'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

10 juli 2005

Et langhus i Lyngdal i 1871

Da antikvar Nic. Nicolaysen i 1871 var i Lyngdal i Vest-Agder for å undersøke gravhauger, benyttet han anledningen til å studere tre bygninger i gamletunet på Vestre Rom. Han oppfattet disse bygningene som de eldste i området, og som de eneste ”der vise bygdens gamle bygningsskik og husindretning”. I Fortidsminneforenings årsberetning for 1871 gir Nicolaysen en bygningsarkeologisk beskrivelse av bygningene på Vestre Rom. Det dreier seg om et langhus eller, rettere, ei lån med tre hus plassert tett sammen, gavl mot gavl. Beskrivelsen er interessant fordi den bidrar til å tette lakunen mellom den forhistoriske langhustradisjonen og skikken med sammenbygde hus i nyere tid, som i Vest-Agder først og fremst kjennes fra Lista og innlandsbygdene i Flekkefjord og Sirdal.

Det eldste sikre eksemplet på ei lån i Vest-Agder jeg har støtt på tidligere, er fra Gyland (Flekkefjord) i 1743. Nicolaysen skriver imidlertid at den yngste av bygningene i låna på Vestre Rom, var bygd i slutten av 1600-årene. Det er ingenting i hans beskrivelse som tyder på at denne toetasjes stuebygningen ikke var bygd som en del av låna opprinnelig.

De to andre bygningene – årestua og fjøset – bør ha vært atskillig eldre, trolig fra middelalderen. Noen år tidligere hadde Nicolaysen omtalt loftet på Kvelland i samme prestegjeld. Selv om Kvellandsloftet så langt er udatert, gjengir Nicolaysen tradisjon om at det skal være fra før Svartedauen. Det viser iallfall at han i 1871 må ha antatt at bygningene i låna på Vestre Rom også kunne være av så høy elde. Og heller ikke her er det noe i Nicolaysens tekst som tyder at de to ikke har vært bygd sammen fra begynnelsen av.

Her følger Nicolaysens beskrivelse av bygningene:

”Paa Vestre Rom staar under heien gaardens gamle bygninger, hvoraf nu kun fjøset bruges. Udentvivl ere disse de ældste, som finnes i prestegjeldet, og tillige interessante som de eneste, der vise bygdens gamle bygningsskik og husindretning.

Bygningerne ere laftede og bestaa af tre lige brede dele, som støde umiddelbart til hinanden og gaa i flugt fra øst til vest med 3 forskjellige nedadgaaende højder. Breden er 8 alen, længden af hver henholdsvis 11, 8 ½ og 15 alen.

Den vestre del eller fjøset, der er fornyet i nærværende hundreaar af gammelt tømmer, har to indgangsdøre ligeoverfor hinanden i østre ende.

Østenfor dette staar den udentvil oprinnelige stuebygning, senere brugt som ildhus, med to døre, kun 3 2/3 fod høje, begge midt i gavlsiderne, saaledes at den ene mod vest gaar til fjøset og den modsatte oprinnelig ud i det frie men nu til det senere opbyggede nyere stuehus; denne mellembygning, som utvilsomt er den ældste af dem, har ingen vinduer men ljore midt i taget og lige under paa gulvet are med den saa kallede blekkesten eller en opstaaende helle for at beskytte ilden for vindpust fra døren; det fortjener og at fremhæves, at taget har 2 aaser, som bære sperrene, hvad der viser, at denne tagkonstruktion, som nu kun har hjemme paa Østlandet og nordenfjells, tilforn blev brugt ogsaa paa Vestlandet.

Endelig have vi den østligste del. Denne er paa to stokverk, nedenunder inddelt i en større stue og en liden kove samt en forstue, nærmest den nys beskrevne mellembygning, med en dør mod syd eller husets indgangsdør og en anden dør til den store stue; koven er mod sedvane noget smalere end forstuen, for at give plads for en trappe, som imellem koven og vestveggen fører op til en svalgang (med et liden closet i vestre hjørne), hvorfra man kommer ind i andet stokverk.

Efter ejerens eller bygdens nuværende postaabners sigende skal gaardens papirer vise, at den sidstnævnte bygning er opført i det syttende hundredaar, formodentlig dog først i dets senere tid. Vindusfagene ere noget mindre end de, som nu bruges i bondehusene her, men forresten ligesom i disse delte ved en perpendikulær stok i to, hver med et vindu, hvis smaa ruder ere indsatte i blysprosser, der øverst, som ofte tilfællet i den tid, ikke gaa lige op til vinduets ramme men noget nedenfor dele sig i to arme, saa at afslutningen øverst sker i form av spidser. Kun denne bygning er bordklæd men ligesom paa Østlandet med perpendikulært stillede bord (Ab. 1871, s. 147-148).”

Arkivert i:

Ingen kommentarer:

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...