.”

Bosetningen i Strømsnes er tett i dag på grunn av nyere boligutbygging, først og fremst på Hånes og på det området lenger vest som kalles ”Søm”, selv om gården Søm neppe noen gang omfattet et så stort område. Men også i middelalderen har det vært stor bosetningstetthet i dette området – større enn et overfladisk blikk skulle tilsi. Vi har nemlig bevart flere stedsnavn som forteller om for lengst nedlagte bebyggelser.

Således har vi f. eks. Hanestadvollen på Hånes (trolig etter en forsvunnet gård Hanestad) og Auglandsknuten på ytre Strømme. At Augland er navnet på en nedlagt bebyggelse, er utvilsomt. Fra et (udatert) skifte på Strømme ytre heter det at ”da først befandtes inden Forbemeldte Gaard ydre Strømme, at skal være En hud skyld som kalles Ugland Liggende til Tveds Kirke”. Andre bebyggelser har forsvunnet uten at vi lenger kjenner deres navn. Det må være tilfellet med den ødegården som skjuler seg i navnet Øygardskjerran i nedre Timenes’ skog. På jordet Åsesvi på nedre Timenes fant dessuten arkeologer nylig spor etter en middelalderbosetning.

En annen sak er det at flere av de bebyggelsene som er kjent som husmannsplasser fra nyere tid, kan ha eldre røtter. Torp under ytre Strømme og Salbustad under øvre Hånes er mulige eksempler. Øvre Strømme hadde husmann i Strømsdalen, og der bodde det folk i 1600-årene. Torsvik og Rodenes ble skilt ut fra ytre Strømme i 1644, og omtrent samtidig skilte man også ut Liane. Også på Hånes og på nedre Timenes var det husmenn – de bodde i utkanten av gården, med noen få mål jord til disposisjon. Om Slagdalen på Hånes skriver Gunvald Strømme at dette opprinnelig var navn på en husplass på nedre Strømme, men at leilendingen flyttet til et bruk på øvre Hånes og tok med seg navnet.

Også tettheten av synlige fornminner i denne kretsen viser at bebyggelsene har ligget tett her.

Men det var dette med Strømsnes… Jo, saken er den at denne grenda i grensetraktene mellom Oddernes (Randesund) og Tveit viser flere tegn til å vært et senter langt tilbake i forhistorisk tid. Mengden fornminner og oldfunn (blant annet to gullfunn fra folkevandringstid og en rik våpengrav fra vikingtid – fra henholdvis Strømme og Timenes) bidrar til dette inntrykket; det samme gjør bosetningstettheten. Når steder som Lista og Jæren er kjent for sine mange gårdsanlegg fra jernalder og middelalder, er det blant annet et uttrykk for at det i disse landskapene har vært viktige politiske og økonomiske sentra – og rundt disse sentrale stedene har bosetningen samlet seg. I liten målestokk ser det samme ut til å ha vært tilfelle i Strømsnes.

Et annet typisk trekk ved slike sentralområder er at det finnes tegn til at bosetningen har vært organisert på et høyere nivå enn den enkelte gård. Ofte kan man støte på navn som vitner om gårddeling i temmelig sen tid i slike områder. Det kan f. eks. dreie seg om gårdsnavn sammensatt med –hus eller –bø. Berhus i Strømsnes er et eksempel – Lindebø og Mebø på Flekkerøya er andre. Muligens skal vi tenke oss at det er stormannsgårder fra vikingtiden som har blitt delt opp og gitt opphav til slike relativt unge delingsnavn. Disse stormannsgårdene kan ha vært organisert som lokale gods, med et større antall leilendingsgårder rundt hovedgården.

I vår grend er det flere ting som peker mot en slik opprinnelig ”storenhet”. Særlig gjelder det eiendomsforholdene. I Østerskauen hadde ikke bare nedre Timenes, Berhus og Hånes parter, men det er sagn om at både nedre Strømme og øvre Strømme også en gang hadde det. Berhus og øvre Timenes hadde strandrett på nedre Strømme, med båtplass og plass for å legge opp ved. Fra gammelt av møtte innmarka på øvre Strømme innmarka på Hånes, på Berhus og på nedre Timenes – gårdene lå ”voll-i-voll”, som man sa.

I noen tilfeller kan det synes som om navnene på vikingtidens ”storenheter” i Vest-Agder er bevart. De nevnte gårdene på Flekkerøya sies i kilder fra 1400-tallet å ligge i ”Tipthe”. Fremdeles i senmiddelalderen ser det med andre ord ut til at gårdene Lindebø og Mebø nærmest ble regnet for bruk av en større gård ”Tipthe”, som ellers ikke har satt spor i kildene. Av og til har de gamle navnene på storenhetene overlevd som grende- eller bygdenavn. Åseral brukes for eksempel som gårdsnavn i en middelalderkilde. Kan det samme være tilfelle med Strømsnes?

De gangene ”Strømsnes” opptrer i kildene, kan det iallfall se slik ut. I 1626 hører vi om at presten på Oddernes eier 1 hud ”aff Strømbnes eng”. Samtlige andre eiendomsparter i prestens eie refererer seg til gårdsnavn. På vårtinget på Ve i 1588 fikk Anders Jørgensen i Torridal tingsvitne om ”hvem der hafde givet den æng, som ligger udi Strømsnæs, som kaldes LiusningÆng til Tveds kirke”. Dette stykket ble sagt å være utskilt fra Berhus’ eng.

Man støter også på uttrykket ”Strømsnes manntall”. Manntallene var underenheter av skipreidene eller tingkretsene. Hele nåværende Kristiansand kommune hørte til Ve tingsted, og var delt inn i fire manntall ved navn Strømsnes manntall (nåværende Randesund), Ve manntall (Tveit minus Strømsnesgårdene), Møglestu manntall (Oddernes minus Vågsbygd) og Våg manntall (Vågsbygd og Flekkerøy). Det er ikke urimelig å tro at det er fire av vikingtidens sentralgårder i vårt distrikt som gjemmer seg bak manntallsnavnene.

Fra vikingtids stormannsgård og ”Canaans land” til et bondeland langs E18 mellom ”Søm” og Sørlandssenteret – det gamle Strømsnes har i så måte lidd en ublid skjebne. Kanskje det er på tide å børste støvet av det gamle, hederskronede navnet?

21 juni 2005

Havnekapeller i middelalderen


Olavskapellet i Ny-Hellesund, Søgne i Vest-Agder, tilhører en lite kjent del av middelalderens religiøse liv, men er på ingen måte enestående. Lignende kultbygninger fantes antagelig langs hele kysten vår. Disse havnekapellene ligger skjult i historiens halvmørke, men er utvilsomt et fascinerende stykke kysthistorie.

Navnet ”kapell” kommer av det latinske capella, som betyr ”liten kappe”. I middelalderen var et kapell en kirkelig bygning med begrensede rettigheter og funksjoner.

De fleste kilder som forteller om hvilke kirker som fantes i middelalderen, er etterreformatoriske, og de gir først og fremst opplysninger om de kultsteder og –bygninger som Kirken som organisasjon etter den lutheranske reformasjonen anerkjente. Det var i disse bygningene gudstjeneste skulle skje – 20-30 ganger i året i hovedkirkene og 10-12 ganger i annekskirkene – og det var herfra den offisielle religionen ble formidlet.

Men det fantes også en folkelig offentlighet – en kultus med tilhørende kultsteder som vi bare får kjennskap til ad omveie. I katolsk middelalder fantes et ukjent antall kirkesteder av lavere rang. Tre typer kan skilles ut: Knutepunktkirker langs ferdselsveier til lands og til sjøs, arbeidsstedskirker, f. eks i fiskevær eller i utmarksområder som bare ble utnyttet til visse årstider, og lokalkultbygninger. Olavskapellet på Kapelløya har vært en slik knutepunktkirke langs den viktige handelsveien som hadde Ny-Hellesund som en av sine havner.

Felles for disse kultstedene er at de ikke ble regnet som regulære sognekirker, med prest, gravplass og gudstjeneste. Fra slutten av 1500-tallet og senere er det stort sett bare sognekirkene som er synlige for offentligheten. Det er typisk at uthavnskapellene på Sørlandskysten bare er kjent i lokal tradisjon eller gjennom hollandske seilingsbeskrivelser.

På Sørlandskysten har vi opplysninger om havnekapeller på Seløyene ved Lindesnes, på Skjernøy i Mandal, i Indre Flekkerøy havn ved Kristiansand, i Ulvøysund ved Lillesand, på Hesnesøy ved Grimstad, på Merdø i Tvedestrand og på Tromøy ved Arendal. Flere steder finnes det stedsnavn og/eller svakere tradisjon om at det kan ha eksistert slike kapeller: Skogsi i Mandal og Randesund i Kristiansand, for bare å nevne to. Videre østover finner vi slike kapeller på Lauvøya ved Tønsberg, og flere steder langs den svenske kysten.

Ikke alle de mer uoffisielle kultstedene hadde egne bygninger. En rekke steder på Sørlandskysten fantes gravplasser for sjøfolk og ilanddrevne ”strandvaskere”. Bare i Vest-Agder forteller tradisjonen om minst 9 slike - på Prestøyna og Kolløyna i Flekkefjord, Skarvøy i Farsund, Aspholmen, Eggvær, Landi og Ramsi i Mandal, Lamholmen i Søgne og Odderøya i Kristiansand.

20 juni 2005

Det geistlige godset i Hidra sogn i katolsk middelalder


I middelalderen var kirken landets største jordeier. Før Svartedauen i 1348-49 eide kirken omkring 40 prosent av all jord i landet, og den andelen økte til nærmere 50 prosent frem mot Reformasjonen. Også i Hidra, i nåværende Flekkefjord kommune lengst vest i Vest-Agder, var kirken den største jordeieren. Forskjellige kirkelige institusjoner eide ved inngangen til nyere tid, da kilder som kan fortelle oss om eiendomsforholdene begynner å flyte rikere, nærmere 1/3 av jorden i Hidra.

Vi skal se litt nærmere på hvordan det kirkelige jordegodset i Hidra var sammensatt, og på hvordan det kan ha tilflytt de kirkelige eierne.

I middelalderen var flesteparten av bøndene i Hidra leilendinger. Det vil si at de ikke eide gårdene sine selv, men drev dem mot at de hvert år gav jordeieren en avtalt del av overskuddsproduksjonen. Det var først i løpet av 1600- og 1700-årene at hidrebøndene begynte å kjøpe gårdene sine og ble selveiere. I en oversikt over jordeiere i Hidra i 1617, kan vi skaffe oss et visst innblikk i hvordan forholdene hadde vært i middelalderen.

Lokalkirkelig gods
Hidra kirke stod for brorparten av kirkegodset i Hidra. Men også andre av sognekirkene i distriktet hadde eierinteresser i Hidregårder.

Nes kirke eide således Dåstøl og Polland. I begge tilfeller var det tale om hele gården. Feda kirke eide parter i Langeland og Langelandsstrand, mens Vanse kirke eide en part i Sele.

Sentralkirkelig gods
Men også kirkelige institusjoner utenfor lokalsamfunnet eide til dels betydelige mengder jord i Hidra. Kåda lå med ”szin sælewiede och holmer” (: veideplasser for sel og holmer) til bispen i Stavanger. Akkurat i dette tilfellet har vi faktisk en kilde som avslører hvordan gården kom i kirkens eie. Munkeliv kloster eide en part i Hummerås. Det var ellers først og fremst på Lista at dette benediktinerklosteret i Bergen hadde eierinteresser på våre kanter.

Av langt større betydning var nok likevel en annen geistlig institusjon i Bergen som jordeier i Hidra. Apostelkirken var blitt reist av kong Øystein omkring år 1100 som kongens egen kirke i Bergen, og den var en av de virkelig store jordeierne på Vestlandet i senmiddelalderen. Godset bestod i stor grad av store og sentralt beliggende gårder.

Apostelkirken var i besittelse av fire heleide gårder i Hidra – Omland, Reistad, Vimmervåg og Øvre Ulland, foruten en part av Haugland. Omland var, sammen med Kvanvig, den største gården i Hidra. Apostelkirkens gods bidrar sterkt til det ”aristokratiske” inntrykket som Vestrøyna gir i middelalderen. Her var det nemlig ikke mye bondegods. Ellers i Vest-Agder eide Apostelkirken noe gods i Gyland, Bakke, Herad og Spind (men ikke på Lista).

Hva eide sognekirken?
Men la oss vende tilbake til det lokalkirkelige godset og se nærmere på de eierpartene som lå til Hidras kirke og prest. Fra gammelt av var det lokalkirkelige godset delt i to – fabrica og mensa. De inntektene som lå til kirkens fabrica, skulle brukes til vedlikehold av kirkebygningen. Kirkens mensalgods var derimot inntekter som presten disponerte fritt.

Den mest fullstendige oversikten over Hidra kirkes gods finnes i Grågås fra omkring 1626. Grågås er en fortegnelse over landskyld og andre inntekter til kirker og prester i Stavanger stift eller bispedømme. Opplysningene i Grågås må i hovedsak gå tilbake på forholdene ved begynnelsen av 1500-årene. I de 90 årene som var gått siden Reformasjonen, hadde det ikke skjedd vesentlige endringer i det lokalkirkelige godsets mengde og sammensetning.

Hva forteller så Grågås om det godset som lå til Hidra kirke, fabricagodset?

Jo, størrelsen på kirkens fabricagods var godt over gjennomsnittet for kirkene på Agder. Av samtlige kirker i Lister len, var det bare Vanse og Liknes kirker som hadde større fabrica enn Hidra. I Mandals len ble Hidra bare overgått av Tveit. Hidra stod heller ikke vesentlig tilbake for Sokndal, som den var annekskirke under i tidlig nyere tid.

De fleste sognekirkene i bispedømmet hadde meget lite fabrica, ofte ingenting. Forklaringen på forholdet kan være at disse kirkene i utgangspunktet var rene gårdskirker, eid av lokale (stor-)bønder. I så fall var det ikke nødvendig å sette av midler til årlig vedlikehold – vedlikeholdet var jo uansett kirkeeierens ansvar. Motsatt ville man forvente at hovedkirkene – biskopens egne kirker – hadde blitt tillagt gods til vedlikeholdet. Men det ser bare delvis ut til å være tilfelle i Vest-Agder, dersom vi skal bygge på opplysningene i Grågås.

Det er verdt å legge merke til at storparten av Hidra kirkes fabrica var hele gårder. I de tilfellene der jordebøkene tilsynelatende gir grunn til å tro at det bare er parter som eies av kirken, viser en sammenstilling som i tabellen ovenfor, at ”partene” i de fleste tilfeller er ødegårder som (midlertidig) er slått inn under en nabogård. En jordebok fra 1617 viser at Hidra kirke eier en part i Kjøyda. Det viser seg, når vi ser denne opplysningen i sammenheng med andre kilder fra første halvdel av 1600-årene, at ”parten” er den ødegården som kaltes Lille Vallås. Det samme er tilfelle med Saksemyr (kirkeparten i Ytre Veisdal i 1617), Auland (kirkeparten i Ytre Ulland i 1617) og Mønstermyr (kirkeparten i Fidsel i 1617). I prinsippet kan disse ødegårdene være gitt til kirken i nokså sen tid – det vil si etter at de var lagt øde og hadde sunket kraftig i verdi etter Svartedauen. Men hvis de tilhørte kirken alt før den tid, kan fabricagodset ha vært enda større.

Mensalgodset eller prestegodset i Hidra ser ikke ut til å ha vært særlig omfattende. Det bestod tilsynelatende bare av Festervoll og Stø, som ifølge Grågås tilhørte presten i Sokndal. Men i en jordebok fra 1617 opplyses det at det var Hidras prest som eide disse gårdene. Det er nok den verdslige jordeboken fra 1617 som gjengir det opprinnelige forholdet, mens Grågås av naturlige grunner er mer oppdatert når det gjelder hvilke kirker som etter Reformasjonen fremdeles hadde egen prest, og hvilke som ikke lenger hadde.

Å være kirkens bonde
Hvordan var vilkårene for dem som var kirkens leilendinger i Hidra? I hovedsak neppe annerledes enn for andre som leide jord. Ofte begrenset leieforholdet seg til at leilendingen måtte betale en årlig avgift til jordeieren, mens han selv kunne disponere over gård og grunn nærmest som han ville. Det var denne jordavgiften som ble kalt landskyld. Selve eiendomsretten til jord omfattet ofte ikke annet enn dette landskyldkravet i gammel tid, dersom eieren da ikke selv brukte jorden. Og det gjorde selvsagt ikke de forskjellige kirkelige institusjonene med eierinteresser i Hidregårder. Unntaket er antagelig Festervoll, som var den eneste gården på Hidrøyna som etter jordeboken fra 1617 lå til Hidra prestebol. Trolig har presten derfor bodd i Festervoll den gangen Hidra hadde egen prest.

Landskylden utgjorde ca. en sjettedel av den samlede produksjonen på en gård. Produksjonen kunne imidlertid variere. Husdyrholdet gav huder og skinn, men landskylden kunne også betales i mel eller fisk. Biskopen i Stavanger gjorde for eksempel hvert år krav på og fikk 1 laup smør og 1 hud av ”Kahtte med szin sælewiede och holmer” – altså Kåda med tilhørende øyer og fangstplasser for sel.

Vi vet ikke om de kirkelige jordeierne forsøkte å drive en mer offensiv godspolitikk i Hidra. Vi vet imidlertid at Munkeliv kloster gjorde det på Lista. Abbeden i Munkeliv hadde egne ombudsmenn i lenet, som blant annet skulle sørge for at landskylden ble betalt i rett tid. De gangene vi finner ombudsmennene omtalt i skriftlige kilder, dreier det seg om folk bosatt på Lista. I det minste i ett tilfelle (i 1339) var det konflikt mellom den mektige prosten på Lista, Herr Ivar, og klosteret i Bergen. Av et brev fra biskopen i Bergen til biskop Eirik i Stavanger, fremgår det at prosten hadde forurettet Munkelivs bønder i Lister, trolig ved å pålegge dem byrder som gjorde det vanskelig å betale landskylden. Men Munkelivs eierinteresser i Hidra sogn var begrenset til en eierpart i Hummerås. Dersom Apostelkirken – som var den dominerende kirkelige jordeieren i Hidra – forsøkte seg på noe lignende, har vi i så fall ikke bevart kilder som forteller om det.

Kirkegodset ble fra slutten av 1600-årene av kjøpt av bøndene. Kirkens leilendinger ble dermed selveiere. Men en del av de mindre eierpartene som kirken hadde i gårder her, ble først ”avlest” langt inn i vår egen tid. Feda kirke hadde siden middelalderen eid en del av Langeland. Da Karl Kjellstrøm løste inn dette landskyldkravet for ett av brukene på gården i 1940, kostet det ham 21 kroner og 92 øre. Den årlige landskylden – som da for lengst var gjort om til en pengeavgift – lød den gangen på 1 krone og 37 øre.

Litt lokal godsgeografi
Det finnes et annet påfallende aspekt ved det øvrige kirkegodset i Hidra – nemlig den geografiske fordelingen. De gårdene som i sin helhet var eid av kirkelige institusjoner, er konsentrert til Vestrøyna. Her lå hovedtyngden av Apostelkirkens gods – gårder som Omland, Reistad, Øvre Ulland og Vimmervåg. Hidra kirke kontrollerte på sin side Ysthus, Krågedal, Lille Vallås og Auland. Dessuten eide Hidrepresten Festervoll. Når vi så legger til at Vallås, Ågenes og Våge lå til det adelige Hanangergodset, og at kongen eide østre Fidje og Kjellnes, tegner det seg et bilde av Vestrøyna som et område dominert av heleie og med meget lite innslag av bondeie.

Apostelkirkens gods har etter alt å dømme blitt lagt til kirken på et tidlig tidspunkt, og vi skal ganske sikkert se for oss kongemakten som giver. Det betyr i så fall at det er kongemakten som fremstår som den dominerende jordeieren på Vestrøyna i middelalderen. Slike sammenhengende områder med krongods, ofte med én eller flere store og gode gårder sentralt plassert i komplekset, tenker man seg ofte som lokale stormannsgods som i forbindelse med rikssamlingskampene eller de senere borgerkrigene har blitt beslaglagt av kongen.

Dersom Vestrøyna har inngått i et slikt lokalt jordegods – og det er det altså mye som tyder på at den har – så er det rimelig å se ikke bare byggingen av den første kirken i Kjerkehavn, men også tilleggelsen av en del hele gårder i kirkens nærområde (Festervoll, Ysthus, Krågedal), som et initiativ utgått fra den som kontrollerte dette lokale godset. Om det så har skjedd før kongemakten overtok eller etter, er vanskelig å gi noe klart svar på. Kanskje var det rett og slett kongen som stod bak, slik lokaltradisjonen vil ha det til at han gjorde i en annen viktig havn på Agderkysten, nemlig Selør ved Lindesnes. Ikke bare eiendomsforholdene, men også et navn som Kongshavn – som neppe har noe å gjøre med Kristian IVs besøk på Hidra å gjøre, men trolig er mye eldre – kan tyde på at det siste er riktig.

18 juni 2005

Norwegische Handels- und Marktplätze der Wikingerzeit

H.W. Böhme hat im Rahmen seiner zusammenfassenden Betrachtung der maritimen Zentralplätze in Südskandinavien die Frage gestellt, welchem Personenkreis deren Kontrolle zuzuschreiben ist. In einer zeitlich weit ausgreifenden Perspektive ist er dabei zu dem Ergebnis gelangt, die ab dem 5./6. Jh. begründeten Handels- und Marktplätze hätten sich unter „privater“ Kontrolle von lokalem Adel bzw. regionalen Magnaten oder bei Königshöfen befunden. Mit Gründung der gut organisierten, später befestigten „frühen Städte“ wie Haithabu und Birka sei der Fernhandel mehr und mehr unter königliche Kontrolle gelangt. Dem bereits im 3. Jh. eingerichteten „königlichen“ Gudme/Lundeborg/Møllegårdsmarken wird eine Sonderstellung zugewiesen (BÖHME 2001, 494).

H.W. Böhmes Artikel (2001) beschäftigte sich in überblicksartiger Form mit den zahlreichen südskandinavischen Untersuchungen seit den 1980er Jahren, die der Lokalisierung und Beschreibung von Markt- und Handelsplätzen - neutraler: von maritimen Zentralplätzen mit unterschiedlichen Funktionen - gewidmet waren. Diese insbesondere ab dem 5./6. Jh. eingerichteten Orte, die zum überwiegenden Teil durch Metalldetektoren entdeckt wurden, zeichnen sich u.a. durch mächtige küstennahe Kulturschichten, Hinterlassenschaften gewerblicher Produktion, herausragende Grab- und Schatzfunde sowie Hallengebäude aus. Dank der intensiven Forschungen ist es mittlerweile gelungen, zahlreiche Zentralplatzindikatoren der Eisenzeit und des Mittelalters zu isolieren und die archäologischen sowie topographischen Beobachtungen in einem südskandinavischen Zentralplatzmodell zu bündeln (z.B. JØRGENSEN 1995; FABECH 1999; CALLMER 2001; NÄSMAN 2001). Werden auch namenkundliche Indizien herangezogen, so kann kaum ein Zweifel daran bestehen, daß es sich um Orte mit politischen, wirtschaftlichen, kultischen und weiteren Aufgaben handelte, die zum guten Teil auch im Mittelalter eine bedeutende Stellung innehatten, u.a. in Form von Steinkirchen oder Königsgut (BRINK 1999).

Der vorliegende Artikel möchte das von H.W. Böhme kaum betrachtete Norwegen in den Mittelpunkt der Betrachtung stellen, d.h. ein Land, das durch den schroffen Gegensatz zwischen küsten- und fjordnaher Besiedlung bzw. landeinwärts aufragenden Fjellmassiven gekennzeichnet ist und seinen Namen nach dem „Nordweg“ erhielt, d.h. der Schiffahrtsroute vom südlichen zum nördlichen Landesteil mit einer Länge von etwa 1600 Kilometer Luftlinie (vgl. CHRISTOPHERSEN 1991, 159f.).

Der Beitrag verfolgt zwei Fragestellungen: Welchem Personenkreis unterstand die Kontrolle in ausgewählten Handels- und Marktplätzen der norwegischen Wikingerzeit ( = der sozialgeschichtliche Aspekt im Sinne H.W. Böhmes), und welche Aufgabe nahmen diese Plätze wahr ( = der zentralörtliche Aspekt) ?

Das vom deutschen Geographen W. Christaller in den frühen 1930er Jahren entwickelte Konzept der zentralen Orte, das starken Anklang bei Fachkollegen gefunden hat, geht von der Annahme aus, dass moderne Siedlungen in einer Landschaft räumlich-funktionell miteinander in Beziehung stehen und unterschiedlichen hierarchischen Niveaus angehören (CHRISTALLER 1933; SCHÖLLER 1972). Um die zentralörtliche Stellung einer Siedlung zu ermitteln, werden neun Funktions- und Sachbereiche herangezogen, die im Sinne eines „Funktionsüberschusses“ über den eigentlichen Ort herausreichen (CHRISTALLER 1933, 139f.). Christallers These ist ab den 1950er Jahren von Historikern aufgegriffen und insbesondere für das späte Mittelalter und die Neuere Geschichte diskutiert worden, doch erst im Jahr 1973 wurde durch D. Denecke der Versuch unternommen, das Konzept auch für ältere Abschnitte des Mittelalters nutzbar zu machen (DENECKE 1973; JÄGER 1999). Unter Anlehnung an Christaller formulierte er zehn Grundfunktionen eines mittelalterlichen Zentralorts (DENECKE 1973, 42-49). Interessanterweise regte Denecke Studien für die Vor- und Frühgeschichte an, doch Archäologen zeigten zunächst ein nur geringes Interesse an diesem Thema (FEHN 1970; KUNOW 1988). Erst in den letzten Jahren scheint in der deutschsprachigen Archäologie eine methodische Diskussion zum Zentralplatzkonzept einzusetzen, die jedoch nur ausschnitthaft ältere anglo-amerikanische Studien zur Kenntnis nimmt (BERNBECK 1997, 169-174; GRINGMUTH-DALLMER 1999; HENNIG/LUCIANU 2000; vgl. auch SALAČ 2000). E. Gringmuth Dallmer, der zentralörtliche Aspekte des slawischen Siedlungsgebiets westlich der Oder im 11./12. Jh. diskutiert hat, ist der Meinung, für die Vor- und Frühgeschichte seien allgemein fünf Grundfunktionen derartiger Orte zu würdigen: 1. Herrschaft; 2. Schutz; 3. Rohstoffgewinnung bzw. Handwerk/Gewerbe; 4. Handel; 5. Kult (GRINGMUTH-DALLMER 1993; 1999, 10f.). Die folgende Darstellung wird im Sinne der zentralörtlichen Fragestellung nach W. Christaller und E. Gringmuth-Dallmer versuchen, das Funktionsspektrum ausgewählter norwegischer Markt- und Handelsplätze der Wikingerzeit zu ermitteln und ihre Position im Siedlungsgefüge zu skizzieren.

Der Artikel wendet sich allein der Wikingerzeit zu, doch wahrscheinlich muß bereits mit älteren Markt- und Handelsplätzen in Norwegen gerechnet werden. Die Teilnahme des Landes am spätmerowingerzeitlichen Handelsnetz in Südskandinavien und im Ostseeraum, bei dem Ribe, Ahus, Groß-Strömkendorf und andere Orte eine wichtige Rolle spielten, wird z.B. durch eine Vielzahl nordnorwegischer Glas- und Bernsteinperlen sowie südwestnorwegische Waffenfunde kontinentaler Herkunft nahegelegt (VINSRYGG 1979; CALLMER 1994, 53-63; MÜLLER-WILLE 1999, 12f. Abb. 14-15; SOLBERG 2000, 188-190). Die zahlreichen Fremdgüter der Spätkaiser- und Völkerwanderungszeit könnten auf einen maritimen Zentralplatz im nördlichen und mittleren Jæren knapp südlich von Stavanger hindeuten, vielleicht eine kleine norwegische Parallele zum herausragenden fünischen Befund in Gudme/Lundeborg/Møllegårdsmarken (vgl. z.B. SLOMANN 1971, 14; THOMSEN 1994; SOLBERG 1998, 244f.; THRANE 1998; GRIMM 2001, 58).

Ottar
Der Bericht Ottars am Hof König Alfreds im englischen Königsreich Wessex im späten 9. Jh., der für die angelsächsische Ausgabe der Weltgeschichte von Orosius schriftlich fixiert wurde, ist für die behandelte Fragestellung von zentraler Bedeutung. Wegen des sachlichen Tons, der Nennung von Beobachtungen aus erster Hand und der Überprüfbarkeit der Angaben, z.B. im Hinblick auf geographische Einzelheiten, wird Ottar ein hohes Maß an Glaubwürdigkeit zugestanden (z.B. SIMONSEN 1957; DJUPEDAL 1969; LUND 1983; JOHANSEN 1988, 21-24; KRAG 1995, 78-82).

Im ersten Teil seines Berichts erzählt Ottar von Reisen zum Weißen Meer, in deren Verlauf er unbesiedeltes Land passierte, lediglich auf Samen traf und Walroßzähne durch Handel erwarb. Der zweite Abschnitt berichtet von Ottar selbst, er bezeichnet sich als einen der mächtigsten Männer im Norden und zugleich als nördlichsten aller Nordmänner. Sein Reichtum soll auf Landwirtschaft, Viehbesitz, Rentierjagd, Walfang und nicht zuletzt auf der Besteuerung der Samen beruht haben, u.a. in Form von Pelzen und Rentierfellen. Der dritte und letzte Teil beschreibt seine Reise in den Süden bzw. Südwesten (Skíringssalr/Kaupang, Haithabu, Königreich Wessex). Seinem Bericht ist weiter zu entnehmen, daß er König Alfred von Wessex Walroßzähne als Geschenke übergab.

Diese überaus wichtige Schriftquelle kann unter Heranziehung archäologischer Quellenmaterialien zu weiterführenden und reizvollen Überlegungen genutzt werden. Wird Ottar, was anhand seiner Angaben naheliegt, als nördlichster Häuptling Norwegens angesehen, so dürfte sein Gehöft mit einiger Wahrscheinlichkeit auf Bjarkøy, Bjarkøy kommune (Troms) gestanden haben. Diese Insel, der nördlichste der wirklich herausragenden norwegischen Fundplätze, tritt durch bedeutende archäologische Hinterlassenschaften ab den ersten nachchristlichen Jahrhunderten hervor, die aller Wahrscheinlichkeit nach das Milieu des weitaus bekannteren Borg auf den Lofoten übertreffen (JOHANSEN 1988, 33-38; STAMSØ MUNCH/JOHANSEN/ROESDAHL 2003). Interessanterweise handelt es sich bei der Gehöft- und Inselbezeichnung Bjarkøy um einen Namensindikator für Handelsaktivitäten (s.u.), und eines der 3-4 wahrscheinlich wikingerzeitlichen Schiffshäuser auf der Insel könnte als Unterstellplatz für das Wasserfahrzeug gedient haben, das Ottar auf seinen Reisen nutzte (GRIMM 2002, 114f.). Dabei gilt es jedoch zu bedenken, daß nach einer Vielzahl neuer Datierungen die frühesten sicher datierbaren Frachtschiffe erst der zweiten Hälfte des 10. Jhs. angehören, darunter das nahe Kaupang havarierte Fahrzeug aus Klåstad, Viksfjord, Vestfold (Abmessungen: fast 21 x 5 m), das Rohmaterial zur Herstellung von Wetzsteinen aus dem bekannten ostnorwegischen Steinbruch Eidsborg (Telemark) geladen hatte (CHRISTENSEN 1979; CRUMLIN-PEDERSEN 1999, 15 Tab. 3).

Zusätzlich zu den von Ottar genannten Handelsgütern – Pelzen, Rentierfellen und Walroßzähnen – kann die Archäologie wichtige ergänzende Beobachtungen beisteuern. Wie wikingerzeitliche Datierungen zu belegen scheinen, waren auch andere Waren von Bedeutung: Sumpfeisenerz, das in intensivierter Form in Fjellgebieten gewonnen wurde, Rentiere und Elche, die man mittels ausgedehnter Fangsysteme jagte, sowie großflächig geförderte Rohmaterialien zur Herstellung von Wetzsteinen und Specksteingefäßen (GJØSTEIN RESI 1987; CHRISTOPHERSEN 1991, 160; MIKKELSEN 1994).

Wie eine maritim-archäologische Studie zu Ottars Angaben ergeben hat, muß wegen der Geschwindigkeit, die für Nachbauten wikingerzeitlicher Schiffe ermittelt wurde, eine Reisedauer von wenigstens 30 Tagen vom nördlichen Norwegen nach Skíringssalr (Kaupang) vorausgesetzt werden, und bei der Reise handelt es sich um einen Beleg für die weit verbreitete, wikingerzeitliche Küstenschiffahrt: Sie fand ohne Kompaß bzw. navigatorische Hilfsmittel, sondern lediglich unter Heranziehung eines ortskundigen Lotsen statt (CRUMLIN-PEDERSEN 1983, 35-37; vgl. jedoch MORKEN 1977, 7-9). Für die nächtlichen Reiseunterbrechungen stand ein Netz geschützter Naturhäfen auf Inseln bzw. an der Küste zur Verfügung. Derartige Häfen, z.B. auf Kvitsøy nahe Stavanger in Rogaland und die Seleyjar nahe Lindesnes im südlichsten Norwegen, sind aus der Saga-Literatur bekannt bzw. können anhand anderer Indikatoren ermittelt werden (vgl. ELVESTAD 2001, 13f.; 22f.; STYLEGAR 2004).

Norwegische Handels- und Marktplätze der Wikingerzeit
Die Forschungen wurden bisher einseitig von dem ostnorwegischen Kaupang dominiert, demgegenüber sind nur selten norwegenweite Analysen mit handelsgeschichtlicher Ausrichtung vorgenommen worden (z.B. GRIEG 1971; MOLAUG 2000; NORSENG 2000). A. Christophersen hat im Jahr 1991 neun bedeutende norwegische Hafenplätze der Eisenzeit und des Mittelalters ermittelt (darunter zwei in Rogaland), die wahrscheinlich Handels- und Marktaufgaben wahrnahmen (vgl. CHRISTOPHERSEN 1991). Dabei konnte er sich auf drei Quellenmaterialien stützen: die Schriftüberlieferung (Ottar; die Saga-Literatur), die bisher nicht systematisch erforschten Ortsnamen mit einem Hinweis auf Markt- und Handelsfunktionen (Kaupang-, Bjark-, Torg- und La-/Lahelle/Lahammar-Bezeichnungen) sowie archäologische Fundgattungen (z.B. Waagen) mit Indikatorfunktion (vgl. z.B. GRIEG 1971; LARSEN 1986). Zum Teil begegnen mehrere der Elemente an den betreffenden Orten, doch wegen des bisher ausstehenden systematischen Detektoreinsatzes und des Mangels an Ausgrabungen sind wir über die norwegischen Plätze weitaus schlechter als über ihre südskandinavischen Gegenstücke informiert. Wahrscheinlich muß eine größere Zahl derartiger Orte vorausgesetzt werden: Allein im südwestnorwegischen Rogaland, so eine neue Studie, existierten vier bedeutende Häfen der Eisenzeit und des Mittelalters mit Handels-/ Marktaufgaben (Egersund; Kvassheim/Hårr, Risavika/Tananger, Avaldsnes/Karmøy), die in chronologischer, funktioneller und sozialgeschichtlicher Hinsicht zu differenzieren sind (vgl. ELVESTAD 2001, 26-36).

Fallbeispiel 1: Kaupang, Tjølling (Vestfold)
Skíringssalr
(Kaupang) in Vestfold im östlichen Norwegen nahe der Lågen-Mündung befand sich in einer fruchtbaren Landschaft und in geschützter Lage am inneren Ende eines Buchtkeils mit guten Verkehrs- und Kommunikationsmöglichkeiten. Für Kontakte nach Westen und in den Oslofjord stand eine wichtige nahegelegene Landroute zur Verfügung. Die An- und Abreise per Schiff mußte über Fahrrinnen erfolgen, die Wind und Wetter in starker Weise ausgesetzt waren, doch alternativ bestand die Möglichkeit, nahegelegene Fjordarme über Meerengen und Landzungen zu erreichen, wobei das Wasserfahrzeug zuweilen über Land gezogen werden mußte. Das Areal des Handels- und Marktplatzes blieb unbefestigt, die einzige Zufluchtsmöglichkeit bot eine nahegelegene stattliche Höhenbefestigung (BLINDHEIM/HEYERDAHL-LARSEN/INGSTAD 1999, 153-155).

Das Kaupang-Gebiet in Tjølling wird seit dem frühen 19. Jahrhundert mit dem von Ottar genannten Handelsplatz Skíringssalr gleichgesetzt, und erste Untersuchungen fanden im Jahr 1867 statt. Gestützt auf alte Beschreibungen des 19. Jhs. wird mit einer Gesamtzahl von 1000 Bestattungen im gesamten Gebiet gerechnet, und neuen Kartierungen zufolge beläuft sich das bis 70 m landeinwärts reichende Schwarzerdeareal auf ca. 60.000 Quadratmeter (BLINDHEIM/ HEYERDAHL-LARSEN/INGSTAD 1999, 153-155; SKRE 2000a, 342 ). Ein geringer Teil der Gräberfelder und des Schwarzerdeareals wurde von den 1950er bis zu den 1970er Jahren unter Federführung von C. Blindheim ausgegraben, und weitere Registrierungen und siedlungsarchäologische Untersuchungen fanden in den Jahren 2000-2002 statt (zuletzt BLINDHEIM/HEYERDAHL-LARSEN/INGSTAD 1999, 153-164, ANDERSSON 2000; SKRE 2000a, 2000b; SKRE/PILØ/PEDERSEN 2001; SKRE/STYLEGAR 2004).

Die Siedlungsgrabungen in den Jahren 1956-1974 förderten mehrere Häuser, Brunnen und Reste von Kaianlagen sowie eine Kulturschicht mit einer maximalen Mächtigkeit von 1 m zutage (TOLLNES 1999). Der auffallendste Hausbefund von 12 x 8 m (Haus I) zeigt eine vergleichsweise solide Konstruktion mit Feuerstelle. Im Rahmen der Untersuchungen konnten Handelsaktivitäten und unterschiedliche Handwerksareale nachgewiesen werden, doch es wurde argumentiert, eine gehöftartige Besiedlung bzw. die ganzjährige Nutzung des Gebiets könne nicht mit Sicherheit aus den Beobachtungen abgeleitet werden. Nach den siedlungsarchäologischen Untersuchungen in den Jahren 2000-2002 muß eine Neubewertung vorgenommen werden: Kaupang verfügte über ein planmäßig angelegtes System aus Parzellen bzw. Straßen und über Häuser für eine feste Besiedlung. Der in einem leicht erhöhten Areal des Huseby-Gehöfts lokalisierte und partiell untersuchte Hallenbau von 30 x 8 m, der eventuell bereits vor Inbetriebnahme des Handels-/Marktplatzes errichtet wurde, eröffnet Möglichkeiten für weitreichende Interpretationsansätze, die kurz an späterer Stelle angedeutet werden (SKRE/PILØ/PEDERSEN 2001; SKRE/STYLEGAR 2004).

Bei der Untersuchung der Gräberfelder im 19. Jh. bzw. in den Jahren 1950-1957 konnten ca. 75-80 Bootsgräber und weitere Bestattungen beobachtet werden (BLINDHEIM/ HEYERDAHL-LARSEN/TOLLNES 1981, 109-114; BLINDHEIM/HEYERDAHL-LARSEN 1995). Die sozialgeschichtliche Analyse führt zu dem Ergebnis, daß neben zahlreichen Bestattungen mit Handelsattributen (z.B. Waagen) einige Frauen- und Männergräber durch reiche Beigaben hervortreten, jedoch ohne das Niveau der bekannten Schiffsbestattungen aus Gokstad und Oseberg zu erreichen (zusammenfassend BLINDHEIM/HEYERDAHL-LARSEN/INGSTAD 1999, 159-162). Das in Kaupang geborgene Reitergrab, das älteste seiner Art aus Norwegen (Datierung: 800-850), hat wegen der zahlreichen und exklusiven Beigaben einen Sonderstatus inne (BLINDHEIM/HEYERDAHL-LARSEN/TOLLNES 1981, 207-210 Pl. 33-42). Diese wahrscheinlich beraubte Brandbestattung aus einem Grabhügel mit einem Durchmesser von 20 m im Zentrum eines Gräberfelds enthielt Reitzubehör (Steigbügel, Gebiß, Pferdegeschirrbeschlag), hochwertige Waffen, darunter ein Ulfberth-Schwert, eine umfangreiche Werkzeuggarnitur, Klinkernägel und weitere Gegenstände. Die genannte Kaupang-Grablege gehört mit anderen Bestattungen zu einer Reitergrabgruppe bei zentralen Gehöften im südlichen Vestfold entlang der wichtigsten Verkehrs- und Kommunikationswege. Die Diskussion über die Deutung der norwegischen Reitergräber der Wikingerzeit ist nicht abgeschlossen, der jüngsten Interpretation zufolge handelt es sich um Bestattungen militärischer Führungspersönlichkeiten in den Diensten königlicher Lehnsmänner (BRAATHEN 1989, 103-167; SKRE 1998, 330).

Fremdgüter sind in großer Zahl in Kaupang geborgen worden, darunter arabische, fränkische und englische Münzen, insulare Objekte in Form von Beschlägen u.a.m., Glasfunde und ausländische Keramik. Wie Rohmaterialien, Halbfabrikate und andere Beobachtungen belegen, wurden Perlen, Bergkristallperlen, Specksteingefäße und Wetzsteine vor Ort produziert (BLINDHEIM/HEYERDAHL-LARSEN/INGSTAD 1999, 141-152; GJØSTEIN RESI 2000).

Eine vorsichtige Datierung rechnet mit einer Besiedlung Kaupangs im Zeitraum vom frühen 8. bis zur Mitte des 10. Jhs. sowie mit ausdehnten Handelsaktivitäten ab 800 bis zum späten 9. Jh. (CALLMER 1994, 68; vgl. jedoch BLINDHEIM/HEYERDAHL-LARSEN/INGSTAD 1999, 147). Die früher geäußerte Auffassung, Kaupang sei im Laufe des 9. Jhs. infolge der Landhebung immer schlechter mit Wasserfahrzeugen erreichbar gewesen und aus diesem Grund aufgelassen worden, kann nach neueren Untersuchungen nicht aufrechterhalten werden (SKRE/STYLEGAR 2004). Vielleicht war Kaupang wie einige südskandinavische Handels-/ Marktorte von der politischen Instabilität im späten 9. Jh. betroffen (CALLMER 1994, 68).

Erst jüngere namenkundliche Untersuchungen konnten die Besiedlungsgeschichte aufklären (HOEL 1986, 128-132; BRINK 1996, 271-273; ANDERSSON 2000). Als Keimzelle zentralörtlicher Aufgaben muß das von Ottar genannte Großgehöft Skíringssalr ca. 1 Kilometer im Landesinneren angesehen werden, das nach einem Hallengebäude benannt wurde (vgl. die salr-Endung bzw. den Hallennachweis in Huseby) und zu einem größeren Kult- (Guri, Lunde, Gjerstad) sowie Gehöftkomplex (Guri, Lunde, Valby, Østby) gehörte. Das nahegelegene Tjølling bezeichnete einen Tingplatz, der später zur Kirchstelle wurde, und diese Benennung ging schließlich auf die Kirchgemeinde über. Nach Umwandlung in ein königliches Gehöft wurde Skíringssalr durch den sekundären Namen Huseby ersetzt, d.h. einen Indikator für sozial herausragende, mutmaßlich königliche Ansiedlungen. Möglicherweise kam die Kaupang-Bezeichnung erst in mittelalterlicher Zeit für den südlich gelegenen und verlassenen Hafenplatz auf.

Die Frage, wer Kaupang begründete bzw. kontrollierte, muß anhand unterschiedlicher Quellenmaterialien diskutiert werden. Die genannten namenkundlichen Überlegungen könnten auf die Initiative eines nahegelegenen älteren Zentralplatzes hindeuten, eine Annahme, die vielleicht durch einige reich ausgestattete Gräber der Spätkaiser-, Völker- und Merowingerzeit nördlich von Kaupang/Skíringssalr/Huseby zu erhärten ist (BLINDHEIM/ HEYERDAHL-LARSEN/TOLLNES 1981, 39-46; CARNAP-BORNHEIM/ILKJÆR 1996, 296-298). Die fränkischen Reichsannalen überliefern für das Jahr 813, daß die königlich-dänischen Brüder Harald und Reginfred mit einem Heer nach Vestfold aufbrachen, um im nordwestlichen Gebiet ihres Reichs den Gehorsam wiederherzustellen. Weil aus dem Sinnzusammenhang der Quelle hervorgeht, daß Vestfold dänischer Oberherrschaft unterlag, könnte Kaupang als eine dänische Gründung aufgefaßt werden. Folgt man dieser Deutung, so ist der Ort erst im Laufe des 9. Jhs. unter die Kontrolle der ostnorwegischen Elite („Ynglinger“) gelangt, die sich durch die königlichen Schiffsgräber aus Gokstad, Oseberg und Borre zu erkennen gibt (z.B. CHRISTOPHERSEN 1991, 166-168; NORSENG 2000, 25-27).

Die Darstellung zu Kaupang lässt sich wie folgt zusammenfassen: Der königliche Zentralplatz in topographischer Schlüssellage und auf fruchtbaren Böden hatte herrschaftliche, fortifikatorische, gewerbliche, merkantile und kultische Aufgaben. Der Hallenbau, der für Feste und Feierlichkeiten zu nutzen war, ist als Beleg für das kulturelle Leben aufzufassen, der Tingplatz verbürgt gerichtliche Funktionen.

Fallbeispiel 2: Avaldsnes, Karmøy (Rogaland)
Avaldsnes im landwirtschaftlich ertragreichen Norden von Karmøy ist seit langer Zeit für sein herausragendes archäologisches Fundmilieu bekannt, darunter Großgrabhügel der Bronzezeit, das am reichsten ausgestattete Waffengrab der skandinavischen Kaiserzeit (Flagghaug), sowie ein merowinger- und ein wikingerzeitliches Schiffsgrab (Storhaug; Grønhaug). Daneben zählt Avaldsnes zu den schriftlich genannten Königssitzen am Übergang von der Wikingerzeit zum Mittelalter sowie zu den Orten mit frühromanischen Steinkirchen aus dem 12. Jh. Zusätzlich befanden sich dort der Tingplatz (fjerdingsting) für das nördliche Rogaland sowie eine Höhenbefestigung (vgl. z.B. SLOMANN 1964; RINGSTAD 1986, 54-68, 304-309; OPEDAL 1998). Der archäologische Reichtum der Insel ist wiederholt auf die strategische Lage am Karmsund zurückgeführt worden, d.h. einer schmalen Schiffahrtspassage am Nordweg, welche die Kontrolle der Schiffahrt ermöglichte (zuletzt ELVESTAD 2001, 34f.). Die seit den 1980er Jahren verbreitete Auffassung, in Avaldsnes habe sich ein Hafen mit Handels-/Marktfunktionen befunden, stützt sich u.a. auf den dort nachweisbaren Lahamaren-Name, d.h. einen namenkundlichen Indikator (MYHRE 1987a, 124; CHRISTOPHERSEN 1991).

Die in den späten 1990er Jahren in Avaldsnes begonnene maritim-archäologische Untersuchung verfolgt eine interdisziplinäre Methodik (im folgenden ELVESTAD/OPEDAL 2001). Durch das Studium mittelalterlicher Karten und Schriftquellen konnte z.B. ermittelt werden, daß sich das als Nothow/Notau/Note benannte Hansekontor, die zweite derartige Einrichtung in Norwegen neben Bergen, bei Avaldsnes befand. Im Rahmen archäologischer Registrierungen wurden Hafenareale (Lahamaren bzw. Gloppe) nördlich und östlich der Kirche von Avaldsnes nachgewiesen. Zu den küstennahen Befunden im letztgenannten Bereich zählen Überreste von Kaianlagen, Hausgrundrissen und Schiffshäusern. Im Hafenbecken gelang die Bergung eines umfangreichen Keramikmaterials des 14./15. Jhs., das zum überwiegenden Teil aus dem Deutschen Reich und den Niederlanden stammt, sowie eines Frachtschiffs von ca. 22-24 x 6 m, das wohl als Fundament einer Kaianlage diente und anhand einer Radiokarbondatierung vielleicht dem 13. Jh. zuzuweisen ist.

Die intensiven maritimen Aktivitäten, die nahe Avaldsnes nachgewiesen wurden, könnten durchaus mit den Schriftquellen zum Hanse-Kontor in Verbindung stehen. Das noch höhere Alter von Hafenfunktionen in diesem Gebiet wird durch mehrere maritime Ortsnamen, darunter das bereits genannte Lahamaren, und die Radiokarbondatierung aus einem Schiffshaus (Datierungszeitraum: um 300 n.Chr.) nahegelegt. Die merowingerzeitliche Datierung des Schiffsgrabs aus Storhaug hat Anlaß zu weitreichenden Spekulationen gegeben (MYHRE 1994, 23f.; OPEDAL 1998, 109-173). Weil es sich dabei um die älteste derartige Bestattung in Skandinavien handelt und die frühesten norwegischen Könige in der Schriftüberlieferung grundsätzlich in Königssitzen im westlichen Landesteil (darunter Avaldsnes) überliefert werden, hat sich die Wiege des norwegischen Königtums wahrscheinlich im Westen und nicht, wie von Snorre und anderen Saga-Schreibern behauptet wird, im Osten des Landes befunden (vgl. auch KRAG 1991; 1993). In Verlängerung dieser Argumentation könnte vielleicht sogar davon ausgegangen werden, daß ein königlicher Handels-/Marktplatz der Merowingerzeit (?), der Wikingerzeit bzw. des Mittelalters in Avaldsnes existierte, der jedoch mit Ausnahme des Hansekontors wahrscheinlich nur vergleichsweise bescheidene Ausmaße hatte.

Die Darstellung zu Avaldsnes lässt sich wie folgt zusammenfassen: Der königliche Zentralplatz in topographischer Schlüssellage und auf fruchtbaren Böden hatte herrschaftliche, fortifikatorische und vielleicht auch gewerbliche/merkantile Aufgaben. Vorchristlicher Kult wird mit einiger Wahrscheinlichkeit durch die Steinkirche des 12. Jhs. und gerichtliche Aufgaben durch den Tingplatz angezeigt. Bisher ist keine abschließende Beurteilung zu Avaldsnes vorzunehmen, denn die laufenden maritim-archäologischen Untersuchungen könnten das Fundbild zugunsten der Eisenzeit verändern.

Fallbeispiel 3: Fjære, Grimstad (Aust-Agder)
Der wikingerzeitliche Handels- und Marktplatz nahe dem südnorwegischen Fjære am inneren Ende einer keilförmigen Bucht ist allein anhand archäologischer Beobachtungen abzuleiten (im folgenden LARSEN 1986; STYLEGAR 2005). Die Fundlandschaft mit herausragenden Hinterlassenschaften aus unterschiedlichen archäologischen Epochen und mehreren Höhenbefestigungen befindet sich in einem fruchtbaren, weitgestreckten Gebiet mit einer guten Verbindung zu Schiffahrts- bzw. Überlandwegen und ausgezeichneten Bedingungen für Landwirtschaft, Viehhaltung, Jagd und Fischerei.

Die Wikingerzeit zeichnet sich durch zahlreiche Gräber mit außergewöhnlichen Beigaben aus, darunter mehrere Bestattungen mit Beigabe von Waagen bzw. Fremdgütern (z.B. Schwertern kontinentaler Herkunft) sowie die bemerkenswerte Zahl von ca. 15 Bootsgräbern, die bereits im 19. Jh. geborgen wurden, jedoch in ihrer Deutung umstritten sind (SHETELIG 1917, Kat.-Nr. 156-169; MÜLLER-WILLE 1970, 33-41). Der besondere Rang der Fundlandschaft wird auch durch Schmiedewerkzeuge aus Grab- und Lesefunden sowie mehrere Schatzfunde unterstrichen, darunter der Beleg aus Slemmedal (Lia, Landvik) mit Arm-/Halsringen aus Gold und Silber, Beschlägen, Münzen u.a.m. (rund 2 kg), die insbesondere Verbindungen zum Karolingerreich und nach Britannien erkennen lassen. Wie die Steinkirche des 12. Jhs. und der Tingplatz in Fjære sowie der wahrscheinlich in Bringsvær sitzende königliche Lehnsmann bezeugen, hatte das Gebiet auch im Mittelalter eine wichtige Stellung (AALHOLM 1982).

Mehrere nahegelegene und zum Teil große Steinbrüche belegen die Nutzung von Speckstein als Handelsware. Dessen Bedeutung wird durch ein weiteres Indiz belegt: Der aus der Saga-Literatur bekannte und nahe Fjære gelegene Hafen Esjunes (heute: Hesnesøy) enthält als erstes Namenselement die altnordische Bezeichnung esja für Speckstein (SKJØLSVOLD 1961, 120). Die Insel oder Inselteile gehörten im späteren Mittelalter bezeichnenderweise zu Bringsvær (WIKANDER 1985, 49-50).

Weil sich die genannten Fundkategorien bzw. Fundkomplexe am inneren Ende des geschützten Buchtkeils häufen, hat sich das bis heute nicht lokalisierte Hafenareal wahrscheinlich im Bereich von Vik oder Fjære befunden. Interessanterweise ist der maritime Ortsname Skjevik in der Bucht eventuell als Beleg für einen wikingerzeitlichen oder mittelalterlichen Landeplatz für Schiffe zu betrachten (STYLEGAR/GRIMM 2003, 82f.). Zur Deutung der Fundlandschaft ist der bekannte Handelsplatz Kaupang herangezogen worden (LARSEN 1986). Wird berücksichtigt, daß beide Fundplätze durch zahlreiche Gräber mit Beigabe von Fremdgütern, Waagen, Schmiedewerkzeugen sowie Booten hervortreten, erscheint es naheliegend, auch Fjære Handelsaufgaben zuzuschreiben. Im Gegensatz zu Kaupang hatte der südnorwegische Fundplatz jedoch lediglich eine regionale Bedeutung und stand unter der Leitung eines Kleinkönigs.

Die Darstellung zu Fjære lässt sich wie folgt zusammenfassen: Der von einem Häuptling kontrollierte Zentralplatz in topographischer Schlüssellage und auf fruchtbaren Böden hatte herrschaftliche, fortifikatorische, gewerbliche und merkantile Aufgaben. Die Steinkirche und der Tingplatz sind mit einiger Wahrscheinlichkeit als Belege für vorchristlichen Kult bzw. wikingerzeitliche Gerichtsfunktionen anzusehen.

Abschließende Betrachtungen
Wie dargestellt, kann der Facettenreichtum der norwegischen Handels-/Marktplätze der Wikingerzeit nur durch eine interdisziplinäre Arbeitsweise aufgezeigt werden. Die angeführten Beobachtungen sind kurz mit zentralörtlicher und sozialgeschichtlicher Perspektive zusammenzufassen:

1. H.W. Böhmes These, der südskandinavische Fernhandel sei in der Wikingerzeit mehr und mehr unter königliche Kontrolle gelangt, lässt sich wahrscheinlich mit gewissen Nuancierungen auch für Norwegen bestätigen. Vorwikingerzeitliche Handels-/Marktsplätze sind nur indirekt zu erschließen; ein derartiger Platz, der für die Spätkaiser- und Völkerwanderungszeit in Jæren leicht südlich von Stavanger zu vermuten ist (s.o.), befand sich unter der Leitung einer regionalen Führungspersönlichkeit. Kaupang und eventuell Avaldsnes deuten darauf hin, dass mit fortschreitender Eisenzeit der König die Aufsicht über den Fernhandel hatte.

2. Die diskutierten norwegischen Orte können als typische Belege für das topographisch weitgehend vorherbestimmte Zentralplatzmuster in diesem Land aufgefaßt werden: Sie befanden sich auf fruchtbaren Böden bzw. in küsten- oder fjordnaher Schlüssellage an wichtigen Verkehrsverbindungen und hatten in verschiedenen Epochen übergeordnete politische, wirtschaftliche, kultische und weitere Aufgaben in einem naturräumlich anhand von Küste, Fjord, Tal und Fjell begrenzten Areal (vgl. RINGSTAD 1986; MYHRE 1987b; STORLI 1989; BERGLUND 1995; STYLEGAR/GRIMM im Druck). Das funktionell nachrangige Umland kann anhand der weniger spektakulären archäologischen Fundmaterialien bzw. zuweilen anhand von Ortsnamen ermittelt werden. Einem Modell für die südwestnorwegische Völkerwanderungszeit zufolge war der primäre küstennahe Zentralplatz von einem dicht besiedelten Gebiet und einem Verteidigungsring aus Höhenbefestigungen umgeben. Die Ressourcen aus den unterschiedlichen ökologischen Zonen im Landesinneren wurden durch nachgeordnete Häuptlinge zum Küstenzentrum gebracht (vgl. MYHRE 1987b, 185 Abb. 13f.). Die umfangreichen norwegischen Zentralplatzforschungen ab den 1970er Jahren und ihre Vorläufer aus der ersten Hälfte des 20. Jhs., die sich auf aussagekräftige archäologische, namenkundliche und schriftliche Quellenmaterialien stützen konnten, sind bisher leider nicht zusammenfassend betrachtet worden. Bei einer derartigen Analyse müßten in stärkerem Maße die Vorstellungen von Geographen und Historikern zum Zentralplatzkonzept einbezogen werden. Abschließend bleibt festzustellen, dass für die norwegischen Handels-/Marktplätze der Wikingerzeit ein breit gefächertes Funktionsspektrum zu belegen ist. Dies gilt interessanterweise auch für die latènezeitlichen Zentralplätze in Böhmen, wie in jüngster Zeit in einer zeitlich weit ausgreifenden und methodisch ausgerichteten Studie dargestellt wurde (SALAČ 2000, 31). Die Untersuchungen in Norwegen und auch Böhmen zeigen, dass bei einer glücklichen Überlieferungssituation eine Vielzahl von Funktionen bei vor- und frühgeschichtlichen Zentralplätzen nachzuweisen ist. Die archäologische Diskussion über den Funktionsbereich derartiger Orte, die von E. Gringmuth-Dallmer angeregt wurde, muß fortgesetzt werden.

von Oliver Grimm/Frans-Arne Stylegar

LITERATUR

AALHOLM, O.A. 1982

- Omkring Aust-Agders lendmannsætter. Agder historielags årsskrifter (Kristiansand) 58, 38-54.

ANDERSSON, H. 1972

- Zentralorte, Ortschaften und Städte in Skandinavien - einige methodische Probleme. In: H. Hinz (Hrsg.), Kiel Papers ´72. Frühe Städte im westlichen Ostseeraum. Symposium des Sonderforschungsbereichs „Skandinavien- und Ostseeraumforschung“ Christian-Albrechts-Universität. Kiel 1972 (Neumünster) 23-31.

ANDERSSON, T. 2000

- Kaupang: Namenkundliches. In: RGA2 XVI, 338-341.

BERGLUND, B. 1995

- Tjøtta-riket. En arkeologisk undersøkelse av maktforhold og sentrumsdannelser på Helgelandskysten fra Kr. f. til 1700 e.Kr. Doktorgradsavhandling. Universitetet i Trondheim (Trondheim).

BERNBECK, R. 1997

- Theorien in der Archäologie (Tübingen/Basel).

BLINDHEIM, C./HEYERDAHL-LARSEN, B./TOLLNES, R.L. 1981

- Kaupang-Funnene Bind I. Norske Oldfunn XI (Oslo).

BLINDHEIM, C./HEYERDAHL-LARSEN, B. 1995

- Kaupang-Funnene Bind IIa. Norske Oldfunn XVI (Oslo).

BLINDHEIM, C./HEYERDAHL-LARSEN, B./ INGSTAD, A.S. 1999

- Kaupang-Funnene Bind IIb,c. Norske Oldfunn XIX. Universitetets kulturhistoriske museer. Oldsaksamlingen (Oslo).

BÖHME, H.W. 2001

- Gedanken zu den frühen Markt- und Handelsplätzen in Südskandinavien. In: E. Pohl/U. Recker/C. Theune (Hrsg.), Archäologisches Zellwerk. Festschrift für Helmut Roth zum 60. Geburtstag (Rahden/Westf.) 483-498.

BRAATHEN, H. 1989

- Ryttergraver. Politiske strukturer i eldre riksamlingstid. Magistergradsavhandling. Universitetet i Oslo (Oslo).

BRINK, S. 1996

- Social and political structures in early Scandinavia. Aspects of space and territoriality – the settlement district. Tor 28, 235-281.

BRINK, S. 1999

- Social order in the early Scandinavian landscape. In: C. Fabech (Hrsg.), Settlement and landscape. Proceedings of a conference in Århus, Denmark 1998. Jutland Archaeological Society (Århus) 423-439.

CALLMER, J. 1994

- Urbanization in Scandinavia and the Baltic Region c. 700-1100: Trading Places, Centres and Early Urban Sites. In: B. Ambrosiani/H. Clarke (Hrsg.), Developments around the Baltic and the North Sea in the Viking Age. Birka Studies 3 (Stockholm) 50-90.

CALLMER, J. 2001

- Extinguished solar systems and black holes: traces of estates in the Scandinavian late Iron Age. In: B. Hårdh (Hrsg.), Uppåkra. Centrum och sammanhang. Acta Archaeologica Lundensia Series in 8° Nr. 34 = Uppåkrastudier 3 (Stockholm) 109-138.

CARNAP-BORNHEIM, C. von/ILKJÆR, J. 1996

- Illerup Ådal 9/10. Die Schilde. Jutland Archaeological Society Publications XXV: 5 (Århus).

CHRISTALLER, W. 1933

- Die zentralen Orte in Süddeutschland. Eine ökonomisch-geographische Untersuchung über die Gesetzmäßigkeit der Verbreitung und Entwicklung der Siedlungen mit städtischen Funktionen (Jena).

CHRISTENSEN, A.E. 1979

- Klåstad-skipet - utgravning og restaurering. Norske Videnskaps-Akademis Årbok, 1-6.

CHRISTOPHERSEN, A. 1991

- Ports and trade in Norway during the transition to historical time. In: O. Crumlin-Pedersen (Hrsg.), Aspects or maritime Scandinavia AD 200-1200 (Roskilde) 159-170.

CRUMLIN-PEDERSEN, O. 1983

- Skibe, sejlads og ruter hos Ottar og Wulfstan. In: N. Lund, Ottar og Wulfstan. To rejsebeskrivelser fra vikingetiden (Roskilde) 32-44.

CRUMLIN-PEDERSEN, O. 1999

- Ships as indicators of trade in Northern Europe 600-1200. In: J. Bill/B.L. Clausen (Hrsg.), Maritime Topography and the Medieval Town. Publications from the National Museum. Studies in Archaeology and History 4 (København) 11-20.

DENECKE, D. 1973

- Der geographische Stadtbegriff und die räumlich-funktionale Betrachtungsweise bei Siedlungstypen mit zentraler Bedeutung in Anwandung auf historische Siedlungsepochen. In: H. Jankuhn/W. Schlesinger/H. Steuer (Hrsg.), Vor- und Frühformen der europäischen Stadt im Mittelalter (Göttingen) 33-55.

DJUPEDAL, R. 1969

- Håløygen Ottars ferd til Bjarmeland og England. Det første intervjuet med ein nordmann. In: Håløyglaget 1. Fredsår og krigstid 1933-1942 (Oslo).

ELVESTAD, E. 2001

- Skjulte havner. Førreformatoriske havner i Rogaland. Stavanger Museums Årbok 2000, 5-40.

ELVESTAD, E./OPEDAL, A. 2001.

- Maritim-arkeologiske undersøkelser av middelalderhavna på Avaldsnes, Karmøy. Arkeologisk Museum i Stavanger. Rapport 18 (Stavanger).

FABECH, C. 1999

- Organising the Landscape. A matter of production, power, and religion. In: T. Dickinson/D. Griffiths (Hrsg.), The making of kingdoms. Anglo-Saxon Studies in Archaeology and History 10. Papers from the 47th Sachsensymposium York 1996 (Oxford) 38- 47.

FEHN, K. 1970

- Die zentralörtlichen Funktionen früher Zentren in Altbayern. Raumbindende Umlandbeziehungen im bayerisch-österreichischen Altsiedelland von der Spätlatènezeit bis zum Ende des Hochmittelalters (Wiesbaden).

GJØSTEIN RESI, H. 1987

- Reflections on Viking Age Local Trade in Stone Products. In: Proceedings of the Tenth Viking Congress. Larkollen, Norway, 1985. Universitetets Oldsaksamling Skrifter. Ny rekke 9, 95-102.

GJØSTEIN RESI, H. 2000

- Kaupang, før nye utgravninger. Collegium Medievale (Oslo) 13, 141-164.

GRIEG, S. 1971

- Lahellnavnet i arkeologisk og kulturhistorisk belysning. Universitetets Oldsaksamling Årbok, 5-66.

GRIMM, O. 2001

- Norwegian boathouses from the late roman and migration period - an analysis of their military function. In: B. Storgaard (Hrsg.), Military aspects of the aristocracy in Barbaricum in the Roman and Early Migration Periods. International research seminar København 1999. Publications from the National Museum. Studies in Archaeology and History 5 (København) 55-66.

GRIMM, O. 2002

- The military context of Norwegian boathouses (AD 1-1500). In: A. Norgård Jørgensen et al. (Hrsg.), Maritime Warfare in Northern Europe. International Research Seminar København 2000 (København) 105-125.

GRINGMUTH-DALLMER, E. 1993

- Frühe Zentren im südlichen Ostseegebiet zwischen Elbe und Oder. In: Lokalne ośpodki władzy państwowej w XI-XII wieku w Europie Środkowo-Wachodniej (Wrocław) 77-89.

GRINGMUTH-DALLMER, E. 1999

- Methodische Überlegungen zur Erforschung zentraler Orte in ur- und frühgeschichtlicher Zeit. In: S. Moździocha (Red.), Centrum I Zaplecze We Wczesnośredniowiecznej Europie Środkowej. Spotkania Bytomskie III (Wrocław) 9-20.

HENNIG, H./LUCIANI, C. 2000

- Zipf, Christaller, Gräberfelder. Sind latente Besiedlungsstrukturen der Hallstattzeit aus der Verteilung der Nekropolen ersichtlich ? Archäologisches Korrespondenzblatt 30, 527-548.

HERNÆS, P. 1997

- Karmøys historie 1. Fra istid til 1050 (Kopervik).

HOEL, K. 1986

- Huseby-garders gamle navn. Huseby – Tesal; Huseby – Odinssal; Huseby – Skiringssal. Årsmelding for Institutt for namnegransking i Oslo (Norsk stednamnsarkiv), 119-132.

JÄGER, H. 1999

- Zentraler Ort, Zentralität. In: Lexikon des Mittelalters IX, 542f.

JOHANSEN, O.S. 1988

- Vikinger lengst i Nord. Håløygske høvdingesenter i Nord-Norge. In: Syvende tværfaglige Vikingesymposium Odense (Odense) 21-46.

JØRGENSEN, L. 1995

- Stormannssæder og skattefund i 3.-12. århundrede. Fortid og nutid (Juli 1995), 83-110.

KRAG, C. 1991

- Ynglingatal og ynglingesaga. En studie i historiske kilder. Studia Humaniora 2. Rådet for humanistisk forskning NAVF/Universitetsforlaget (Oslo/Bergen/Tromsø).

KRAG, C. 1993

Hvem var Harald Hårfagre ? In: Karmøy komm. (Red.), Rikssamlingen og Harald Hårfagre. Historisk seminar på Karmøy 1993 (Kopervik) 32-40.

KRAG, C. 1995

- Vikingtid og rikssamling 800-1130. Aschehougs Norgeshistorie 2 (Oslo).

KUNOW, J. 1988

- Zentrale Orte in der Germania Inferior. Archäologisches Korrespondenzblatt 18, 55-67.

LARSEN, J.H. 1986

- En mulig handelsplass i Grimstadområdet i vikingtiden. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1984/1985, 111-120.

LUND, N. 1983

- Ottar og Wulfstan. To rejsebeskrivelser fra vikingetiden (Roskilde).

MIKKELSEN, E. 1994

- Fangstprodukter i vikingtidens og middelalderens økonomi: Organiseringen av massefangst av villrein i Dovre. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Ny rekke 18 (Oslo).

MOLAUG, P. 2000

- Nærhandel og fjernhandel i Norge i middelalderen. Collegium Medievale (Oslo) 13, 117-140.

MORKEN, R. 1977

- Veien mot nord. Vikingtidens distansetabell langs den norske kyst fra svensegrensen til Hvitehavet. Sjøfartshistorisk årbok (Bergen), 7-82.

MÜLLER-WILLE, M. 1970

- Bestattungen im Boot. Studien zu einer nordeuropäischen Grabsitte. Offa-Bücher 25/26 (Neumünster).

MÜLLER-WILLE, M. 1999

- Das Frankenreich und der Norden. Zur Archäologie wechselseitiger Beziehungen während der Merowinger- und frühen Karolingerzeit. In: U. von Freeden/U. Koch/A. Wieczorek (Hrsg.), Völker an Nord- und Ostsee und die Franken. Akten des 48. Sachsensymposiums in Mannheim 1997 (Bonn) 1-17.

MYHRE, B. 1987a

- Frå smårike til stat. In: H. Rommetveit (Hrsg.), Hafrsfjord. Fra rikssamling til lokalt selvstyre (Stavanger) 111-125.

MYHRE, B. 1987b

- Chieftains’ graves and chieftains’ territories in south Norway in the migration period. Studien zur Sachsenforschung 6, 169-188.

MYHRE, B. 1994

- Roskipet – merovingertidas maktsymbol. Frá haug og heiðni. Tidsskrift for Rogalands arkeologiske forening 1994 (1), 23-26.

NORSENG, P. G. 2000

- Fra farmannen Ottar til hansakjøpmannen Bertram Bene: Synspunkter på kilde- og metodeproblemer i studiet av handel. Collegium Medievale (Oslo) 13, 11-78.

NÄSMAN, U. 2001

- Power and landscape in Viking Age Denmark. In: Nittende tværfaglige Vikingesymposium Århus 2000 (Århus) 40-56.

OPEDAL, A. 1998

- De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes. Arkeologisk Museum i Stavanger. Småtrykk 47 (Stavanger).

OPEDAL, A. 2001

- Herskerens havn? Hanseatenes havn? Handelens havn? In: M.S. Vea/H. R. Naley (Hrsg.), Fiender og forbundsfeller. Regional kontakt gjennom historien. Karmøyseminar 1999 (Kopervik) 97-122

RINGSTAD, B. 1986

- Vestlandets største gravminner. Et forsøk på lokalisering av forhistoriske maktsentra. Magistergradsavhandling (unpubliziert). Universitetet i Bergen (Bergen).

SALAČ, V. 2002

- Zentralorte und Fernkontakte. In: A. Lang/V. Salač (Hrsg.), Fernkontakte in der Eisenzeit. Konferenz Liblice 2000 (Praha) 20-46.

SCHÖLLER, P. 1972

- Zentralitätsforschung. Wege der Forschung 301 (Neumünster).

SHETELIG, H. 1917

- Baatgraver i Norge. In: A.W. Brøgger et al. (Red.), Osebergfundet 1 (Kristiania) 231-278.

SIMONSEN, P. 1957

- Ottar fra Hålogaland. In: Ottar. Populære småskrifter fra Tromsø Museum 14 (1957, Nr. 4) 3-14.

SKJØLSVOLD, A. 1961

- Klebersteinsindustrien i vikingtiden (Oslo).

SKRE, D. 1998

- Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Doktorgradsavhandling. Universitetet i Oslo (Oslo).

SKRE, D. 2000a

- Kaupang: Archäologisches. In: RGA2 XVI, 341-344.

SKRE, D. 2000b

- Kaupang – et handelssted? Collegium Medievale (Oslo) 13, 165-176.

SKRE, D./PILØ, L./PEDERSEN, U. 2001

- The Kaupang Excavation Project Annual Report (Oslo).

SKRE, D./STYLEGAR, F.A. 2004

- Kaupangen i Skiringssal, vikingenes by. Katalog til Kaupang-utstillingen på UKM 2004 (Oslo).

SLOMANN, W. 1964

- En antikvarisk-historisk skisse omkring Avaldsnesfunnet. Viking XXVIII, 5 - 37.

SLOMANN, W. 1971

- Bosetning og bosetningsproblemer i Sydvest-Norge i eldre jernalder. Stavanger Museum Årbok, 5-38.

SOLBERG, B. 1998

- Settlement and social structure in Norway in the Migration period (AD 400-550). In: V. Kazakevičius/A. B. Olsen/D. N. Simpson (Hrsg.), Archaeologica Baltica. The archaeology of Lithuania and Western Norway. Status and perspectives (Vilnius) 235-250.

SOLBERG, B. 2000

- Jernalderen i Norge (Oslo).

STAMSØ MUNCH, G./JOHANSEN, O. S./ROESDAHL, E. 2003

- Borg in Lofoten. A chieftain’s farm in northern Norway. Arkeologiske skriftserie 1 (Trondheim).

STORLI, I. 1989

- Om Raud den Ramme og andre håløyg-høvdinger. In: Framskritt for fortida i nord. I Paul Simonsens Fotefar (Tromsø) 185-209.

STYLEGAR F.-A. 2004

Åslaug-Kråka fra Spangereid og Ragnar lodbrok: om Lindesnesområdet som kulturell ”melting pot” i vikingtid og tidlig middelalder. In: M.S. Vea/H. R. Naley (Hrsg.), Tormod Torfæus. Karmøyseminar 2002 (Kopervik).

STYLEGAR, F.-A. 2005

- Aust-Agder. In: Norsk Arkeologisk Leksikon (Oslo).

STYLEGAR, F.-A./GRIMM, O. 2003

- Place-names as evidence for ancient maritime culture in Norway. Norsk Sjøfartsmuseum Årbok (Oslo) 2002, 79-116.

STYLEGAR, F.-A./GRIMM, O. im Druck

- Spangereid - ein maritimes Zentrum der Eisenzeit und des Mittelalters in Südnorwegen. Ein Deutungsversuch zur Funktion der ringförmigen Anlagen mit Verweis auf die dänischen Mooropfer um 200 n.Chr. (insbesondere Illerup Platz A).

THOMSEN, P.O. 1994

- Lundeborg - An early port of trade in south-east Funen. In: P.O. Nielsen/K. Randsborg/H. Thrane (Hrsg.), The Archaeology of Gudme and Lundeborg. Conference Svendborg 1991. Arkæologiske Studier 10 (København) 23-29.

THRANE, H. 1998

- Materialien zur Topographie einer eisenzeitlichen Sakrallandschaft um Gudme auf Ostfünen in Dänemark. In: A. Wesse (Hrsg.), Studien zur Archäologie des Ostseeraumes. Von der Eisenzeit zum Mittelalter. Festschrift für M. Müller-Wille zum 60. Geburtstag (Neumünster) 235-247.

TOLLNES, R.L. 1999

- Kaupang-Funnene Bind IIIA. Undersøkelser i bosetningsområdet 1956-1974. Norske Oldfunn XVIII. Institutt for arkeologi, kunsthistorie og numismatikk. Universitetet i Oslo (Oslo).

VINSRYGG, S. 1979

- Merovingartid i Nord-Noreg. Arkeologiske avhandlingar. Historisk Museum Universitetet i Bergen 2 (Bergen).

WIKANDER, J. A. 1985

- Gamle havner ved Grimstad (Grimstad).

10 juni 2005

Political power and military potential in Roman period Norway


The court site (tunanlegg, ringformet tun) – i.e. a number of houses placed side by side in a circle (or circle segment), each of the buildings featuring an entrance in the short wall facing the open courtyard in the centre – is a well-known type of site in Norwegian Iron Age archaeology. More than 20 court sites dating from the Early Roman period and later are found along the Norwegian coast from Agder in the Southeast to Troms in the North. In the following text, I put forward some arguments for interpreting these monuments as being integral to military organisation in Roman period Norway, and suggest a connection with the so-called ‘Illerup horizon’ in the Danish bog offerings.

Today, after a long scientific controversy, the Danish bog offering sites with weapons are being regarded as the results of a relatively little number of major depositions of materials belonging to attacking but defeated armies, and the finds rescued can be associated with different military ranks. The key material from Illerup place A (c. 200 AD) can be used for discussing many interesting questions.

According to analyses of the sacrificed objects, the weapon types have a distribution pattern common to most of Scandinavia, and can not be used to narrow down the place of origin of the attacking army, while the personal belongings are apt. The raw materials used for the combs – mainly elk antlers – help to establish an image of an army that came from the Scandinavian peninsula. The argument that Norwegian troops were involved in the attacks against Jutland around 200 AD is strengthened by some other facts:

1. There are close similarities between artefacts in Norwegian graves, for example in Tryti (Western) and Bø (Northern Norway), and finds from Illerup.

2. An axe shaft found in Illerup was made of Christ’s thorn, i.e. a wood species that in Scandinavia is known only from areas with a northern Atlantic climate, especially the coast of SW Norway.

3. The SW Norwegian provenance of some of the attackers is perhaps indicated by a runic inscription known from Opedal in the Hardangerfjord, showing similarities to the ones from Illerup.

The preliminary conclusions from the still ongoing evaluation of the find material from place A in Illerup point towards an army originating in the Scandinavian peninsula attacking Jutland in 30-40 ships of the Nydam type shortly after the year 200. According to Jørgen Ilkjær’s and Claus von Carnap-Bornheim’s interpretation, a stratified, highly sophisticated, military organisation must have been in existence in an area covering what is today Norway already in the Early Roman period. The military ranks from Illerup are found in the contemporary weapon graves in Norway. Based on the fact that for instance 410 spearheads were salvaged during the excavations while only 40 % of the Iron Age lake has been excavated, the defeated army originally consisted of a maximum of 1200 persons. By distinguishing between the different types of metal used for shield mounds (iron, bronze, silver/gold), three different military ranks can be identified. The men buried at Avaldsnes (Rogaland) in C1b/C2 and at Sætrang (Buskerud) in C3 belonged to the leading military stratum (see below), whereas burials from Steigen (Nordland), Tjølling (Vestfold) and Jevnaker (Oppland), are associated with the middle one.

The man buried in the Bø grave in Steigen is of particular importance. In Illerup he would have had only a middle ranking position, whereas he was part of the top social stratum in Northern Norway, probably without any local competitors in his local area. The position of this weapon grave only a few metres away from a court site is one of the best pieces of evidence at hand for the military component of these monuments.

The court site organisation of SW Norway has recently been introduced into the discussion about how to interpret the finds from Illerup place A. According to Trond Løken’s point of view, the army or a part of the army invading Jutland gathered at the court sites in SW Norway. This argument is based on two assumptions: firstly, that the Norwegian monuments served as temporary accomodation for retinues, and, secondly, that their distribution pattern, the absence of encircling ring-walls and the constructional similarities reflect a social and military organisation with a driving force behind it, i.e. a person or persons having the upper command. A calculation suggests that c. 250 men could have gathered in the four large court sites in Rogaland before engaging in the maneouvre against Jutland.

This hypothesis can be considerably elaborated upon. Egenæs Lund reflected upon the total number of Southwestern sites already in the 1960s, starting from the fact that these structures are always accompanied by other spectacular types of archaeological monuments, like big grave mounds, richly furnished graves, and large boathouses. Based on these criteria, he suggested that even more court sites were to be expected in Rogaland, namely at Avaldsnes, in the Sola region, and at Egersund. In fact, these places would have been ’predestined’ sites for monuments of this kind, and their absence may either be attributed to destruction at an early time, or to monuments not visible on the surface, like the one in Oddernes. Since several huge boathouses have recently been discovered in Avaldsnes, there might still be a chance for more discoveries.

The person buried at Avaldsnes in Karmøy and having the highest rank in the Illerup hierarchy is very interesting as a starting point for making further reflections. The extraordinary status of this burial from C1b/C2 excavated in the 1840s and earlier is reflected by the size of the mound, with a width of almost 50 m, the golden neckring of 600 g of gold, the shield with silver ornaments etc. Considering all the grave furnishings together, it is in fact the richest weapon grave of the Roman period in Scandinavia, ranking as high as for example the East German grave from Gommern, probably dating to the late 3 rd century, i.e. C2. A person like the one buried at Avaldsnes is very likely to have been in control of something more than an ordinary tribal chiefdom, and for that reason he may have been at the top of the SW Norwegian hierarchical organisation of court sites, acting as a (petty) king. If this is indeed the case, such an overlordship might have been only temporary, and most likely based on the person of the king, i.e. a Personenverbandstaat. This is not dissimilar to the political system suggested by Lotte Hedeager for Zeeland in the Late Roman period. Many, if not all of the prerequisites for the establishment of an early state structure that Hedeager note for parts of Denmark in the Late Roman period, are found in SW Norway, too.

Around 200 AD settlements are restructured, and an infield-outfield system is established. The new, unprecedentedly stabile settlements of the Late Roman period in SW Norway can be interpreted as resulting from a new social structure and new relations of production, demanding that the farms were no longer moved on a more or less regular basis. The cultural landscape was ‘locked’ in a system with steady infields and outlands. Fenced cattle roads leading from the farm byres to the outland pastures, as well as the regular occurrence of enclosures for tending animals, indicate a degree of specialized animal husbandry. The use of stone for building houses and fences might indicate a new and innovative meaning of property relations and inheritance. Several technical innovations are discernible in the archaeological material from the Roman period: The shaft furnace of Continental type and the occurrence of pit houses used for handicraft production are but two of those innovations. Thus far, all the known finds of iron production sites where shaft furnaces of Continental type have been employed in the Late Roman period are from the regions of Agder and Rogaland. Several of these sites seems to be linked to central settlements – Håvodl was mentioned earlier, but there is also an iron production site in the close vicinity of Oddernes. Pit houses are not very common in the Early Iron Age in Norway, unlike in the Late Iron Age. It might be significant that two of only a little number of known sites are found in the same milieus as court sites, i.e. Oddernes and Spangereid. As for other technological innovations in SW Norway in the Roman period, one could mention the yet unprecedented, specialized pottery producing settlement discovered by Perry Rolfsen at Augland near Oddernes.

The discussion about the interpretation of the find material from Illerup place A is still ongoing, and some archaeologists have doubted Ilkjær’s point of view, for example by pointing to the fact that the bog offerings may reflect inner-Danish confrontations, perhaps with engagement of Norwegian troops, or, alternatively, that the offerings represent the booty from a Danish raid in Norway, and thus constitute a Germanic version of a Roman triumph, an interpretatio Romana. Most of these alternative interpretations do not seem to have any bearing on Ilkjær’s work with the military hierarchy, as it can be reconstructed from the Illerup find. For this particular discussion, it isn’t really relevant if the kind of army that can be reconstructed in Illerup was defeated in Jutland or in Norway, as long as it can be shown to have existed in contemporary Norway. On the other hand, it can be argued that the Norwegian find material showing similitaries with the Illerup objects is rather limited and stems from burials in Eastern Norway as much as from Southwestern Norway This, though in a somewhat different context, was pointed out by Wencke Slomann already, in her discussion of the Bø find from Steigen. However, the court site organisation in SW Norway is a highly interesting source material to be integrated into the discussion about the Danish bog offering sites because it definitely existed before 200 AD. Whether society and military logistics in SW Norway were really developed enough for such manoeuvres is a question worth raising and discussing.

This points are elaborated upon in a recent article by Oliver Grimm and I in Norwegian Archaeological Review.

07 juni 2005

"arkeologi.no"

Stadig flere møter arkeologien via internett. Forskningsmiljøer, forvaltning og ulike slags andre aktører driver formidling på nett. I denne artikkelen ser jeg litt nærmere på noe av det som rører seg innenfor norsk arkeologi på verdensveven.

Selv om floraen av nettsteder med arkeologi som tema har økt kraftig de seneste årene, følger de gamle og ”tunge” institusjonene godt med i utviklingen. Riksantikvarens omfangsrike nettsted kan være litt vanskelig å navigere i (en rask sjekk i Google-indexen viser bortimot 5000 sider), men det er bryet verdt å forsøke. Arkeologistoffet dominerer på ingen måte, men alt av relevante lover og bestemmelser med relevans for kulturminneforvaltningen, finnes her. Verdt å få med seg kan være føljetongen Kulturminner 1905-2005, der januar måneds artikkel var viet Osebergfunnet og bakgrunnen for den første kulturminnelovgivningen.

Museene
De arkeologiske landsdelsmuseene har alle sine mer eller mindre fyldige nettsider: Kulturhistorisk musem i Oslo, Arkeologisk museum i Stavanger, Bergen museum, Vitenskapsmuseet i Trondheim og Tromsø museum. Det er interessante ting på alle disse nettstedene. Tromsø museum har en grundig og god presentasjon av det vitenskapelige personalets ulike forskningsprosjekter – i seg selv et interessant innblikk i noe av det som foregår i nordnorsk arkeologi. Kulturhistorisk museums sider har nylig fått en ansiktsløftning, og både funksjonaliteten og kvaliteten på informasjonen er god.

Sjøfartsmuseene har generelt høy kvalitet på sine nettsteder. Norsk Sjøfartsmuseum har oversiktlige, informative sider. De bærer preg av at museet har fått kompetent hjelp. Det samme kan sies om Bergen Sjøfartsmuseums sider, og om Stavanger Sjøfartsmuseums.

Men også museer som helt eller delvis befatter seg med arkeologi, men som ikke (eller bare i liten grad) har forvaltningsoppgaver innenfor kulturminnevernet, har et nærvær på nettet. Her jeg bare vil trekke frem noen få eksempler, som hver på sin måte har søkt å møte utfordringen med webbasert formidling.

Lofotr – vikingmuseet på Borg fremstår som et aktivt og friskt museum. De oversiktlige sidene inneholder blant annet informasjon om utgravningene på Borg og om museets virksomhet. Nettstedet til Midgardsenteret på Borre i Vestfold gir et dynamisk innsyn i mye av det som foregår innenfor arkeologien i fylket. Nordvegen på Avaldsnes er på flere vis et sørvestnorsk sidestykke til Midgardsenteret, men websidene har en betydelig vei å gå før de kan matche det nyåpnede senterets kvalitet.

Trondarnes distriktsmuseum/Trondenes historiske senter har et nettsted som ikke fremstår som like ambisiøst som en del andre, men gir likevel en fullgod presentasjon av museet, som ligger i et arkeologisk sett meget interessant kulturmiljø . Men sidene preges av et par skjemmende feil i html-koden. Og å opplyse på inngangssiden at siste oppdatering fant sted i september 2004 er ikke spesielt lurt…

Alta museum innbefatter verdensarvlokaliteten med bergkunst i Jiepmaluokta, som får fortjent oppmerksomhet på museets oversiktlige nettsted.

Nettutstillinger
På nettsidene til flere av de arkeologiske ansvarsmuseene finnes etter hvert et solid antall nettutstillinger. Det dreier seg både om digitale presentasjoner av fysiske utstillinger, og om rene nettpresentasjoner. Kulturhistorisk museum byr blant annet på følgende arkeologiske utstillinger: Ikke sant? – Historisk museum 100 år, Kaupang – vikingbyen, Osebergfunnet 100 år – det store eventyret i norsk arkeologi, Norsk mynt i 1000 år, Absolutt Viking og Oslo 1000 år. Her finner også en del etnografiske utstillinger, således Så lenge sjamanene holder himmelen oppe... Yanomami – amazonasindianere. Brorparten av de ovennevnte er digitale presentasjoner av fysiske utstillinger som for lengst er tatt ned, men som på dette viset har fått evig liv (?) på nettet.

Kulturhistorisk museum lanserte nettportalen Åpen arkeologi 2. juni, men oppstartsproblemer (?) medførte at det ikke var mulig å komme forbi startsiden i skrivende stund. Men prosjektidéen, en portal som skal gi tilgang til museets pågående prosjekter samt til andre museumsressurser, er god. ”På denne måten ønsker vi å bringe feltarkeologien til dem som ikke selv har anledning til å besøke slike utgravinger, men vi ønsker også å gi muligheten til å finne mer stoff om det vi arbeider med”, heter det i presentasjonen av Åpen arkeologi på museets nettsted.

Det er jo ikke helt ulikt en beskrivelse av gode, gamle Arkeoland, som hostes av Arkeologisk institutt i Bergen. Arkeoland er fremdeles en viktig ressurs på nettet, men oppdateringene lar vente på seg. Listen over arbeidsmuligheter i feltsesongen 2003 annonseres med meldingen ”kommer!”. Per Fetts Førhistoriske minne er likevel uunnværlige, også i digitalt format, for enhver som arbeider med vestlandsk arkeologi. Det samme gjelder de digitale materialkursene for jernalder. Og Arkeoland er fremdeles min portal til den gamle fornminnedatabasen og museenes digitale tilvekster. Men jeg er i ferd med å venne meg til Askeladden også. Med hensyn til sistnevnte har vi i Vest-Agder fått gode tilbakemeldinger fra de kommuner som har begynt å bruke innsynsfunksjonen.

Men tilbake til nettutstillingene. Bergen museum har likeledes diverse nettutstillinger, bl.a. Middelalderens kammer i Bergen, Gamle naboar og Reiseveska.

Arkeologisk museum i Stavanger har flere utstillinger tilgjengelig. I en klasse for seg er Steinalder.no, som er en flott nettpresentasjon i regi av museet i samarbeid med Arkikon. Eneste aber er at sidene tar nokså lang tid å laste – iallfall på min ISDN-linje. Med bredbånd går det bra. AmS har også en presentasjon av Skjulte skatter – funn fra Rogaland i andre museer og en utstilling om Kroppen som lerret.

De store prosjektene
Flere av de pågående forvaltningsprosjektene har sine egne områder på museenes nettsteder. Her skal nevnes den maritime delen av Ormen Lange-undersøkelsene i Møre og Romsdal, Gråfjellundersøkelsen i Østerdalen, Svinesundsprosjektet i Halden og E18-prosjektet i Vestfold.

På flere museers hjemmesider ligger dessuten info om ferdigstilte prosjekter – heldigvis. Det gjelder blant annet Gauselutgravningene i Rogaland, fastlandsdelen av Ormen Lange i Møre og Romsdal, Hovde i Sør-Trøndelag, og dessuten Melkøya i Finnmark, der utgravningsdelen er ferdigstilt.

Kaupangundersøkelsen har sine sider under Universitetet i Oslos. På Forskningsrådets sider finnes forresten en egen, meget forseggjort presentasjon av Kaupang-gravningen.

Det finnes også et antall EU-finansierte reiselivsprosjekter med arkeologi som en mer eller mindre vesentlig ingrediens. Prosjektet Travels in time, med blant annet jernalderarkeologi på Vestvågøy i Lofoten er et slikt. Et lignende initiativ med utgangspunkt i 7 kommuner er etablert i Nordfjord. Det siste er et Interreg-prosjekt, på lik linje med Nordsjøløypa – NAVE Nortrail, som også har en kulturminnedel.

Instituttene
Føringene for de arkeologiske instituttenes nettsteder er lagt på et overordnet universitetsnivå. Nødvendig informasjon for nåværende og potensielle studenter står i høysetet sammen med opplysninger om den vitenskapelige virksomheten ved institusjonene. Bergen og TromsøOslos får pluss for oversiktlighet, men Tromsøs sider skjemmes av en del utdatert informasjon – så som en ”nyhetsside” som ikke er oppdatert siden mars 2003. Oslos sider finner du forøvrig her, og Trondheims her.

Fylkeskommunene
Det regionale kulturminnevernet fremviser stor variasjon, både når det gjelder grad av og form for nettnærvær. Enkelte fylkeskommuner har riktig gode nettsteder. Akershus har f. eks. mye relevant informasjon rettet mot innbyggere og kommuner, samt ikke minst en oppdatert nyhetstjeneste. Byantikvaren i Oslo sine sider er også fine, og her kan du blant annet sjekke ut det nyss utkomne kulturminneatlaset for Groruddalen (som jeg stod og veide for og imot om jeg skulle kjøpe da jeg var i hovedstaden forleden – nå ligger altså den spennende bokutgivelsen som .pdf-filer på Byantikvarens side!).

Mange av de fylkeskommunale nettstedene vektlegger selvsagt spørsmål som prinsippene for dekning av utgifter til arkeologiske registreringer, relevante lover og forskrifter og pågående planarbeid. Men flere bruker også plass på mer praktiske sider ved det arkeologiske arbeidet rundt i fylkene. Jeg liker særlig godt Hedmarks nyttige tekst om arkeologisk feltmetodikk, men også Telemarks og Sør-Trøndelags. Opplands grundige oversikt over registreringer og innkomne funn bør være et eksempel til etterfølgelse. Jeg tar i hvert fall ideen til meg. Enkelte av nettstedene preges av en overvekt av statisk informasjon. Én måte å skape litt mer dynamikk på, er å gjøre som Nordland som med jevne mellomrom presenterer ”månedens kulturminne”.

En del av fylkeskommunenes formidlingsvirksomhet har likevel satt vel så dype spor på andre nettsteder enn fylkeskommunenes egne. En del stoff finnes alt på Kulturnett, mer kommer. Også på Den kulturelle skolesekken ligger det en del, samt på Miljølære.no.

Et nytt og velkomment samarbeidsprosjekt er nettstedet Skilta fornminner i Rogaland, som AmS og Rogaland fylkeskommune står bak. Her formidles informasjon om de ca. 150 tilrettelagte fornminnene i dette fornminnetette fylket.

Tidsskriftene

De populærarkeologiske tidsskriftene Ottar, Spor, Riss, Nicolay, Frá haug ok heidni og Primitive tider har alle egne sider. Primitive tider viser vei ved blant annet å ha komplett innholdsoversikt for alle artikler i papirutgaven, samt fullstendig engelsk sammendrag for samtlige artikler.

Prøvestikk, et nettidsskrift utgitt av Tromsøstudentene, foreligger kun i sin første årgang, 2001. Norsk arkeologisk selskap, utgiver av Viking, har landets feteste arkeologiske URL (www.arkeologi.no). Men en påbegynt innholdsoversikt for de enkelte årganger av Viking har dessverre ikke kommet lenger enn til ett eneste nummer – 1999.

Alle artikler fra og med årgangen 1999 fra Norwegian Archaeological Review finnes online. Sammendrag av alle artikler fra og med samme årgang er fritt tilgjengelig, men tilgang til selve artiklene krever abonnement.

Ellers finnes det mye kreativ moro på hjemmesidene til Nicolay.

Ressurser
Enkelte arkeologiske nettbaserte ressurser er alt nevnt – så som Arkeoland og Dokumentasjonsprosjektet, med blant annet tilvekstene for museene i Oslo, Bergen og (delvis) Tromsø.

Men det finnes flere, av ymse slag. Den digitale studiesamling fra Institutt for arkeologi i Tromsø er et fint initiativ, men jeg håper instituttet får anledning til å utvide konseptet.

SARC – Stone Age reference collection ved Universitetet i Oslo, har eksistert lenge. Den er engelskspråklig, og særdeles grundig.

En interessant bibliografi i form av en samlet oversikt over hovedfagsoppgaver, magisteravhandlinger og doktoravhandlinger i arkeologi i Norge fra og med 1881 finnes på Universitetsbiblioteket i Trondheim sine sider. Den aller første? Ingvald Undsets doktorarbeid om Jernalderens begyndelse i Nord-Europa, avlagt ved Christiania universitet nettopp i 1881.

Personlige hjemmesider
Her er det så langt nokså tynt. Noen har personlige sider gjennom institusjonene (instituttene i Tromsø, Oslo og Bergen). Noen har gjort mer ut av sine personlige hjemmesider enn andre. Terje Østigaard har for eksempel en fyldig side, og det samme har Randi Håland. Mitt eget, herværende hjørne av nettet, med det noe pretensiøse navnet Arkeologi i nord, er også en slags hjemmeside. Der finnes en del av mine skriftlige arbeider – noen skrevet spesielt for nettstedet, men de fleste publisert i ymse sammenhenger.

Arkeologi av ikke-arkeologer
Det kan være interessant å se hvordan ikke-arkeologer forholder seg til faget vårt og til oss som fagfolk. Det finnes en mengde nettsteder som driftes av interesserte amatører.

Sjekk for eksempel ut sidene til Borre vikinglag eller til
metalldetektor-”amatøren” Åge Olsen sine sider med fine oversikter over og fotos av en del av det han har funnet i Østfold. Arild Hauges runer kan også være verdt et besøk.

Mange andre av våre samarbeidspartnere og gode hjelpere er også representert på nettet – lokale historielag, skoler og dykkerklubber, for eksempel. Ikke så rent få av dem har stoff om arkeologi på sidene side.

Fyldige arkeologiske lenkesamlinger finnes på NAMs sider, på ArchNet, som nå hostes av the Archaeological Research Institute ved Arizona State University, men som foreløpig er svak når det gjelder pekere til sider fra Norge, og på Arkeologi i nord. Også The Open Directory Project (med undertegnede som red.) har en god del relevante lenker.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...