29 mars 2005

En trelleborg i Rygge?

Finnes det en ringborg fra vikingtiden på Lyby i Rygge, Østfold? Spørsmålet er faktisk berettiget. Strekningen fra Rygge kirke til Værne kloster/Årefjorden er i utgangspunktet et uhyre interessant vikingtidsmiljø, et av landets mest spennende – den berømte gullsporen alene sier noe om det store potensialet som ligger her, sett fra et arkeologisk ståsted. Når jeg bringer nettopp en ringborg på banen, er anledningen imidlertid mer konkret enn som så: Det skyldes noen merkelig spor som arkeologen Ole Grøn observerte på Lyby i 2002.

Grøn, som på det tidspunktet arbeidet for NIKU – Norsk institutt for kulturminneforskning – arbeider med et prosjekt med satelittovervåkning av kulturminner i fullåkerlandskapet ved Oslofjorden. Rygge er forsøksområde i prosjektet, som også er støttet av Riksantikvaren og Norsk Romsenter. Fotografiene som blir benyttet for å finne kulturminner som skjuler seg under markoverflaten i dyrket mark i Rygge, er tatt av den sivile, amerikanske IKONOS-satellitten, som kretser rundt jorden i en høyde av 800 km. Bildene dekker et område på 11x11 kilometer.

Satellittbildene har en oppløsning helt ned i 1 meter. Bildene er digitale, men i stedet for å legge all informasjon ovenpå hverandre – slik som med et vanlig digitalt kamera – skilles lys med ulik bølgelengde ut i forskjellige lag. Det finnes også en termisk kanal som gjør det mulig å ”se” strukturer som ligger like under markoverflaten. En rekke ”nye” arkeologiske objekter har blitt påvist på dette viset i Rygge i løpet av de seneste årene. I området sør for Rygge kirke er det funnet spor etter et større, for lengst fjernet gravfelt, mens det på Gibsund blant annet er påvist spor etter gravhauger og forhistoriske hus. En foreløpig rapport fra prosjektet, som planlegges avsluttet i 2007, kan lastes ned fra Riksantikvarens websider (http://www.riksantikvaren.no/Norsk/Publikasjoner/Utgitt_i_samarbeid_med_andre/). Rapporten – forfattet av O. Grøn og A. Loska i 2002 – har følgende tittel: Development of methods for satellite monitoring of cultural heritage sites. En rapport fra arbeidet i 2003 kan bestilles (gratis) fra Riksantikvaren: Locating invisible cultural heritage sites in agricultural fields. Evaluation of methods for satellite monitoring of cultural heritage sites (forfattet av O. Grøn, L. Aurdal, F. Christensen, H. Tømmervik og A. Loska).

Men det er de sporene Ole Grøn la merke til på Lyby, som først og fremst interesserer oss her.

”Ringen” på Lyby
I dyrket mark på Søndre Lyby tegnet det seg en nesten sirkelrund ”ring” som avgrenser et område med tverrmål på 140 meter. Selve ”ringen” er 12-13 meter bred. Muligens representerer ”ringen” restene av en jordvoll som etter hvert har blitt dyrket bort, eller – mindre sannsynlig – en gjenfylt ”vollgrav”.

Jordet det er snakk om, ble benyttet til kjøring med motorsykkel en periode omkring 1960, men det er et åpent spørsmål om det kan forklare strukturen som fremkommer på bildet.

Det finnes ingen tradisjon om noe slikt anlegg på gården. På flybilder – vi har ett fra 1948 og ett fra 1956 over området – er den ikke synlig. Kan hende har vi likevel et minne om ”ringen” i bruksnavnet Ringnes, som de to nærmeste gårdene på Lyby heter. Det navnet kan være noe slikt som 150 år gammelt.

Det kan være grunn til å minne om at det bare er en nærmere arkeologisk undersøkelse som kan avgjøre karakteren av ”ringen” på Lyby. Og det er av stor betydning for vikingtidsforskningen at en slik undersøkelse blir utført. For dersom anlegget på Lyby faktisk er gammelt, er det i grunnen bare én type monumenter fra Skandinavias historie som kan komme i betraktning.

Trelleborgene i Danmark
I 1934 søkte motorsyklistene i Slagelse om tillatelse til å benytte en ringformet voll et stykke utenfor byen som treningsbane. Det var under den arkeologiske undersøkelsen som ledsaget myndighetenes behandling av søknaden at det ble oppdaget at Trelleborg, som stedet ble kalt, faktisk var en borg – og at den kunne dateres til yngre vikingtid, slutten av 900-årene. Borgen hadde en ytre diameter på noe over 150 meter, og den ringformede vollen var ca. 20 m bred.

Oppdagelsen av Trelleborg revolusjonerte vikingtidsforskningen i Sør-Skandinavia. Det var ikke bare størrelsen som forundret forskerne. Vollen var nærmest sirkelrund, og de fire inngangene lå nesten nøyaktig i de fire himmelretningene. Veiene som førte gjennom portene og inn i det indre av borgen, delte det indre borgområdet inn i fire like store kvadranter, og i hver kvadrant lå fire store bygninger i firkantform. Alt i alt var Trelleborg et klart vitnesbyrd om en organisasjonsgrad som man inntil da ikke hadde forestilt seg i Skandinavia i vikingtid. Borgen ble snart satt i forbindelse med den tidlige danske kongemakten, og det har det i grunnen aldri vært satt spørsmålstegn ved. Borgene kan kun være kongelige anlegg – ”en stataktion, et led i en større plan,” for å sitere den danske arkeologen Poul Nørlund.

I årene som fulgte, kom flere lignende anlegg for dagen. På Jylland oppdaget man først Aggersborg, den så langt klart største av borgene, med 48 bygninger innenfor vollen, og siden Fyrkat, mens Nonnebakken på Fyn ble kjent noen år senere. I nyere tid har man blitt klar over to ringborger i det gamle danske landskapet Skåne også – i henholdsvis Trelleborg og Borgeby.

Mange har besøkt borganleggene i Fyrkat, Aggersborg og Trelleborg, som alle er mer eller mindre tilrettelagt for publikum. Da er det viktig å ikke glemme at de vollene som man i dag ser på disse stedene, er rekonstruerte. De opprinnelige vollene var gjennom århundrer pløyd nesten helt ned, slik at de fremstod som lave forhøyninger i åkerlandskapet.

En trelleborg på Lyby?
I Sør-Skandinavia finnes det også andre typer ringvoller eller –borger enn trelleborgene, og de ser i noen tilfeller ut til å være eldre enn vikingtid. Men det er bare sjelden at disse antatt eldre anleggene er sirkelrunde, og de få som faktisk er det (se nedenfor om den såkalte ”Ridebanen” i Viborg amt), er på langt nær så store som Trelleborg og lignende borger. En anleggstype som for så vidt kunne komme på tale, men som på grunn av den geografiske og kulturelle avstanden neppe gjør det, er imidlertid et antall ringborger fra yngre jernalder og vikingtid på De frisiske øyer.

Som nevnt, er strukturen på Lyby 140 m i ytre diameter. Den indre bredden skulle da være i størrelsesorden 114-116 m. Det er absolutt sammenlignbart med trelleborgene. Fyrkat og Nonnebakken er således begge 120 m i indre diameter, mens Trelleborg i Skåne er 125 m og Trelleborg i Slagelse 136 m. Bare Borgeby (150 m) og, særlig Aggersborg (240 m) er vesentlig større.

Når det gjelder den eventuelle vollens bredde, er den vanskelig å bestemme særlig nøyaktig uten en arkeologisk utgravning. Men i Lybys tilfelle ser det ut til at den mulige vollens bredde er noe slikt som 12-13 m. Av de undersøkte sør-skandinaviske anleggene har Aggersborg med 11 meter den smaleste vollen, mens vollen på Fyrkat – som altså er jevnstor med strukturen på Lyby – er 13 m.

På satellittbildet sees tilsynelatende flere strukturer på Lyby enn selve ringvollen. Disse strukturene befinner seg både innenfor og utenfor vollen, og man kan ikke se bort fra at det dreier seg om bygninger, slik som i flere av de danske trelleborgene. Men med hensyn til langhus plassert innenfor vollene, gir de sør-skandinaviske borgene et broget inntrykk. Således kjennes ikke bebyggelse innenfor vollen verken i Nonnebakken på Fyn eller i Trelleborg i Skåne.

”Ringen” på Lyby minner mer om borger av Trelleborg-typen enn om noen andre anleggstyper fra nordisk forhistorie. Men disse borgene knyttes av de fleste arkeologer altså til den sene vikingtidens danske kongemakt. Er en trelleborg i Rygge da forenlig med denne tanken? La oss se litt nærmere på hva vi mener å vite om disse borgene.

Harald Blåtann og trelleborgene
Det er for det første spørsmålet om hvilken tid borgene tilhører. Allerede har vi jo antydet yngre vikingtiden, dvs. 900-tallet. Men vi er i den heldige situasjonen at vi for to av borgenes vedkommende kan komme nærmere enn som så. Tømmer fra Trelleborg (Slagelse) er nemlig årringdatert til 980/981, og tilsvarende analyser fra Fyrkat viser at anlegget her er oppført i 980 (eller muligens noe tidligere). C14-dateringer fra de andre trelleborgene er ikke så eksakte, men kan godt stemme overens med tiden årene rundt 980. Funnene i borgene tyder ellers på at de bare har vært i bruk et fåtall år.

På det tidspunktet var Harald Gormsson eller Blåtann konge i Danmark. Så lenge man regner med at trelleborgene er kongelige anlegg, må det være Harald Blåtann som er ansvarlig. Det er den samme Harald som lot reise den berømte runesteinen i Jelling på Jylland, der det heter at han samlet hele Danmark og gjorde danene kristne. Harald regjerte fra 957/958 til 985, og kanskje skal vi se for oss at trelleborgene gikk av bruk da hans tid som konge var ute.

Det er flere teorier om hvorfor borgene ble oppført og hvilken funksjon de hadde. Men det må ha å gjøre med forhold knyttet til Harald Blåtanns styre. Den danske rikssamlingen, som Harald altså tar æren for på Jellingsteinen, var en konfliktfylt prosess. Harald var heller ikke alltid like populær, og i 985 ble han styrtet i et opprør ledet av sønnen, Svein Tjugeskjegg.

En sannsynlig tolkning av borgenes funksjon er derfor at de har tjent som faste støttepunkter rundt i riket, steder der kongen kunne plassere en fast garnison av trofaste menn. På gravplassen som hører til borgen i Fyrkat, er både barn, kvinner og menn gravlagte, så det må ha vært fast bosetning der. Plasseringen av trelleborgene er heller ikke tilfeldig. Fra Aggersborg kunne man kontrolle Limfjorden og Nord-Jylland, for eksempel.

Hva har så dette med Rygge å gjøre?

Jo, gjennom store deler av vikingtiden var distriktene rundt Oslofjorden dansk land. I 813 vet vi fra frankiske kilder at Vestfold ble regnet som en del av et dansk rike, og når Ottar fra Hålogaland krysser ytre Oslofjord 70 år senere, ser det ut fra den reisebeskrivelsen han gav til kong Alfred i England ut til at både Østfold og Vestfold på det tidspunktet hørte til ”Danmark”, som i den sammenhengen antagelig ikke er navnet på et rike, men helst betyr noe slikt som danenes grenseområde eller utkanten av danenes område. I perioder når ”daneveldet” har vært svekket, har en ekspanderende vestnorsk kongemakt kunnet gjøre seg gjeldende i Viken. Trolig skjedde det i første halvdel av 900-årene, for Harald Blåtann forkynner på runesteinen i Jelling – der han som nevnt forteller at han har samlet Danmark og gjort danene kristne – også at han har underlagt seg Norge.

Sagakilder tyder på at det danske styret var mer direkte i Oslofjordområdet enn ellers i Norge, der danekongen styrte ved hjelp av jarler. Det finnes flere mulige spor etter dette direkte styret i Viken – den gamle herredsinndelingen, som bare finnes her, er ett av dem. Og dersom Oslofjordområdet var en del av det danske riket i Harald Blåtanns tid, er det ingen åpenbar grunn til at ikke de samme kontrollbehovene skulle ha gjort seg gjeldende her som ellers i Danmark. Det er også dette som er bakgrunnen for at enkelte forskere tidligere har forsøkt å lokalisere trelleborger både i Oslo (Trælaberg) og i Tønsberg (Trelleborg), men her har man ikke hatt noe annet å gå ut fra enn stedsnavnene.

I Rygge er vi altså på litt tryggere grunn, selv om vi ikke kan være sikre før videre arkeologiske undersøkelser er utført. Teorien om en trelleborg på Lyby styrkes imidlertid av to andre forhold – det første er selve gårdsnavnet Lyby, og det andre et arkeologisk funn som nokså direkte kan knyttes til miljøet rundt det sene 900-tallets danske kongemakt. Jeg tenker på gullsporen fra Rød under Værne kloster. La oss se på navnet først.

Navnet Lyby
I den utvidete kirkebygda i Rygge må vi regne med at det har vært fast bosetning og jordbruk siden slutten av yngre steinalder. Da er det påfallende hvor få virkelig gamle navn man finner her oppe. Derimot opptrer det en rekke navn som helst tilhører vikingtid – navn som Nafstad, Urstad, Tøstad og Fløgstad. Dette navnemønsteret viser oss at det har funnet sted en omfattende omstrukturering av bebyggelsen i kirkebygda i vikingtid. Til disse navnene hører også Lyby.

Når vi første gang møter Lyby i skriftlige kilder, skrives navnet Lydeby. Oluf Rygh mente derfor at førsteleddet i navnet var lýðr eller ljóðr, som på gammelnorsk betyr folk, samlet folkemasse. Rygh kjente ikke til at dette ordet var sammensatt med by andre steder, men han nevnte eksempler med andre etterledd, slik som Lödöse ved Göteborg.

Ryghs tolkning av navnet har blitt stående:

”Sted, hvor Folk jevnlig samles; Stedets Brug som Thingsted, som Markedsplads eller paa anden lignendeMaade kunde da have givet Anledning til Navnet.”

Jeg tenker meg at det kan være en sammenheng mellom gårdsnavnet Lyby og den ringformede strukturen på gården. ”Sted hvor folk jevnlig samles” osv. er jo ingen upresis beskrivelse av de aktivitetene som må ha foregått i borganleggene. Dessuten finnes det to andre Lyby-bebyggelser i Skandinavia. Om den ene – den ligger i Skåne, noen kilometer øst for Lund – har jeg ikke noe spesielt å melde; så vidt jeg vet, utmerker den seg ikke på noen måte når det gjelder arkeologiske funn og fornminner. Ved den andre Lyby, i Viborg amt på Jylland, ligger det imidlertid en ringborg…

Den såkalte ”Ridebanen” er en mer eller mindre sirkulær ringvoll. Dateringen er usikker, men trolig tilhører anlegget yngre jernalder. Det som først og fremst skiller Ridebanen fra trelleborgene, er størrelsen. Ridebanen er ikke mer enn 47 meter i ytre diameter, og selve vollens bredde veksler mellom 2,5 og 4 meter. Ringborgen ved Lyby på Jylland ligger like ved et tidligere vadested over Hagensmølle Bæk, og det finnes et nett av hulveier i skrenten mellom Ridebanen og bekken, slik at mange har tenkt seg at borgen har vært et støttepunkt for kontroll av ferdselen.

Det danske så vel som det svenske Lyby-navnet blir forklart på samme måte som Lyby i Rygge. I det danske tilfellet er ringvollen Ridebanen en potensiell arkeologisk forklaring på det spesielle navnet. Det samme kan være tilfelle i Rygge. Kan hende burde man lete etter et borganlegg i Lyby i Skåne også?

Gullsporen fra Rød
Gullsporen fra Rød er det mest fornemme av alle gjenstandsfunn fra vikingtiden i Norge. Funnet ble gjort i to omganger, i 1872 og i 1917, og består av en spore, en smygestol (en remprydelse som har sittet på sporeremmen og skjult selve festespennen, som antagelig var av jern) og et remendebeslag (et beslag som har sittet ytterst på sporeremmen) framstilt av 22 karat gull.

Funnstedet var en liten dalsenkning øst for den vesle gården Rød under Værne kloster, bare ca. 800 meter fra Lyby. Sporen og remendebeslaget ble funnet over 100 meter fra hverandre. Kanskje er rideutstyret forsettelig plukket fra hverandre før nedleggingen. De fleste som har arbeidet med funnet, mener at det dreier seg om et skattefunn, men det kan ikke helt avvises at gjenstandene skriver seg fra en grav.

Den filigransornerte gullsporen fra Rød er uten paralleller i det norske vikingtidsmaterialet. A. W. Brøgger, som i sin tid publiserte gullsporen fra Rød, mente at den var utført i borrestil og tilhørte tiden omkring 900. Andre forskere har ment å se innflytelse fra den yngre jellingestilen, og har følgelig villet trekke funnet opp i tid.

Begge disse synspunktene er for så vidt riktige, men de griper ikke sakens kjerne hva dateringsspørsmålet angår. Sporen tilhører nemlig en liten og eksklusiv gruppe av filigransmykker utført i det som etter en praktfull gullskatt fra Hiddensee ved Rügen kalles hiddenseestil. Og selv om denne kunstgruppen knytter an til borrestilen, viser de daterbare funnene at den tilhører andre halvdel av 900-årene.

Enkelte arkeologer har villet knytte sakene utført i hiddenseestil direkte til Harald Blåtann og hans nærmeste krets. Det som synes sikkert, er at stilen ble brukt av den øverste sørskandinaviske eliten i perioden. Det finnes også en klar kopling til trelleborgene. Ved en prøveundersøkelse ved ringborgen i Borgeby i Skåne for få år siden kom et gullsmedverksted fra yngre vikingtid for dagen. Gullsmeden hadde vært virksom i annen halvdel av 900-årene, og han hadde blant annet fremstilt smykker utført i hiddenseestil. Smykker og verkstedavfall i samme stil er videre funnet i Fyrkat, på Nonnebakken og i Trelleborg (Slagelse), og i tidlige byer som Hedeby, Sigtuna og Kaupang, der kongemaktens nærvær er uomtvistelig.

Gullsporen fra Rød synes med andre ord å tilhøre samme periode som de sørskandinaviske trelleborgene, og den kan høyst sannsynlig knyttes til Jellingkongenes nærmeste krets. Det finnes videre en direkte kopling mellom trelleborgene og en stor del av de funnene som stilmessig kan sammenlignes med sporen. Isolert sett, gjør disse forholdene gullsporen fra Rød til det sikreste arkeologiske sporet vi har etter det sene 900-tallets danske overherredømme i Viken. Det er rimelig å tenke seg at representanten for danekongen har sittet på Værne eller nabogården Huseby – som kanskje er identisk med sagahåndskriftet Fagrskinnas Odinssalr. Men det betyr også at det er naturlig å se etter andre spor etter dette kongelige nærværet i nærområdet til Værne/Huseby, og det er liten tvil om at en eventuell trelleborg på Lyby, ikke mer enn en drøy kilometer fra Værne kloster, ville passe godt inn i dette miljøet.

25 mars 2005

Stil som kommunikasjon

"Begrepet estetikk gjelder våre sansede opplevelser. Estetisk kvalitet er knyttet til egenskaper og kjennetegn ved f. eks. en bygning eller et anlegg som vi opplever gjennom våre sanser og følelser," heter det i Miljøverndepartementets veiler om estetikk i plan- og byggesaker. I denne definisjonen er visuelle egenskaper som dekor, ornamentikk og form - egenskaper som innenfor arkeologien gjerne sammenfattes i begrepet stil - fremtredende.

Diskusjonen om "pent og stygt" synes imidlertid meningsløs når det er forhistorisk tid og middelalder vi behandler. Den hører vår moderne tid til. Vi må tro at stil i forhistorien ikke først og fremst ble oppfattet som et valgt mellom stygt og pent. Det var vel heller slik at det "pene" var et implisitt aspekt ved andre vurderinger som gjaldt stil, og at den egentlige diskusjonen om "estetikk" i disse samfunnene dreiet seg om motsetninger av typen "skikk - uskikk", "tradisjonell - innovativ" og "hjemlig - fremmed", ja selv "riktig - galt". "Estetikk" og stil var med andre ord normative begreper i langt større grad enn hva tilfellet er i vår tid, da debatter om "estetikk" gjerne reduseres til et spørsmål om smak og behag.

En eldre generasjon arkeologer behandlet gjerne stil rent formelt, som et hjelpemiddel for å ordne sitt oldsaksmateriale kronologisk og typologisk. Men stilen har også andre historier å fortelle - den har mening og funksjon.

Jaktmagi og de første sørlendinger

I 1998 ble det klart at de hittil eldste spor etter mennesker på Sørlandskysten var avdekket i Kjerkehavn på Hidra i Vest-Agder. Under mudring i forbindelse med fiskerihavnen for noen år siden, fremkom et nydelig dekorert redskap av ben eller horn. Da funnet etter en tid ble overlevert Norsk Sjøfartsmuseum, antok arkeologene at det var en gjenstand fra nyere tid de hadde med å gjøre - et "etnografika", som slikt kalles. En radiologisk datering avslørte imidlertid at den forseggjorte hakken eller hakapiken var 9.500 år gammel. Trolig har mudringsarbeidene forstyrret en steinalderboplass fra en periode da vannstanden var en annen enn nå.

Det forseggjorte og godt bevarte redskapet har dekor i form av innrissede streker og punktsirkler. Men hva har hensikten med denne dekoren vært? Det er illusorisk å tro at vi i dag kan finne frem til det konkrete symbolinnholdet, slik den tidlige steinalderens mennesker forstod det. Men mer generelle betraktninger kan vi forsøke oss med.

I mange jakt- og fangstkulturer spiller dekor og stil en viktig rolle. Stil brukes delvis for å markere gruppetilhørighet - medlemskap i familiegrupper, klaner eller andre sammenslutninger. Like viktig er dekor i jaktmagiske sammenhenger. På enkelte redskapstyper fra steinalder er det risset inn bilder av vilt og byttedyr. Det nøyaktige meningsinnholdet kjenner vi ikke, men slik dekor har trolig vært ment å skulle bidra til jaktlykken.

Fra eldre steinalder stammer nok også et bergmaleri på Forbergodden i Spind (Farsund kommune, Vest-Agder). På en loddrett fjellvegg er det med rød farge skapt en temmelig naturalistisk fremstilling av en elgku. Man har villet tillegge slike malerier magisk betydning. Flere har foreslått at dyr har blitt drevet ut for det bratte stupet som et ledd i datidens matauk. Men det malte dyret kan også ha hatt en mer indirekte symbolsk mening. Kan hende er det en stammes eller fangstgruppes totemdyr som er fremstilt. Det går an å tenke seg at Forbergodden var en viktig møteplass for grupper som til vanlig holdt til henholdsvis i innlandet eller ved kysten. I så fall kan den malte elgen også ha hatt en funksjon som markør for et jaktterritorium.

Stil og språk

Det kan være fruktbart å forstå ornamentikk, form og stil som en type språk. Som andre språk har stilen forskjellige varianter, regionale og lokale dialekter. Vi kan dessuten av og til påvise sosiolekter, tilfeller der varianter av én og samme stil kan settes i forbindelse med hver sin samfunnsklasse. De ornamenterte våpnene og smykkene i det rike Snartemofunnet fra Hægebostad er holdt i en stil som forteller arkeologen at han har å gjøre med en grav fra omkring år 500. Men stilen har en "sosiolekt" som bare finnes i et fåtall andre graver i Norden. Sosiolekten må tilhøre et eksklusivt fyrstemiljø i folkevandringstiden.

I de siste tiårene av 900-årene utgjør filigransornerte gjenstander av gull en lignende sosiolekt – den berømte gullsporen fra Værne kloster i Rygge (Østfold) og en del andre sør-skandinaviske praktfunn har vekselvis blitt karakterisert som utført i borrestil med påvirkning fra jellingestilen og utført i jellingestil med påvirkning fra borrestilen. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen elementer fra begge disse stilene i f. eks. gullsporen, men likevel ser vi umiddelbart at den har mest til felles med praktfunn fra Hiddensee ved Rügen, fra trelleborganleggene Fyrkat og Aggersborg og fra de tidlige byene Hedeby, Lund og Sigtuna. Noen har villet skille ut disse sakene som tilhørende en egen ”hiddenseestil”, og det kan ha mye for seg. Men det gir like god mening å oppfatte stilen i de filigransornerte praktgjenstandene som en sosiolekt, en variant av den sene vikingtidens stil som er særskilt knyttet til det øverste sosiale sjiktet i Skandinavia (i dette tilfellet har Jellingkongene og deres nærmeste krets vært foreslått).

Mest konsekvent er dekor brukt i vikingtidsgravfunnet fra Oseberg i Vestfold, der praktisk talt samtlige gjenstander i funnet er laget av kunsthåndverkere og vitner om et miljø der den dekorative kunsten ble brukt til å understreke status og sosial posisjon.

Men dekorative former og ornamentikk behøver ikke å ha én eneste mening og ett eneste symbolinnhold. I noen tilfeller og i flere forhistoriske perioder finner vi de samme formelementene utbredt over store deler av Europa. Vi sier at formen eller stilen har "vandret", men ofte har vi ikke belegg for å hevde at meningsinnholdet er det samme fra sted til sted. I bronsealderen finner vi for eksempel de såkalte "skålgropene" igjen over hele atlanterhavskysten fra Portugal til Nordkalotten. Men at det symbolske meningsinnholdet som disse helleristningene må ha hatt, skulle være identisk innenfor hele dette vidstrakte og svært varierte området, er det vanskelig å tro. En slik tanke ville jo forutsette at tankeverdenen som helhet var den samme fra lengst syd til lengst nord i Europa.

Etniske markører

Av og til forteller imidlertid slike spredningsmønstre om livlige kontakter mellom folkegrupper som ellers er skjult i historiens tussmørke. I slike tilfeller kan arkeologien påvise kulturforbindelser som historikernes skriftlige kilder tier om. Det må for eksempel regnes som bevist at det var nære forbindelser mellom Sørlandet og Kent (i Storbritannia) allerede i folkevandringstiden, altså flere hundre år før vikingtiden. En rekke stilelementer og draktspennetyper fra Kent oppviser så mange paralleller med sørlandske funn at det må være en sammenheng. En form for handelskontakt og "stilvandring" har vi nok her også, men det gir oss ikke hele forklaringen. Noen forskere har foreslått at dekor og form tjente som etniske markører hos anglerne i Kent, og at likheten med sørlandske funn må forståes dithen at anglerne ønsket å markere en skandinavisk identitet i klesdrakt og draktutstyr.

I vikingtiden fantes en rekke ulike stiltradisjoner i Europa. Vikinger fra det nåværende Norge møtte andre draktskikker og smykkeformer og annen dekor utenlands. Det må ha vært en smal sak å kjenne igjen nordiske kvinner og menn i folkemengden i byer som London, Novgorod eller Paris.

Stil og skaldekunst

Den danske kulturhistorikeren Axel Olrik mente i sin tid at det norrøne skaldespråket i vikingtid og middelalder “har samme barbarisk-opløste Præg som Folkevandringens og til dels Vikingetidens Billedkunst, der sønderdeler Figurens Lemmer for bedre at fylde Fladen; den har tapt Sammenhængen med det umiddelbare Liv". Filologen Hallvard Lies tilsvar var at dette “innebærer jo at den litterære kunst på et visst tidspunkt umiddelbart og konkret forbandt seg med den materielle kunst og i sin dypeste estetiske streben identifiserte seg med denne kunst.”

Det har vært hevdet at en utbredt form for skaldestil, dróttkvætt, faktisk har sin opprinnelse i slik "materiell kunst". Denne stilen kan opprinnelig ha vært en billeddiktstil, bestemt nettopp av det spesielle subjekt det eldste bevarte dróttkvættdiktet vitterlig anvender den på: maleriske fremstillinger av mytiske og heroiske opptrinn på et skjold.

Allegorier i form av kenninger er trolig også representert i billedvever som dem fra Oseberg og Tune, på vikingtidens billedsteiner og på gullbrakteatene fra folkevandringstid. Her utgjør altså stilen et nettverk av ulike betydninger, som til sammen danner en "estetikk" ganske annerledes enn vår egen.

Arkivert i:

22 mars 2005

En Rad af Høie der, hvor Kiempers Liig blev lagt...

I tidsskriftet Minerva for 1785 har Gerhard Faye (f. 1760, senere amtmann i Svendborg), sønn av Andreas Faye (1727-1792), som var residerende kapellan i Øvrebø (Vennesla kommune, Vest-Agder), et dikt kalt ”Morgenen”. I innledningen heter det – i tidens lett florisante stil:

”Forf. vaagner af Søvnen, anstiller en kort Betragtning over den Forandring, som den havde frembragt paa hans Legem og Siel; han vandrer siden du i den omliggende Egn, hvor den frie Lufts Behageligheder modtage ham. Den tidlige Morgenstunds Høitidelighed forestilles; den Stilhed, den Eensomhed, som hersker allevegne, giør stærkere Indtryk paa Hiertet, den opløfte Sielen til Andagt, og giver Anledning af Naturen til hellige Betragtninger. Tusmørket og Eensomheden frembringe Frygt, som dog dæmpes ved Erindringen af Skaberens Nærværelse, af hans Godhed og hans særdeles Omhu for Mennesket.

Dagen frembryder nu, og viiser Naturen i sin rigtige Skikkelse. Egnen beskrives, og af de Begravelses-Høie som i en lang rad strække sig fra Østen til Vesten, tages Anledning til en poetisk Fiction. Malerie over et lige over Præstegaarden uthængende Bierg. Solsorten begynner nu at giøre Morgenen høitidelig med sin Sang. Solen stiger op i sin Majestæt. Fuglene modtage den med Sang, og Blomsterne udbrede sig mod dens Straaler. Endog de ringeste ting i Naturen foreene sig til at forskiønne Morgenstunden. Mennesket vaagner, Vindskibelighed foreener sig med den muntre Landmands Sang, for at giøre Morgenen lige saa nyttig som behagelig. Hiordene drives du. Den Tummel, som disse foraarsage, opvækker Skrøk hos de tilforn saa muntre Fugle. Mistænkelighed og Taushed begynder at herske, ligesom Dagen skrider frem. Digteren undersøger Aarsagen hertil, og tager Afskeed med sin Morgenstund.”

I en fotnote presiserer forfatteren: ”Egnen, som beskrives, er ved Øvrebøe, Sangeslands Præstegaard i Norge, hvor Forfatteren er opfød.”

Diktet
Det er altså et gravhaugfelt som inspirerer Faye til å dikte. I selve diktet får vi ikke vite noe mer om haugene:

Jeg seer mit Fødeland, og skuer i dets Barm
Den runde Gavmildhed, din Pragt, algode Skaber!
Men i Forbauselse min Aand sig ofte taber,
Naar jeg i fæle Spoer seer Hævnens grumme Arm:
Her ligge Tegninger af Paradisets Egne
Blandt vilde Levninger af Flodens grumme Magt,
En blodig Valplads hist fremvise allevegne
En Rad af Høie der, hvor Kiempers Liig blev lagt.

End næres Skoven her af slagne Nordmænds Blod,
Og i hver vældig Gran den Værdighed fremsmiler,
Som Helten eiede, der, glemt af Verden, hviler
I denne stille Høi, hvorpaa han fordum stod,
Og med en mægtig Arm for Norges Ære stred,
Indtil en graadig Piil den unge Kiemper saarer,
Som i en slagen Kreds af Fiender sank ned.
O Landsmand! du er haard, som ikke fælder Taarer.

(…)

Her hæver sig et Field paa tvende Klippers Grund.
En Krands af Birkeløv dets høie Tinding zirer;
Mørkt svæve Skyggerne bag ranke Grane-Spirer,
Og bringe Lyset ud fra Maleriets Bund.
Et styrtefærdigt Bierg staaer ud af Klippens Bryst;
Paa Almagts Hænder lagt, det trodser Tyngdens Love;
Her taber Fælhed sig blandt Yndighed og Lyst,
Blandt Buske, løvrigt Krat og smaae dædalske Skove.

Saa Babels Hersker bød hin Old bestyrst at see
De stolte Havers Pragt paa Vindens Vinger hvile;
Man Løv og Blomster saae i høien Luft at smile,
Og Roser skyde frem af Torden-Skyerne.
Ei mindre Yndighed – mit Bierg! – henrykke mig,
Naar fra den dybe Dal, og for det svingle Øie,
Med langsom Ørne-Flugt du synes hæve dig
I rædsom Majestæt fra Jorden mod det Høie.

Men Faye gir i en fotnote følgende interessante opplysninger:

”En Rad af Høie udstrække sig i en lang Række fra Østen til Vesten. Min Fader lod omkaste nogle og tyve af disse, og fandt at de Levninger, som Tiden endnu ikke havde kunnet fortære, at de havde været Begravelses-Høie for afdøde Krigere.”

Den som har vært på Øvrebø prestegård, forstår umiddelbart at denne ”Rad af Høie” ikke kan ha ligget annetsteds enn på høyderyggen øst for kirken og kirkegården. Da Vest-Agder fylkeskommune foretok en mindre arkeologisk registrering i området for to, tre år siden, fant vi ganske riktig spor etter en utpløyd haug i den vestligste delen av dette området (på det tidspunktet visste vi ikke om Fayes dikt). Det var bare den gjenfylte fotgrøften som var igjen av denne haugen, som hadde hatt en diameter på ca. 18 m.

Av de opplysningene Faye gir, fremgår det at gravfeltet i Andreas Fayes tid har bestått av flere enn ”nogle og tyve” hauger, og at det var funnet våpen i dem. Siden det ikke nevnes noe om leirkar – som opptrer i stort antall i gravene fra folkevandringstid i dette distriktet – kunne man kanskje tenke seg at det dreier seg om graver fra yngre jernalder/vikingtid, men det er usikkert. Andreas Faye kom til Øvrebø i 1761, og han flyttet til Egersund i 1775. ”Utgravningen” hans har med andre ord funnet sted i perioden 1761-1775.

Men det er mer å fortelle om området ved Øvrebø kirke.

Oldtidsmiljøet
”Segnet fortel, der har vore eit kongs-sæte; kong Sangesland har budd der (…),” fortelles det om Sangesland i Øvrebø. Det var i 1912, og innberetteren kunne vise til ”fleire gamle hauger” som folk tok til inntekt for at sagnet hadde rot i en fjern virkelighet.

Bygdelaget ved Sangeslandsvannet – altså matrikkelgårdene Sangesland, Prestegården, Øvrebø og Uppsal – er på flere enn ett vis sentrum i gamle Øvrebø herred. De gode jordbruksområdene vest for vannet er også det arkeologiske sentrum i bygda.

Det finnes flere samlinger med gravhauger i dette området, foruten ”hovedfeltet” ved kirken, som trolig har blitt fjernet nokså kort tid etter Andreas Faye ”utgravninger” i 1760- eller 1770-årene. På et høydedrag nord for Øvrebø (gården) ligger minst seks gravhauger, et uvisst antall rydningsrøyser og to tufter etter bygninger. I hellingen her må det ha ligget en liten gård i jernalderen.

Da Helge Gjessing var på Stallemo og undersøkte et større gravfelt i 1922, rakk han også en tur innom Sangesland, der han undersøkte en gravhaug på Steinvollen. Gjessing noterte to hauger på denne plassen – ”to prektige høit toppede hauger,” kalte han dem. Noen sikker grav fant imidlertid ikke Gjessing i haugen. Antagelig har gravhaugen inneholdt en ”enkel” branngrav.

I dag kjenner vi til fire gravhauger på Steinvollen, og kanskje var det enda flere tidligere. Alf Strædet (f. 1918) fortalte at da han var gutt, i 1920-årene, hadde naboen en dag kommet og vist ham noen benrester som lå i en leirkrukke. Dette funnet skulle ha vært gjort nord for riksveien.

Lensmann Jakob Gunnstveit skriver i 1902 om et funn gjort i en av de andre haugene på Sangesland: ”(…) paa Sangesland i Øvrebø sogn noget over to mil op fra Kr. sand findes et par hauger, hvoraf den ene ved udgravning for en tid siden viste sig at være en gravhaug, idet der blev gravet frem flere gamle lerkrukker.”

Slike funn er typisk for folkevandringstiden (ca. 400-600 e. Kr. f.). Innenfor bygdelaget Sangesland – Øvrebø har det tydeligvis ligget flere gårder eller bruk alt i folkevandringstid. I tillegg til de to bevarte gravfeltene på Sangesland og Øvrebø, finnes en gravhaug på sørsiden av Sangeslandsvannet. Et sted i nærheten kalles Øygarden, og både navnet og gravhaugen kan tyde på at det en gang har ligget et lite gårdsbruk her.

Det er flere navn som forteller om tidligere bosetning – både på plasser der vi vet at det har bodd folk i senere tid, og på plasser der bare navnet hvisker om fast bosetning i en skriftløs tid. Dynestøl, Vormebrokka og Uppsal tilhører den første kategorien, navn som ”Røllend” og Øygard (på grensen mot Li) den andre.

Storgården Sangesland
Opprinnelig har utvilsomt Øvrebø og Sangesland utgjort en enhet. Antagelig ble denne enheten kalt Sangesland. Allerede i folkevandringstid kan det se ut til at det fantes flere ”bruk” rundt Sangeslandsvannet. Det ligner på det mønsteret som vi kjenner fra andre Sørlandsbygder, nemlig at det i jernalderen fantes stormannsbosetninger i de beste jordbruksområdene. Stormennene har kontrollert større områder, og de har kunnet sette folk som vi må oppfatte som en slags ”husmenn”, til å dyrke opp egnede plasser innenfor dette interesseområdet.

Storenheten Sangesland – Øvrebø var en slik stormanns-”gård”. Sentralt plassert i dette området – sikkert i nærheten av dagens kirke og tunområdene slik de lå før utskiftningene – satt en høvding eller stormann. De andre bosetningene innenfor den store enheten – og fornminner og stedsnavn vitner om at det kan ha vært mange mindre bosetninger nettopp her – har trolig stått i et slags avhengighetsforhold til stormannen på Sangesland.

Den best kjente storenheten fra jernalderen på Agder, er vel Oddernes. Men det har vært mange flere. De peker seg ut ved å ha særlig store og mange gravhauger eller ved at arkeologene har gjort oppsiktsvekkende funn av gullgjenstander der, slik tilfellet for eksempel er på Snartemo i Hægebostad eller Ågedal i Bjelland.

Prestefjellet
Med en viss rett kan vi regne Sangesland – Øvrebø for en slik stormannsbosetning: Neppe noe Oddernes eller Snartemo, men ubestridelig en gård med en status utover det jevne – et lokalt maktsentrum.

For den teorien taler også det mest imponerende fornminnet bygdelaget kan oppvise. Jeg tenker selvsagt på borgen på Prestefjellet. Det må være dette som er det "styrtefærdige Bierg" i Fayes dikt. Skal vi dømme etter resultatene fra de borgene som så langt er undersøkt på Agder, så er anlegget på Prestefjellet samtidig med gravhaugene – altså fra folkevandringstid.

I Vest-Agder ser borgene ut til å ha to ulike slags lokaliseringer – enten sentralt i gamle bosetningsområder, eller i det som vi må tro har vært utmark på den tiden. Borgen på Ringknuden ved Oddernes i Kristiansand er et typisk eksempel på den første plasseringen, mens Borgåsen på grensen mellom Tveit og Vennesla like så karakteristisk kan representere ”utmarksborgene”. Prestefjellet tilhører utvilsomt den første typen. Borger som på denne måten ligger sentralt i de gamle bygdene kan knapt oppfattes som tilfluktsborger i tradisjonell betydning. Det er rimelig at de er bygget av lokale stormenn til forsvar mot en sterkere fiende i feider, slik det beskrives i de norrøne sagaene.

Prestefjellet har et indre borgområde på 50x150 meter. Det er temmelig stort. I deler av Sverige har borger med tilsvarende beliggenhet som Prestefjellet, vist seg å ha vært benyttet til ”vanlig” bosetning. I noen tilfeller er det endatil påvist steinsatte buveier som leder til borgplatået, akkurat som til en gård.

Men Prestefjellet er aldri undersøkt av arkeologer, så om vi her har for oss en krigsborg eller en befestet bosetning, er foreløpig uvisst. Det vi kan si sikkert, er at borgen på Prestefjellet understreker storenheten Sangesland – Øvrebøs karakter av lokalt maktsentrum: en stormannsgård med en rekke underliggende bosetninger.

Gården deles
Storenheter av typen Sangesland – Øvrebø ser ut til å blitt splittet opp først i høymiddelalderen. Flere steder på Sørlandet finner vi nemlig typiske delingsnavn på gårder innenfor de tidligere storenhetene, og det dreier seg gjerne om navneformer som språkforskerne daterer til vikingtid eller middelalder – f. eks. sammensetninger med –bø, -stue eller -hage. Øvrebø er et eksempel, den forsvunne gården Møglestu på Oddernes et annet.

Eiendomsforholdene var fra gammelt av spesielle i grenda her. Helt frem til ca. 1640 var gården Øvrebø i sin helhet i kongens eie, mens hele Sangesland var kirkegods. Alle brukerne var leilendinger. Prestegården kan vi ikke regne med i denne sammenhengen. Den tilhørte selvsagt kirken, men ordningen med egne prestegårder er temmelig ung, i høyden fra slutten av middelalderen. Før den tid hadde presten bare et hus på den gården kirken befant seg. Gårdsnavnet Presthus i Spangereid er et eksempel på det.

Øvrebø prestegård er gått ut fra Sangesland og Øvrebø med ½ hud fra hver. Det har skjedd relativt sent. Da den første kirken ble reist her, har nok Sangesland og Øvrebø fremdeles vært én gård.

Men hvordan kom dette komplekset i kongens/kirkens eie? Og hvorfor ble egentlig kirken bygd nettopp på Sangesland – og når?

Kirken bygges
Det er få eller ingen skriftlige kilder til middelalderens kirkehistorie i Øvrebø. Kirken ser ikke ut til å være nevnt før i 1620. Da kalles den betegnende nok for Sangeslands kirke, og sognet omtales som Sangeslands sogn.

Jeg kjenner ikke til at noe av inventaret i dagens Øvrebø kirke er eldre enn 1620. Altertavlen skriver seg fra 1626. Men på kirkegården oppdaget jeg for noen år siden en stor steinhelle med et innhugget kors. Korsbautasteiner av denne typen skriver seg fra middelalderen, kanskje fra begynnelsen av perioden. Steinen på Øvrebø var blitt brukt som gravstein sekundært, vel i 1700-årene. Alt tyder derfor på at det stod kirke her i katolsk middelalder. Den gang må Sangeslands kirke ha hatt egen prest.

Men hvor langt tilbake i tiden skal vi søke kirkebyggeren? Kan hende gir de spesielle eiendomsforholdene i grenda en ledetråd.

Omkring år 1000 var det sørlandske samfunnet et stormannssamfunn, der en rekke lokale stormenn inngikk allianser og fiendskap seg imellom, og under seg hadde undergitte bønder og mindre stormenn som igjen hadde bønder under seg. Bøndenes underordning har bestått i troskapsbånd mellom stormann og bonde. Bonden har stått under stormannens vern, og har til gjengjeld overført til ham en del av avkastningen av jorden.

Kongene bygde videre på disse gamle, lokale strukturene. Han knyttet stormennene til seg og gjorde dem til sine menn. Kongsmennene forpliktet seg til å støtte kongen i krig, og kunne til gjengjeld regne med kongens vennskap og hjelp til å beholde sin lokale makt og sine jordegods. Stormennene risikerte imidlertid at kongen kunne ta eiendommene deres fra dem dersom de ikke tjente ham trofast.

Kongen måtte vise sine frender gavmildhet og annen begunstigelse. Stormannen kunne på sin side vise sitt vennskap med kongen ved å sørge for kost og losji til prestene hans. Den viktigste handlingen en stormann omkring år 1000 kunne utføre for å understreke at han var kongens venn og fortrolige, var å bygge en kirke på en av gårdene sine.

Ikke noe annet sted kommer dette så klart til uttrykk som i Oddernessteinens innskrift om Øyvind som var Olav den helliges gudssønn og bygget kirke på sin odel. Det skjedde i første halvdel av 1000-årene.

Gården blir krongods
Den samme forpliktelsen til å vise tilhørighet til kongens skikk, kan ha hvilt på de mektigste av de bøndene som var allierte med de lokale høvdingene. Kan hende var det det som skjedde på Sangesland. Storbonden her kan ha bygget kirke på gården sin for å markere at han fulgte høvdingen på Oddernes’ – og dermed kongens – skikk. I så fall kan den første Sangesland kirke ha blitt reist allerede i det 11. århundre. Noe nærmere svar er det bare en arkeologisk utgravning av grunnen under dagens kirkebygning som kan gi.

I de første hundre årene var ikke kirken på Sangesland noen sognekirke i egentlig forstand. Ordningen med kirkesogn ble ikke innført før i 1100- eller 1200-årene. Sangeslands kirke var til å begynne med en privatkirke for storbonden på gården.

Hva den het, den mektige slekten som satt på Sangesland, vet vi ingenting om. Vi vet selvsagt heller ikke hva han het, kirkebyggeren – selv om vi kan resonnere oss frem til hvordan byggeprosjektet kom i gang. I mangel av noe bedre, kan tradisjonens ”kong Sangesland” kanskje være en grei betegnelse for slekten og kirkebyggeren?

Men når kom storenheten Sangesland over i kongens eie? Det faktum at hele Øvrebø og hele Sangesland var sentralmaktsgods, tyder på at de eiendomsforholdene som vi gjenfinner på 1600-tallet, er meget gamle.

Stormennenes underordningsforhold til kongen medførte som vi har vært inne på, at kongen kunne ta eiendommene deres fra stormennene dersom de ikke tjente ham trofast. Det er tenkelig at det er det som har skjedd hos oss, og det kan f. eks. ha hendt i de urolige borgerkrigsårene på 1100-tallet.

17 mars 2005

Viken og 800-årenes politiske geografi

Hvis en franker er din venn, er han helt sikkert ikke din nabo! sa folk i naboskapet til det mektige Frankerriket i 700-årene. Frankerriket var Europas stormakt nummer én i tidlig vikingtid. Frankernes ”venner” var gjerne å finne lengre unna enn i det direkte nabolaget. Obodritene, et slavisk folk som holdt til øst for sakserne, var for eksempel frankernes tradisjonelle forbundsfeller.

Etter at Frisland i løpet av 770-årene var kommet under frankisk kontroll, var turen kommet til sakserne. På samme tid dukker danene opp i de frankiske riksannalene. Her har keiserens administrasjon i Aachen hvert år skrevet ned de viktigste begivenheter i riket, helst de politiske. I år 777 er det skrevet om den slagne saksiske høvdingen Widukind som har søkt tilflukt hos ”Sigfred, danenes konge”. Da Karl den store en del år senere satte inn et nytt militært støt mot sakserne, sendte han en delegasjon til kong Sigfred, kanskje for å forsikre seg om at sakserne ikke ville få støtte fra den kanten.

Da frankerne undertvang sakserne for godt i 804, har danene lenger nord følt seg truet. Frankerhæren tvangsflyttet nå den saksiske befolkningen fra et område øst for Elben til et sted innenfor keiserdømmets grenser. Den ”ledige” jorden ble deretter gitt til obodritene. På det tidspunktet forteller de frankiske riksannalene at danekongen Godfred kom med en flåte og hele det kavaleriet hans rike kunne mønstre til Schleswig, ved grensen mellom danenes og saksernes område.

Godfreds daner angrep deretter obodritene og tvang dem til å betale tributter til ham. Videre forstyrret han frankernes alliansesystem i områdene lenger øst idet han gikk i forbund med wilzene – obodritenes naboer og gamle fiender. Dessuten lot Godfred obodritenes handelssenter Reric (dagens Gross Strömkendorf) ødelegge. Handelsmennene fra Reric ble tvangsflyttet til Schleswig. Der opprett Godfred nå en by som han – ifølge riksannalene – forventet gode inntekter fra i form av avgifter.
I 810 forberedte Karl den store et stort felttog mot danene, da han brakte i erfaring at en flåte på 200 danske skip alt hadde plyndret Frisland og gjort friserne tributtpliktige. Kort tid etter ble Godfred myrdet av en av sine menn. Nevøen til Godfred, Hemming, overtok kongeverdigheten og fikk i stand en fredsavtale med frankerne.

Om det frankiske imperiet var den dominerende stormakten i Europa, viser arkeologiske resultater og de refererte kildestedene at det ved begynnelsen av vikingtiden fantes en sentralmakt av betydning også i Daneriket. Store byggeprosjekter som Danevirkes forsterkning fra 737 og Kanhave-kanalen på Samsø fra 726, tyder på at utviklingen frem mot en statsmakt var i full gang lenge før kong Godfreds tid.

Omkring Nordsjø- og Østersjøkystene i tidlig vikingtid fantes en hel del stammer og riker. Det er for det første venderne som obodritene og wilzene tilhørte. Vendere var en fellesbetegnelse for vestslaviske folkegrupper som holdt til på de sydlige kystene av Østersjøen. Dette området kaltes Vendland. Ved vikingtidens begynnelse nådde vendernes land fra Wisla-munningen i dagens Polen og helt vest til områdene ved Kiel i Tyskland. Venderne hadde flere byer langs østersjøkysten – med Jumne (Wolin) som den mest kjente – og en rekke funn av store mengder arabisk mynt viser at de spilte en viktig rolle i utvekslingsnettverket gjennom dagens Russland og til den arabiske verden. Ifølge senere sagakilder begynte mang en vikingkarriere med plyndringstokter til Vendland – for eksempel Olav Tryggvasons. Skandinavene kan ha lært brobyggerkunsten fra venderne, og herfra kan de også ha tatt til seg nye smykkestiler.

Godfred angrep som nevnt friserne. I vikingtiden strakte landet deres, Frisland, seg langs Nordsjøkysten fra Rhin-munningen til Ems-munningen. Fra 600-årene til 900-årene spilte friserne en sentral rolle i utvekslingen mellom Rhinlandet og Nordsjø- og Østersjø-kystene, og de kontrollerte flere viktige handelssentra, slike som Dorestad ved Rhin-munningen. De frisiske kystene ble innlemmet i Frankerriket i 770-årene. Omkring 840 gav en sønnesønn av Karl den store Walcheren og områdene rundt til en dansk viking – ”piraten Harald”, som han kalles i kildene. Det var begynnelsen til et dansk overherredømme i Frisland som skulle vare i mange tiår.

På 500-tallet hadde flere stammer fra dagens Jylland og Schleswig-Holstein, blant annet anglere og saksere, slått seg ned i England der de hadde opprettet flere riker. Stammenes kalles angelsaksere. Det eneste angelsaksiske riket som overlevde vikinginvasjonene i slutten av 800-årene, var Wessex – vestsaksernes kongedømme. Det omfattet i 800-årene mesteparten av England syd for Themsen. De viktigste byene i Wessex var Winchester og Hamwic (dagens Southampton). Kong Egberts seier over kongedømmet Mercia i 825 gav Wessex status som det sterkeste av de angelsaksiske rikene, og fire år senere ble Egbert titulert som ”Bretwalda”, overkonge i Britannia.
Hva så med de politiske forholdene i Syd-Skandinavia? Et par reisebeskrivelser fra slutten av 800-årene lar oss få vite nærmere beskjed.

Begge beskrivelsene er forfattet ved Wessex-kongen Alfreds hoff i Winchester (eller i London i Essex) i 890-årene. De er basert på muntlige opplysninger gitt av fremmede kjøpmenn som oppsøkte Alfreds hoff, kanskje for å søke vennskap og beskyttelse. Det er for det første Wulfstans seilingsbeskrivelse fra Østersjøen. Om Wulfstans herkomst vet vi lite – han kan ha vært skandinav, men han kan også ha vært angelsakser. Beskrivelsen hans lar oss få vite at han holdt til i Hedeby. Han beskriver en seilas fra denne byen og til Truso (trolig Elblag ved Wisla i det nåværende Polen):

Wulfstan sa at han reiste fra Hedeby, at han var i Truso på syv dager og netter, at skipet hele veien gikk under seil. Vendland var på hans styrbords side, og til babord hadde han Langeland, Lolland, Falster og Skåne. Disse landene hører alle til Danmark. Så hadde vi Bornholm til babord, og de har deres egen konge. Så etter Bornholm hadde vi de landene som heter først Blekinge, Møre, Öland og Gotland til babord, og disse landene tilhører svearne. Og vi hadde Vendland til styrbord hele veien til Wislas munning.

Kjerneområdet til svearne var landskapene rundt Mälaren i Øst-Sverige. Men omkring 890 gav det mening å regne ikke bare kystområdene i Sydøst-Sverige (Blekinge og Møre), men også Østersjø-øyene Gotland og Öland til svearnes innflytelsessfære. I yngre jernalder viser praktfulle gravfunn at det fantes mektige slekter i Mälarlandskapene. Gjennom 800-årene omtales forskjellige konger i Birka, bl. a. Bjørn og Olaf, men det er uvisst hvor langt kongenes makt rakk. Wulfstans opplysninger godtgjør også at de danske øyene samt Skåne tilhørte danene.

Den andre reisebeskrivelsen er basert på informasjoner fra en handelsmann ved navn ”Othere” – Ottar. Han var fra Hålogaland og bodde ”lengst nord av alle nordmenn”. I London fortalte han både om handelsferder helt til Kvitsjøen, og om hvordan han hadde reist den lange veien sydover til England, via byen Sciringes heal syd i Norðmanna land, nordmennenes land, og byen Hedeby lengst syd på Jylland.

Ottar beskrev hjemlandet sitt som langt og smalt. Dels brukte han også betegnelsen Norðweg – Nordveien – og fortalte at dette landet lå på babord side hele veien om man seilte sydover fra Hålogaland til Sciringes heal – Skiringssal-kaupangen ved Larvik i Vestfold. Dersom han ankret opp om natten, kunne han med god vind så vidt komme dit på en måned. Ottar la til at Sciringes heal lå i søndre del av nordmennenes land.

Ottars beretning gir også viktige opplysninger om politiske forhold i Viken, eller Oslofjordområdet. Da han seilte fra Sciringes heal, heter det at han fikk Danmark på babord side og åpen sjø på styrbord side videre sydover. Trolig har Ottar krysset ytre Oslofjord fra området rundt Hvasser eller Færder. Enten har han krysset fjorden ved Hvalerøyene, eller så har han stått rett over mot skjærgården i Bohuslän i det nåværende Sverige. Altså må Ottar ha regnet Bohuslän, trolig også Østfoldkysten, til Danmark. Når vi ser Ottars beretning i sammenheng med Wulfstans, tegnes et bilde av en omfattende dansk innflytelsessfære i nord der ikke bare dagens Danmark, men hele den nåværende svenske vestkysten og iallfall deler av Viken ble regnet som danske landskap.

Vi har en kilde som viser at det var tilfellet også med Vestfold i tidlig vikingtid. I de frankiske riksannalene for året 813 står det at to danske samkonger, Harald og Reginfred, som var sønner av kong Godfred, dro med en hær til ad Westarfoldam – altså ”til Vestfold”. Det heter at dette var det nordvestligste området i riket deres. Bakgrunnen for krigstoget var at høvdingene og folket i Vestfold nektet dem lydighet. Men riksannalene forteller at de underkastet seg før danekongene vendte hjem igjen.

Ordlyden i annalene gir klart inntrykk av at det var et opprør mot et allerede eksisterende dansk overherredømme i Vestfold som var blitt slått ned. Det betyr antagelig at hele Viken i begynnelsen av 800-årene var underlagt daneveldet på en eller annen måte. Ottars beretning fra århundrets slutt tyder derimot på at Viken var delt mellom Norðmanna land på vestsiden og Danmark på østsiden av fjorden.

Hvor gammelt det danske kravet om overhøyhet også vest for Oslofjorden var, vet vi ikke. Det kan gå tilbake til kong Godfred, eller til hans far og forgjenger kong Sigfred. Men Vestfold var på ingen måte et ”ingenmannsland”, verken før eller under danekongenes overherredømme. I søndre Vestfold har arkeologene gjennom gravfunnene fra området kunnet spore rike miljøer over en lang periode før 800-tallet. I 600- og 700-årene - før byetableringen - ser det ut til at et av de mest markerte politiske tyngdepunktene i Vestfold ligger ved munningen av Lågen.

Det kan se ut til at Viken ble regnet som en enhet alt forut for vikingtiden. Muligens ble folk som levde her betraktet som en egen folkegruppe, atskilt fra nabostammer som daner og svear i henholdsvis syd og øst og nordmenn i vest og nord? Nyere forskning har gjort det rimelig å tenke seg at ordet ”viking” til å begynne med var en betegnelse på folk fra Viken. Allerede i en engelsk tekst fra slutten av 600-årene brukes 'wiking' synonymt med pirat fra Skandinavia. I andre angelsaksiske kildene der ordet benyttes (for eksempel Widsith), er det tydeligvis en folkegruppe som det siktes til. I disse kildene opptrer ”vikinger” på lik linje med mer kjente folk som svear, jyder, frisere og anglere.

Hos Snorre Sturluson og ellers i den senere islandske sagatradisjonen, er Vestfold en særdeles viktig region. Man forestilte seg at det var kongene fra Ynglingeslekten i Vestfold som fra slutten av 800-tallet av underla seg resten av det nåværende Norge. Lenge forestilte man seg derfor at Vestfold var utgangspunktet for Harald Hårfagres rikssamling og selve ”Norges vugge”. Men sagaene ble nedskrevet i 1200-årene og hva visste Snorre og de andre islendingene om Vestfold 300-500 år før deres egen tid?
Historikere har lenge stilt spørsmål ved det bildet Snorre gir. I dag vil de fleste mene at Harald Hårfagres maktbasis slett ikke var Vestfold, men Vestlandet, og at Snorre bevisst plasserer en rekke konger som ikke hadde noen tilknytning til Viken, i Vestfold. Grunnen kan være det danske kravet om overhøyhet i Viken som ble stilt med visse mellomrom, også lenge etter vikingtiden. Derfor kan det ha vært viktig for de norske kongene, som Snorre skrev for, å vise til en lang forhistorie som herskere også ved Oslofjorden.

Men det finnes også en annen sagatradisjon om Viken. Denne tradisjonen har danske, kanskje også sydøstnorske røtter. Saxo Grammaticus, som skrev et verk på latin om ”Danenes bedrifter” i begynnelsen av 1200-årene, plasserer Viken i Norge og omtaler befolkningen her som ”nordmenn”. Men samtidig ser han ut til å mene at Viken tidligere hadde vært et eget rike, og at danekongene hadde hatt overherredømmet her fra gammelt av. Flere steder nevner Saxo konger i Viken når han forteller om danenes fornalderkonger – Skjoldungene.

Under den mektige Skjoldungkongen Frode, som skal ha levd i 400- eller 500-årene, opptrer for eksempel en kong Bjørn som regent i Viken. Senere forteller Saxo om hvordan en annen danekonge, Harald Hildetann, en gang i midten av 700-årene dro til Norge og kom Asmund, vikverjenes konge, til unnsetning da denne var blitt berøvet makten av sin søster.

Én av de få sagakildene som omtaler Skiringssal (Tjølling i Larvik) handler om en av etterkommerne til Harald Hildetann, Sigurd Ring. Ifølge islendingen Arngrímur Jónsson kom Sigurd da han var blitt olding til Skiringssal i Viken for å delta i de store blotene som ble holdt der. I Skiringssal fikk han øye på en vakker pike. Hun het Alvsol og var datter av kong Alv i Vendsyssel i Danmark. Alvsols to brødre, som også befant seg i Skiringssal, nektet å gifte bort søsteren til den rynkete gamlingen. Det kom deretter til slag mellom Sigurd Ring og brødrene. Sigurd vant. Alvsol hadde imidlertid fått gift å drikke av brødrene slik at Sigurd ikke skulle få henne om han vant slaget. Da Alvsols lik ble brakt til ham, gikk Sigurd Ring om bord i et stort skip. Han plasserte seg og den døde Alvsol i stavnen, og befalte så at skipet skulle settes fyr på. For fulle seil stevnet han ut på det åpne hav.

Arngrímur (1568-1648) er en svært sen kilde. Men hans hovedkilde igjen er trolig den tapte Skjoldungasaga om danekongene skrevet ca. 1180-1200.

14 mars 2005

Tunformer og bebyggelse i middelalderen

”Paa Aaserlandt boer sex Bønder och kunde saae thill den Gaard 15 Thønder Korn: och giffue allesammen Presten ickon it Faar och itt Lamb och Kircken 10 Notther Korn,” skriver Peder Claussøn Friis omkring 1595 med referanse til Åsland i Åseral i nåværende Vest-Agder fylke. Ett år eller så tidligere hadde Oslobiskopen Jens Nilssøn beskrevet Årum i Borge i nåværende Østfold fylke på denne måten: ”… saa derfra i norduest fierdeparten aff 1 fiering til de syndre Orimsgaarde, och haffde wi en paa den venstre haand och 2 paa den høyre haand ligger i sønder och nord ret hoss hin anden, siden komme wi til den fierde Orimsgaard 1 pilskud i nord, och kaldis den Spurffhøgs Orim paa den venstre haand ret hos veyen. Saa til den femte Orim, i nord 1 pilskud liggendis paa den høyre haand, saa i nord it stenskast til de 2. sidste Ørimsgaarde offuer en liden slem bro, ligger samme gaarde och paa den høyre haand ret vd met veyen”. Peder Claussøn taler altså om Åsland som én gård som beboes av seks bønder, mens Jens Nilssøn like naturlig omtaler Årum som syv gårder, formodentlig bebodd av like mange bønder. Bak den divergerende terminologi de to bruker, ligger en vesentlig forskjell i den senmiddelalderske bebyggelsesstrukturen i henholdsvis Vest- og Øst-Norge.

Når vi møter Årum igjen i skattematrikkelen i 1647, har den ganske riktig syv oppsittere, og den består av syv (skatte-)gårder. Åsland, derimot, har på det tidspunktet fire oppsittere, og var kun én (skatte-)gård. Forholdet er det samme i alle matrikler gjennom 1600- og 1700-årene: Åsland forblir én matrikkelgård selv om antallet oppsittere øker utover i perioden, mens Årum består av like mange matrikkelgårder som det er oppsittere. De ulike benevnelsene som Jens Nilssøn og Peder Claussøn anvender, indikerer at forholdet viser til en vesensforskjell ved den fysiske strukturen mellom gårdene i Åseral og Borge. Hva denne forskjellen består i, er ikke vanskelig å begripe: I Åseral er vi i utkanten av det omfattende sør- og vestnorske kystområdet der mangbølte gårder eller klyngetun med jorden i teigblanding lenge utgjorde et karakteristisk innslag i kulturlandskapet. I Borge, som over Østlandet for øvrig, hadde man å gjøre med et klarere skille mellom de enkelte delingsprodukter, og oftest var avstanden mellom bebyggelsene større enn tilfellet var lenger vest.

I hele det mangbølte området i vest forekom det relativt sjelden at en gård var delt så radikalt at hver av delene fremstod som en selvstendig gårdsenhet med eget gårdsnummer i matriklene fra nyere tid. Regelen var ett gårdsnummer for hvert gårdsnavn. På Østlandet og i Trøndelag var det svært ofte to, tre eller flere. En stor andel av matrikkelgårdene der var opprinnelige delingsbruk: ”De var produkter av den radikale gårddelingen som ble alminnelig praktisert i de åpnere og mere jordrike østnorske bygdene både i eldre og nyere tid”.

Noen tall kan anskueliggjøre forholdet, slik det var i 1647. I Borge sogn var på det tidspunktet 47 prosent av navnebolene delt i to eller flere matrikkelgårder. I Tjølling sogn i Vestfold var andelen nesten like høy, nemlig 40 prosent (tallet gjelder hel- og halvgårder). Ringerike har 29 prosent (gjelder hel- og halvgårder). I de ti skipreidene på Jæren var imidlertid kun 11 prosent av navnegårdene delt opp på denne måten. I vårt andre eksempel, Åseral, bestod bare 1 av 41 navnegårder av flere enn én matrikkelgård.

Disse regionale forskjellene i det bebygde landskapet gjenspeiles altså i språkbruken også. I mine hjemtrakter i Østfold heter det Nes-gåłane når man snakker om de tre, fire spredtliggende enhetene som navnegården Nes på Jeløy er delt opp i. Der jeg har mitt daglige virke, i Vest-Agder, ville man ikke bruke flertallsformen i et tilsvarende tilfelle, men heller snakke om garden i entall – selv om de fleste av de tidligere mangbølte tunene der, som en følge av utskiftningene i siste halvdel av 1800-årene, i dag fremstår som akkurat like spredtbygde som Nes.

Regionale variasjoner
Når vi blikker ut over landbebyggelsen i de ulike delene av det sørlige Norge omkring år 1800, før moderniseringer og utskiftninger begynner å omforme den, frembyr den et uensartet skue.

Over flatbygdene på Østlandet møter vi navnegårdene oppdelt i grensedelte matrikkelgårder og bruk. Selv om skogen mange steder har blitt utskiftet i løpet av 1600- eller 1700-årene, ligger likevel deler av utmarken i sameie mellom brukene. Det kan også være tilfelle med innmarksteiger, men på Østlandet er teigblandingen lite utbredt utenom i Telemark, i Solør og i Hallingdal og de andre dalførene. Mellom ulike matrikkelgårder kan det ligge utmarksjord i sameie. Enkeltgårdsbebyggelse er mest alminnelig i dette området (og i Trøndelag), men det forekommer at husene på forskjellige bruk legges omkring ett og samme tun. I en del tilfeller ligger også matrikulerte enheter innenfor en navnegård så nær hverandre at bebyggelsen får et landsbypreg.

De fire Børsumgårdene i Ås i Follo (Akershus) er et eksempel, men slike tette bebyggelser nevnes også en rekke andre steder på Østlandet allerede av Jens Nilssøn i 1590-årene. Om de fem Dælengårdene i Tingelstad på Hadeland skriver han at ”de 3. ligger vdj en klasse, och de andre tho ligge der strax østen for i øster och vester fra hin anden iche langt imellum dem”, mens de to Tingelstadgårdene i samme sogn beskrives som ”liggendis vdj en tungaard”.

Likevel var de tettbygde tunene langt mer utbredt i kystdistriktene fra den vestre delen av Agder og videre vestover. I disse områdene fant man også gjerne flere bruk – og følgelig flere hus – i hver enkelt klynge enn på Østlandet. Én av de større gårdene på Lista skal ha hatt bortimot 150 bygninger i tunet. I noen distrikter var dessuten husene i hvert tun plassert tettere sammen enn det man kunne finne lenger østpå. Innmarksjorden lå i teigblanding mellom de ulike brukene i hvert mangbølte tun, og den enkelte bruker kunne ha et stort antall teiger spredt over hele gården. Fra Sunnmøre fortelles det i 1804 at 450 av 600 gårder lå i teigblanding – og at hver gård hadde 200-300 teiger.

Teigene kunne bli svært små – fra Stausland i Søgne (Vest-Agder) heter det i en kilde fra 1825 at ”skulde nogen have saa smaa Stykker, at han paa samme ikke kan tøire (dvs. tjore) noget Kreatur, uden at det maa gjøre Skade paa Naboens Mark, da skal han tilsige denne sin Naboe, om han vil tøire tillige med ham, og hvis denne ikke da vil, er han berettiget til at tøire saaledes paa sit eget Stykke, at der paa dette levnes af Kreaturet saa meget Tøe eller Haa eller Græs urørt, som det dette kommer til at afspise paa Naboens Stykke”. Fra Romsdal heter det om en gård som hadde 8 brukere og til sammen 1100 teiger at en bonde som ville bygge uthus, måtte bytte til seg jord fra fem andre brukere for å få stor nok tomt til huset.

Rettighetsfordelingen i utmark kunne være enda mer komplisert, og teiger knyttet til bruken av ulike ressurser kunne både ligge ovenpå hverandre og krysse hverandre. Beitet i utmark ble i regelen utnyttet av brukerne i fellesskap, og antallet beitedyr ble regulert etter brukets størrelse (klauvsetting). Mellom matrikkelgårdene var jorden derimot grensedelt – i minst like stor utstrekning som på Østlandet.

Det er selvsagt denne ulike bebyggelses- og driftsstrukturen i henholdsvis øst og vest som gir forklaringen på hvorfor utskiftningene fra og med 1821, og med større styrke etter den nye utskiftningsloven av 1857, i all hovedsak foregikk i teigblandingsområdet fra Agder og videre vestover. Det betyr også at en så viktig bebyggelseshistorisk kilde som utskiftningene utgjør, har en utpreget regional distribusjon.

Delingsmåter
Det er liten tvil om at de forholdene som er beskrevet i det ovenstående, går tilbake til middelalderen. Det gjør også de delingsmåtene som de forskjellige bebyggelsesstrukturene er et resultat av. ”Modellen” for de ulike strukturene kan man nemlig finne i middelalderlovene.

Det er ikke mye landskapslovene har å berette om hvordan jord skal skiftes. Men i Gulatingsloven 87 heter det om det såkalte odelsskiftet at enhver som vil dele størstedelen av innmarken, skal foreta delingen i nærvær av utenforstående. Joden skal deles ved øyemål eller ved hjelp av en snor, og grensesteiner skal settes ned. Man skal dele innmarken tvers over på midten, dersom partene da ikke finner at en annen delingsmåte er bedre. Odelsskifte eller grensedeling skapte klart adskilte bebyggelsesenheter uten sameie i innmark, og det må være et slikt skifte som ligger bak de navnebolene som i kildene fra senmiddelalder og tidlig nyere tid er delte i to eller flere matrikkelgårder.

GL 87 ble inntatt i Magnus Lagabøtes landslov i 1270-årene. Men ved siden av denne grensedelingen finnes i Landsloven en annen skiftemåte. Om dette leilendingsskiftet heter det i Landsloven at ”(s)oleis skal skiftast at alle får teigar jambreide, jamlange og jamgode etter landskylda”. Det dreier seg med andre ord om teigblanding og deling etter skyld. Av Gulatingsloven 82, som regulerer gjerdeplikten på gårder med flere enn én bruker, fremgår at det heller ikke var uvanlig at flere bønder bodde i ett og samme tun – slik at vi ikke uten kvalifikasjoner kan regne med et generelt, kronologisk skille mellom et eldre odelsskifte og et yngre teigskifte.

Bestemmelsen om ”hafneskipti” i Frostatingsloven innebærer trolig det samme som Landslovens leilendingsskifte.

Fra landsloven ble bestemmelsene om jordskifte overført uendret til Christian 4.s norske lov av 1604, og med bare mindre endringer til Christian 5.s norske lov av 1687.

Det bildet vi får av bebyggelsesmønsteret i de ulike deler av det sørlige Norge i og med beskrivelser som Peder Claussøns og Jens Nilssøns i 1590-årene og senere, kan forklares som variasjoner over de to delingsprinsippene som kjennes fra de gammelnorske lovene. Holmsen har ganske sikkert et viktig poeng når han relaterer disse forskjellene til ulikheter i topografi og jordvidde.

På Østlandet foregikk den vesentligste delen av gårddelingen i middelalderen etter samme prinsipp som Landslovens odelsskifte. Slike delingsprodukter fikk i regelen hvert sitt tun, og i fremtidige matrikler regnet man dem som selvstendige gårder – hva enten de beholdt det samme navnet, men med et tillegg av ”øvre” og ”nedre” eller lignende, eller den ene enheten fikk et helt nytt navn. I prinsippet kan oppdelingen av hele bosetningskamre i gårder med ulike navn av antatt gamle navneklasser, forklares gjennom gårddelinger av denne typen – forutsatt at vi har å gjøre med jordrike områder der gårdene grenser innmark mot innmark.

At leilendingsskiftet nok er et yngre fenomen enn odelsskiftet, betyr ikke at odelsskifter ikke har blitt gjennomført etter landslovens tid. Det var heller slik at dersom en gård først var blitt skiftet i tråd med bestemmelsen om leilendingsskifte, kunne den ikke grensedeles i neste omgang. Det motsatte – som altså ville resultere i et navnebol bestående av to eller flere matrikkelgårder, hver av dem med mangbølte tun – er det mange eksempler på fra Agder og videre vestover. Hans Try nevner navnegården Sangvig i Søgne, som bestod av matrikkelgårdene Austrus, Vestrus og Udjus, som hver bestod av et tettbygd tun med flere brukere.

Men over store deler av teigblandingsområdet fra Agder og videre vestover er det leilendingsskiftet eller teigdelingen vi finner flest spor etter. Her er det åpenbart at det er skiftemåten med teigdeling som har skapt den karakteristiske bebyggelsesstrukturen. Teigblandingen gjør det praktisk å legge husene på samme sted. Selv om naturbetingelser og topografi utgjør et bakteppe for teigdelingen, er det trolig at leilendingsvesenet har fremmet gårddelingen, ikke minst på Vestlandet. I begynnelsen av 1600-årene satte de store jordeierne ned så mange brukere på de større gårdene at statsmakten måtte gripe inn og sette en minstegrense for deling ved bygsling. Stort annerledes var det neppe i middelalderen. Et bruk kunne bygsles til mer enn én bruker, som i så fall med sine familier måtte dele en stue. Det er helst i lys av dette påtvungne samboerskapet at man skal forstå Landslovens pålegg om at en mann som hugger flere dører på huset enn de som fantes da han kom dit, skal bøte en halv mark sølv til kongen og en halv til jordeieren, og dessuten sette huset i stand igjen.

Det er viktig å være klar over at det både i middelalderen og senere fantes udelte bebyggelser i det vestnorske teigblandingsområdet – ikke bare mindre gårder, men store, til dels meget store gårder som lå der ”i fornem ensomhet”, som Paul Borgedal uttrykte det. De tilhørte kronen, verdslige eller geistlige stormenn eller velstående odelsbønder. Storgården og krongodset Huseby på Lista – enbølt så langt tilbake vi kan følge den i kildene – er et eksempel. Et annet er den udelte Avaldsnesgården på Karmøy; 40 månedsmatbol var den på.

Teigdeling kunne imidlertid benyttes av selveiende bønder også, og ikke bare av leilendinger. I de deler av Agder der bondeselveiet var relativt utbredt i tidlig ny tid, var en slik praksis utbredt. I en kommisjonsinnstilling fra 1639 skriver adelsmennene Eilert Urne og Christopher Gjøe at det ”wnder Augdesiden findes gandsche faa Gaarder som Eenisten besiddes udag Een Mand. Mens gemeenlig Heller paa en Ringe Jord som kand were 2-3 eller 4 Huder at findes 2-3-4 och somme Steder flere Bønder. Och en part aff dem iche at Kand haffue wden 1 eller ½ Hud, Ja ringere at bruge, og dog Sig paa hin anden Indtrenger, formedelst huis Ringe Odelspart de med hin Anden Endten Ved Arff, Giffting, Kiøb eller i andre maader Kunde were til berettiget”.

Gårddeling og skylddeling
Gulatingsloven (og Frostatingsloven) hadde slått fast at arvinger hadde rett til å få arvepartene sine skiftet i forhold til den andel av arven de hadde krav på. Alle ektefødte barn hadde arverett – en datterpart var like stor som en halv sønnepart, og dersom ikke eventuelle døtre eller yngre sønner kunne løses ut, fikk de sin arvelott i farens gård. Likeledes kunne andre partseiere kreve å få sine eiendeler utskilt. Med en viss rett kan det hevdes at da landskylden i løpet av høymiddelalderen ble et generelt verdimål for jord, vokste det frem en praksis der det normale var at eierne av en gård kun besatt ideelle anparter – dvs. at de hadde krav på en del av gårdens landskyld, uten at de kontrollerte en fysisk utskilt del av gården. Et godt eksempel på hvordan dette skyldeiesystemet kunne arte seg, finner vi i Lærdal i Sogn og Fjordane. Storgården Eri var før Svartedaeuen på 65 månedsmatbol. Den hadde 6-8 brukere, men 10 forskjellige kirkelige eiere. For ni av eiernes del, var den eneste forbindelsen de hadde med gården, at de tok imot den årlige landskylden. Prestebolet til Eri kirke rådde over den største anparten i gården, 20 mmb, og det var derfor sognepresten som bestemte antallet brukere, rådet for bygsling osv.

Men enerådende har skyldeiesystemet ikke vært. At deling av gårdene har foregått i stor stil i tidlig- og høymiddelalder, tyder en bestemmelse i Landsloven på, der det når det gjelder odelsgods foreskrives at én av arvingene i en bestemt rangorden kan overta gården udelt. For leilendingsgods fantes det ikke noen lignende ordning før i 1500-årene. Knut Dørum har i flere arbeider rettet et kritisk søkelys på mange hevdvunne forestillinger om eiendomsformer og eiendomsbegreper i senmiddelalder og tidlig nyere tid. Han mener at forut for en forordning i 1514 hadde i prinsippet alle partseiere bygselrett. Dørum tolker Landsloven og Frostatingsloven, samt en østlandsforordning fra 1290-årene, dit hen at alle sameiere hadde medbestemmelsesrett når en gård skulle bygsles bort. Forordningen fra 1290-årene åpner for at hver enkelt partseier kunne inngå særskilt avtale med leilendingen, men Dørum tolker den slik at det bare kunne skje under forutsetning av at de andre jordeierne samtykket. Ifølge Dørum var det først i løpet av senmiddelalderen at en ny ordning tvang seg frem, og det er denne praksisen som nedfelles i den nevnte forordningen av 1514. Men allerede i høymiddelalderen finner han en rekke eksempler på at enkeltbruk i større gårder blir bygselenheter. Han tolker dette forholdet slik at større partseiere klarte å få utskilt sine parter ”steint og reint” fra større enheter. Denne utviklingen er tilsynelatende landsomfattende.

De skriftlige middelalderkildene gir videre en rekke eksempler på at eierparter har vært fysisk skilt ut, både på Østlandet, i Agderfylkene og på Vestlandet. Mats Widgren peker på at det trolig er forhastet å trekke slutninger om manglende sammenheng mellom eier- og bruksparter på bakgrunn av normative kilder. Han skriver om Bohuslän: ”När man … studerar de källor som redovisar de faktiska förhållandena visar det sig att man i många fall utmärkte sådana mindre ägoandelar på marken”. Disse mindre, utskilte eierpartene betegnes i kildene fra Bohuslän og det øvrige Østlandet med termer som gård, tomt og stue. Jens Nilssøn skriver for eksempel om Huseby i Berg (Østfold) at det til gården ”ere 3 stuer”. Fra Vestlandet kjenner vi inndelinger i blant annet tun, jord og lut, mens hus og huslende ser ut til å ha vært vanlige betegnelser på Agder.

12 mars 2005

Øydekyrkjer i Eiken

Kor mange kyrkjer fanst i Eiken (Hægebostad kommune, Vest-Agder) i katolsk mellomalder? Det er fleire grunnar til å stille eit slikt spørsmål. Den mest nærliggande er sjølvsagt at vi faktisk ikkje veit det – sjølv om mange sikkert vil meine at svaret er innlysande: ”Det fanst ei kyrkje i Eiken – soknekyrkja på Eikengarden”. Men det er neppe rett svar. I Eiken – som i mange andre bygder – er det segn om fleire kyrkjer utanom soknekyrkja. Og mange arkeologar og historikarar er etter kvart villige til å tru på ein del av disse segntradisjonane.

Ei sak kan vi vere sikre på: det fanst fleire kyrkjer i mellomalderen enn seinare. Ikkje alle var soknekyrkjer – mange gardar, og ikkje berre storgardar, hadde soleis eigne gardskyrkjer. Og langt fleire kyrkjer hadde eigen prest enn i tida etter Reformasjonen i 1537. Det fanst soleis prestar ved soknekyrkjene i Eiken og Hægebostad. Seinare vart båe desse sokna slegne saman med Kvinesdal til eit mykje stort kall.

Vest-Agder er rikt på tradisjonar om forsvunne kyrkjer og kyrkjegardar. Det store talet på kjende segnkyrkjer nett her er først og framst eit resultat av at det i seinare år har vore gjort eit målretta innsamlingsarbeid av denne typen tradisjonsmateriale i Vest-Agder.

Nokre hovedtypar av slik tradisjon kan skiljest ut:

For det første dreier det seg om stader der det heiter seg at det skal ha stått kyrkje på eit tidspunkt. Sånum i Mandal og Åknes ved Lognavatn i Åseral er døme på denne typen tradisjon. På begge desse gardane er det tradisjon om nedlagde kyrkjer. I nett desse to døma har vi gjort utgravninger, og begge stader fann vi sikre spor etter kyrkje og kyrkjegard. Sånum og Åknes er derfor løfta over frå kategorien segnkyrkjer til kategorien øydekyrkjer – altså kyrkjer som vi veit faktisk har vore til, men som har blitt lagt øyde.

Det ser ut til å vere ein glidande overgang mellom denne typen og det vi kan kalle kyrkjeflyttingssegner, altså tradisjon om at ei kyrkje var tenkt bygd på den og den garden, men på grunn av at høgre maktar grip inn og kyrkjetømmeret vert flytta til ein annan lokalitet i ly av natta, kom ho til å verte bygd på den noverande kyrkjestaden. Ofte vert det fortelt at kyrkje nesten var ferdig bygd på den første tufta, slik at restane av ho var synleg lenge etter. Nett ein slik tradisjon finst om Gyberg i Hægebostad, for berre å nemne eit døme.

Desse tradisjonane er i ofte sers nøyaktige, og dei er oftast knytt til lokalitetar med namn som inneheld leddet Kyrkje-, eller Kapell-. Det er trulig ikkje uvesentleg at så mange av desse lokalitetane berer namnet Kyrkjevollen. Dette namnet ser ut til å vere så tett knytta til tradisjonar av dei typane vi har sett på, at det kan vere grunn til å rekne med at i dei tilfella der vi har å gjere med slike lokalitetsnamn, men ikkje kjenner tradisjon om kirke på staden, så har slik tradisjon anten vore til tidlegare, eller så finst han framleis, men uten at han har funne vegen til dei offentlege samlingane. Staden der Åkneskyrkja vart avdekt for få år sidan, heiter Kyrkjevodden.

Segnene om holekyrkjer er det greit å skilje ut som ein egen tradisjonstype. Det dreier seg om holer og hellarar som skal ha tent som kyrkjer. Ei slik holekyrkje, den såkalla Tollkjørhedlaren i Sirdal, vert nemnt alt omkring år 1600 av Audnedalpresten Peder Claussøn Friis. Han meinte at Tollkjørhedlaren hadde vore ei ordinær soknekyrkje for eit lite bygdelag føre Svartedauden. Seinare tradisjon om holekyrkjer hevdar oftast at dei blei nytta av bøndane til å halde katolske messer etter Reformasjonen.

Ein siste type tradisjon er den der det vert omtala lokalitetar der det skal ha stått reiste kross av stein eller tre. I dei fleste tilfella er lokalitetane anten på eller i nærheten av kjende kyrkjestader. I Hægebostad sokn seier dei at det stod ein kross på Krosshaugen føre kyrkja vart bygd, og at denne krossen var eldste heilagdomen i bygda.

Kva har vi so av slik tradisjon i Eiken? Jau, eg har kjennskap til tre skilde kyrkjetradisjonar – helst finst det fleire óg.

Til Kyråsslætte i heia aust for Eiken er det knytt ei segn. Her skal den første kyrkja i bygda ha stått. Eg har óg hørt at kyrkja eigentleg skulle ha vore reist her oppe – altså ei flyttingssegn.

Om to gardar i Eiken vert det fortalt at det skal ha vore kyrkjer tidlegare. På Åvesland kan folk på garden enda vise staden der kyrkja stod – Kjørkehaugen, heiter det der.

Same tradisjon finst (eller fanst) på Skeie; der óg skal det ha vore kyrkje. Eg veit ikkje kor på garden ho skal ha stått.

Ein kan spørre seg om desse tradisjonane er sanne – altså om det verkelig har vore kyrkjer på dei tre stadene? Noko klart svar kan eg ikkje gje. Men det er mogeleg å seie noko meir generelt om desse tre segnene frå Eiken, noko som er knytt til stadene dei omtalar.

Først Åvesland. Der har vi for det første eit namn som inneheld Kjørke- som førsteledd – nemleg, Kjørkehaugen. Den låge høgda som ber det namnet, ligg nær den gamle tunplassen på garden – staden der klyngetunet lå føre utskiftinga. I mellomalderen vart dei fleste kyrkjene utover bygdene reist i nærleiken av eit gardstun, ofte inne på sjølve tunet. Desse tinga kan tyde på at tradisjonen om Åveslandkyrkja viser til røynlege forhold i mellomalderen. Det ville ikkje vore rart om ein stor og god gard som Åvesland ei tid hadde si eige kyrkje.

Kva då med Skeie – der kan det vel ikkje ha vore nokon kyrkje, så stutt veg som dei hadde til soknekyrkja på Eiken? Så enkelt er det nok ikkje. I stor grad må kyrkjebygging i mellomalderen ha hatt med makt å gjere. Dei som hadde makt og ressursar til å bygge kyrkje, gjorde det óg, ofte. Og det er nå ein gong slik at dei beste gardane i dalføra på Agder gjerne ligg på slettelandet attmed elver og innsjøar, nede i dalen. Slik har det vore i Eiken óg. Det er ein viktig grunn til at kyrkja kom på Eikengarden. Men det har likeleis vore mektige folk på Skeie, og i mellomalderen ville det ikkje ha vore underleg om Skeiefolket óg fekk seg kyrkje. Det same mønsteret finn vi i andre bygder. I Hægebostad er det tradisjon om kyrkje på Gyberg, nabogarden til kyrkjestaden, og stadnamn kan tyde på at det kan ha vore kyrkje på Snartemo óg. Lenger ut i dalen, i Lyngdal, veit vi at det var kyrkje ikke berre på Å, der kyrkja framleis står, men óg på Berge, nabogarden til Å.

Tradisjonen om kyrkja på Kyråsslætte er ei anna skål. Dersom det har vore ein gard her oppe – og det har det vel helst – kan det ikkje ha vore nokon storgard. Dersom tradisjonen viser til røynlege forhold i mellomalderen, må forklaringa søkast andre stader. Vi veit at det i katolsk tid fanst såkalla arbeidsstadkyrkjer. I kyststrok fann ein slike kyrkjer (eller kapell) til dømes i fiskevær. I innlandsdistrikta kan det ha vore slike gudshus - bønehus, kapeller eller kva ein nå har kalla dei – mellom anna i stølsområda. Slike mindre kyrkjehus kunne ein óg finne langs viktige ferdselsvegar. Sjølvsagt kan det ha vore ei kyrkje av denne typen på Kyråsslætte.

Om det heile då ikkje er ”berre ei segn”…

09 mars 2005

Våpengraver fra vikingtid i Rogaland



Flere forskere har benyttet de middelalderske landskapslovenes bestemmelser om bevæpning til å belyse våpensammensetningen i vikingtidens mannsgraver. Er det egentlig mulig? Og hvordan er egentlig våpensammensetningen i gravene i Rogaland? Stemmer den overhodet overens med det de langt yngre lovene foreskriver? Er våpen i gravene bare en gjenspeiling av våpen i bruk i det levende livet? Det finnes klare forskjeller i hvordan våpen legges ned i gravene i Rogaland og i en del andre landskap, for eksempel i Agderfylkene. Hvordan tolker vi det?

Fra Rogaland har vi rundt regnet 500 sikre og mindre sikre gravfunn som inneholder ett eller flere våpen. Disse funnene skal vi komme tilbake til, men la oss først se litt nærmere på hva de middelalderske lovtekstene sier om bevæpning.

I den såkalte ”utgjerdsbolken” i Gulatingsloven (GL 309) heter det i Knut Robberstads oversettelse:

”Alltid når det skal vera våpenting, skal årmenn eller lendmenn segja til um hausten og halda tinget um våren. Alle frie og fullmyndige menn skal søkja det tinget, elles skal dei bøta 3 øyrar i vite kvar av dei. No skal menn syna våpni sine, som mælt er i lovene. Ein mann skal ha breiøks eller sverd, og spjot og skjold som det i verste fall skal liggja tri jarnspenger tvert yver, med handtak som er fastklinka med jarnsaum. No er det 3 øyrar i bot for kvart folkevåpen.”

Loven sier altså at hver mann skal ha et bestemt våpensett: spyd, skjold og øks – eller spyd, skjold og sverd. Dette er de såkalte folkevåpnene. Det medførte bøter dersom man manglet noen av våpnene. Loven foreskrev videre hvordan ubemidlede skulle skaffe seg våpnene. Øksen var det billigste våpenet, og det første våpen man måtte skaffe seg. Dernest kom spydet, og til sist sverdet.

Gulatingsloven gjaldt opprinnelig for Gulatingslagen – til og begynne med antagelig Hordaland, Sogn og Fjordane, men det er mulig at Rogaland, Agder og Møre kom med i lovforbundet alt før år 1000. Gulatingsloven er overlevert oss i avskrifter fra 1200-tallet, men deler av den kan gå tilbake til 1000-årene eller noe tidligere.

Bestemmelsen om bevæpning er lik i Gulatingsloven og i Frostatingsloven (som gjaldt for Trøndelag). I 1274 tas dessuten bestemmelsen fra Gulatingsloven med i landevernsbolken i Magnus Lagabøtes Landslov. I Landsloven heter det derfor at alle menn som eier minst 6 veide mark, skal være i besittelse av spyd, skjold og øks – eller spyd, skjold og sverd. Videre forutsettes det at vanlige arbeidsfolk for sin første lønn skal kjøpe en øks, for den andre et skjold og for den tredje et spyd.

Folkevåpen og våpengraver
En av de arkeologene som har sammenlignet vikingtidens våpengraver med bestemmelsene om bevæpning i Gulatingsloven, er Ellen Høigård Hofseth (1982). Hun studerte våpengravene fra vikingtid i 8 mindre undersøkelsesområder i Hordaland og Sogn og Fjordane.

Hofseth finner i sitt studieområde en markert endring i våpensammensetning fra 800- til 900-tallet. Det er i snitt klart flere våpen i gravene i yngre vikingtid – gjennomsnittet pr. grav stiger fra 1,7 til 2,4, og det er dette forholdet som bærer hele analysen. Hun utlegger økningen som at det har funnet sted en normering, dvs. at flere graver i 900-årene enn i 800-årene inneholder de foreskrevne folkevåpnene (1982:109).

For å kunne avgjøre om denne økningen har sammenheng med loven om våpenting eller skyldes andre forhold, undersøker Hofseth endringer i våpensammensetningen fra eldre til yngre vikingtid i en del regioner utenfor Gulatingslagen. I et kontrollområde i Nord-Gudbrandsdal finner hun ingen tilsvarende økning i våpenmengde, mens hun i søndre Vestfold finner en nedgang i det gjennomsnittlige antallet våpen pr. grav. Hofseth ser også på to av de områdene som skal ha blitt innlemmet i Gulatingsloven først henimot slutten av vikingtiden. På Sunnmøre finner hun ingen økning i våpenmengde, mens hun i Rogaland (egentlig prestegjeldene Egersund og Håland) mener å kunne påvise en liten økning, mindre enn i områdene lenger nord på Vestlandet.

Hennes konklusjon er at Gulatingslovens bestemmelser om folkevåpen går tilbake til 900-årene:

”Det er en markert endring i våpensammensetningen fra 800- til 900-tall (økt mengde våpen). Det fastere mønsteret vi finner på 900-tall kan tyde på at en normering har funnet sted. Dette tas til inntekt for at lovbestemmelsen om folkevåpen har eksistert på slutten av vikingtiden, og at denne igjen får innvirkning på gravgavene, til tross for at det bare er 41 % av de gravlagte mennene som har fått med seg alle de foreskrevne våpnene” (1982:109).

Lov og grav
Ellen Høigård Hofseths undersøkelse var et viktig nybrottsarbeid da den ble publisert for snart 25 år siden. Men det er ikke vanskelig å stille kritiske spørsmål ved Hofseths resultater. Selv om analysen hennes tilsynelatende gir et sjeldent vellykket eksempel på hvordan et arkeologisk materiale kan belyses ved hjelp av skriftlige kilder, hefter det nemlig flere vanskeligheter ved den.

For det første bruker hun kun de sikre gravfunnene, i første rekke funn som har kommet inn til de arkeologiske museene som et resultat av utgravninger. I de 8 testområdene i Hordaland og Sogn og Fjordane opererer hun med totalt 197 våpenfunn fra 700-1000 e. Kr. I hele dette området finnes det imidlertid nærmere 1000 funn, dersom vi tar med de løsfunnene som sannsynligvis representerer gravfunn – og det bare fra 9. og 10. århundre.

I vikingtid finnes det både hauggraver og graver under flat mark. Det er liten tvil om at begravelser i haug er overrepresenterte blant de sikre gravfunnene – det er jo de synlige gravminnene som oftest finner vei til arkeologenes registre, og som dermed i noen tilfeller også blir gjenstand for vitenskapelige undersøkelser, dvs. utgravning under kontrollerte forhold. Det er videre grunn til å tro at mange av løsfunnene faktisk skriver seg fra flatmarksgraver, og dessuten at graver under flat mark er kraftig underrepresenterte blant de sikre gravfunnene. Hva da om våpensammensetningen i flatmarksgravene ikke er den samme som i hauggravene?

For det andre: Loven om folkevåpen gjelder alle frie, voksne menn – men våpengravene er, uavhengig av antallet våpen i hver grav, en temmelig eksklusiv skikk. Bare et utsnitt av vikingtidens mannlige befolkning kan ha blitt gravlagt med våpen. Mer om det om litt.

Først skal vi stille spørsmålet: Hvordan fordeler materialet fra Rogaland seg?

Våpengravene i Rogaland
I Rogaland kan det ikke spores noen vesentlig økning i våpenmengden fra eldre til yngre vikingtid. Den vesle økningen Hofseth fant i sitt Rogalandsmateriale, blir enda mindre når vi behandler fylket under ett og også tar med løsfunne våpen.[1]

Som nevnt, inneholder ca. 500 av de noe over 1000 sikre og usikre gravfunnene fra Rogaland våpen. Det er bare 24 % av våpengravene på 800-tallet og 27 % på 900-tallet som inneholder de påbudte våpnene.

Bare en liten andel (15 %) av disse 500 har ”fullt” våpensett, dvs. sverd, spyd, øks og skjold.
Den klart vanligste våpengraven inneholder kun en øks, og andelen graver med slikt utstyr, øker markant fra 800- til 900-årene.

Nå kan man jo kanskje innvende at mange av de enkeltfunne våpnene bare representerer deler av gravfunn, og at for eksempel en løsfunnet øks opprinnelig – i graven – kan ha vært ledsaget av både sverd og spyd. Mer om den problemstillingen nedenfor – her skal bare pekes på at det finnes flere eksempler blant de ikke altfor mange vikingtidsfunnene som skyldes arkeologisk virksomhet (og ikke tilfeldige gravearbeider, dyrking etc.), på sikre gravfunn med en øks som eneste våpen. Eksempelvis fant Odd Espedal i 1965 i et steinbygd gravkammer på Espeland i Høyland en øks av J-typen sammen med en kniv, en ringspenne av bronse og et flintstykke (S 9278a-d; SMÅ 1966:33), mens Arnvid Lillehammer fant en G-øks, en sammensatt benkam, skår av kleberkar, jernfragmenter og brente ben i et brannflak i haug på Øksnabø i Egersund i 1968 (S 9480a-e; SMÅ 1969:85f.).

De mange funnene med én øks som eneste våpen er ikke noe særsyn for Rogaland. De finnes over hele landet i varierende antall. Visse områder har svært mange av dem; i Øvre Telemark inneholder 82 % av våpengravene kun en øks.

… og i Vest-Agder
Ser vi på Vest-Agder, finner vi både likheter og forskjeller sammenlignet med Rogaland.

I Vest-Agder øker andelen graver med folkevåpen kraftig fra eldre til yngre vikingtid – 68 % av de gravene som har de foreskrevne våpnene, er datert til 900-årene. Men våpengravene er langt færre her enn i Rogaland – 136 mot 500 funn. Øks som eneste våpen dominerer også i Vest-Agder, men her er det en nedgang i andelen ”øksegraver” fra 800- til 900-årene.

Samtidig synker det gjennomsnittlige antallet våpen pr. grav noe fra eldre til yngre vikingtid i Vest-Agder – motsatt det Hofseth finner i sitt materiale.

Nå skal vi ikke glemme at verken Rogaland eller Vest-Agder ser ut til å ha tilhørt den eldste Gulatingslagen. Resultatene herfra svekker derfor ikke hypotesen om en sammenheng mellom våpen i gravene og lovens bestemmelser om bevæpning. Men dersom Agder ”følger” Rogaland inn i Gulatingsloven henimot slutten av 900-årene, skulle vi kan hende forvente at nedleggelsen av våpen i gravene i de to områdene ”nærmer” hverandre i yngre vikingtid..? Men det er altså ikke tilfelle.

Likevel er det et spørsmål som trenger seg på: Er det egentlig noen sammenheng mellom lovpålagt bevæpning og den våpenutrustningen som legges ned i noen mannsgraver?

Gravskikk og sosial status
Spørsmålet må besvares med nei, i det minste dersom vi tenker oss en direkte sammenheng. Det er mer sannsynlig at våpensammensetningen i gravene gjenspeiler ulikheter i rang og sosial posisjon.

En undersøkelse av våpengraver i det angelsaksiske England viser at det ikke er noe samsvar mellom våpenutrustning og fysikk – giktbrudne menn og menn med dårlig legede benbrudd kan være utstyrt med våpen, mens menn med god fysikk og som tydelig har falt i kamp, ofte ikke er gravlagt med våpen overhodet (Härke 1992). Det samme er tilfelle på de kontinentale rekkegravfeltene (jfr. Solberg 2000:268f.).

Den svenske arkeologen Mikael Jakobsson mener at bruken av våpen og assosiasjonen til krigeridentitet i gravene bør bety at man har benyttet seg av et maktlegitimerende symbolspråk (1992:136). Ikke bare stormenn og andre personer med sosial status, men også folk med ambisjoner i den retning, har kunnet opptre som krigere – fordi krigerrollen har gitt dem ideologisk legitimitet som statuspersoner.

Og denne ”påtatte” krigeridentiteten har man (arvingene) kunnet ta uavhengig av om den døde faktisk har vært i krig eller har oppnådd sin sosiale stilling gjennom en karriere som kriger. Jakobsson ser for seg at bruken av våpen i makt- og statussammenhenger lokalt er et resultat av et symbolspråk som refererer til etablerte forestillinger om legitim makt og overhøyhet (136f.).

Med andre ord er det ikke nødvendigvis vikingtidens krigere vi finner i våpengravene. Hvem er det da? Bergljot Solberg knytter våpengravskikken til jordeiende, frie menn. Hun mener dessuten at graver med tre og to våpenkategorier (f. eks. sverd og øks eller øks og spyd) tilhører høyere sosiale sjikt enn gravene med ett våpen (Solberg 1985, 2000). De som er gravlagt med sverd, øks og spyd (”fullt våpensett”), mener hun tilhører vikingtidens aristokrati.[2]

Dersom vi studerer forholdet mellom disse våpengruppene – altså graver med henholdsvis én, to og tre kategorier av våpen – får vi et interessant bilde. For Rogalands del, er den prosentvise fordelingen 67, 22 og 11. Jeg har undersøkt forholdet i en del andre områder i Sør-Norge, og det viser seg at det er en relativt sett like stor andel av hver av de tre våpengruppene i alle disse områdene.

Gruppen med tre våpen utgjør 4-16 prosent av våpengravene. Gruppen med to våpen utgjør 18-30 prosent, mens gruppen med ett våpen utgjør 59-76 prosent. Hyppigheten av våpengraver i de forskjellige områdene varierer imidlertid stort. Fra Østfold kjenner vi bare 90 våpengraver fra vikingtid, men den innbyrdes fordelingen av våpengrupper er nesten den samme der som i Rogaland. Tallene for Vest-Agder er også i høyeste grad sammenlignbare med dem fra Rogaland, enda Vest-Agder ikke har flere enn 136 våpengraver – mot Rogalands 500.

Hvordan skal vi forstå dette mønsteret? Tallene kan jo tyde på at den innbyrdes fordelingen av våpengrupper er uavhengig av hvor hyppig våpengravene forekommer i hver region. Vel, først må vi skaffe oss et mål på hvor utbredt våpengravskikken faktisk er i de ulike distriktene. Det er naturlig å se på forholdet mellom antallet våpengraver og antallet bebyggelser/gårder. For enkelhets skyld har jeg valgt å sammenligne antallet våpengraver med antallet matrikkelgårder i hvert område i 1950 (dvs. forekomsten av våpengraver uttrykt i prosent av antall matrikkelgårder). Det er selvsagt ikke slik at antallet gårder i et gitt distrikt var det samme i år 900 som i 1950, men det relative forholdet mellom våpengraver og bebyggelser bør kunne belyses på den måten. Tallene forsterker under enhver omstendighet det eksklusive inntrykket våpengravene generelt gir.[3]

For Rogalands del viser det seg at det finnes én våpengrav omtrent for hver fjerde matrikkelgård. Tilsvarende forholdstall har Oslo, Vestfold, Telemark og Sogn og Fjordane. Østfold, Vest-Agder og i mindre grad Hordaland avviker fra dette mønsteret. Spørsmålet vårt kan med andre ord besvares med et ”ja”: Den innbyrdes fordelingen av våpengraver er uavhengig av hvor utbredt våpengravskikken er i de ulike regioner.

En rimelig tolkning må etter min oppfatning være at våpengravskikken ikke bare er knyttet til jordeiende, fribårne menn, men at de ulike våpengruppene uttrykker faste statusskiller innenfor det jordeiende sjiktet. Siden disse skillene ser ut til å være en funksjon av forskjeller innenfor dette sjiktet – ettersom det altså ikke har direkte sammenheng med den relative andelen jordeiere i et område – kan det være grunn til å knytte denne statusen til politiske og/eller militære roller.

Øks og sverd
Hvordan skal vi da forstå den varierende hyppigheten av våpengravskikken? Hvorfor går det 25 matrikkelgårder på en våpengrav i Østfold, og bare 4 i Rogaland? Kan hende kan vi nærme oss et svar på det spørsmålet dersom vi deler opp våpengruppene på de enkelte våpentyper.

Da viser det seg nemlig påfallende regionale forskjeller i materialet – med klart større innslag av sverd på bekostning av økser i noen av de områder der det samlede antall våpengraver er lite. Det er for eksempel tilfelle i Østfold, i noen grad også i Vest-Agder. I førstnevnte område er det langt på vei slik at sverdet ser ut til å fylle samme plass i våpengravene som øksen i Rogaland og de fleste andre områder i Sør-Norge – blant annet i den forstand at enkeltfunne sverd er vanligere i fylket enn enkeltfunne økser.[4]

Har man kanskje knyttet en noe annen status til sverd enn til øks i vikingtiden?

Fra skriftlige kilder kan det se ut til at sverdet har blitt oppfattet som et mer fornemt våpen enn øksen. Av Gulatingsloven fremgår jo for eksempel at øks er et billigere våpen enn sverd, og det er det bildet vi får også i andre skriftlige kilder (se også Andersen 2004).

Det samme inntrykket gir gravmaterialet fra Rogaland. Mengden gravgods oppfattes gjerne som et uttrykk for rikdom og status. Er det noen forskjell i så måte på graver med sverd og øks? Ser vi på antallet oldsakstyper (AOT, dvs. de forskjellige typene av gjenstander, uavhengig av hvor mange eksemplarer det finnes av hver type, og ikke medregnet våpen) pr. våpengrav, er det faktisk det. Sverd alene har en AOT lik 1,4. Øks alene har derimot AOT lik 0,5. Kombinasjonen sverd/spyd har AOT lik 2,1, mens øks/spyd bare har 0,3.

Disse resultatene underbygger tanken om at den større andelen sverd i områdene med få våpengraver kan bety at det er knyttet større rikdom og prestisje til det å være jordeier i disse områdene. En forklaring kan være at i områdene med få våpengraver og stort innslag av sverd, har godssystemer hatt større utbredelse, slik at antallet frie bønder har vært relativt få. Det reiser samtidig spørsmålet om øksegravene i Rogaland og andre steder kanskje representerer vanlige odelsbønder? Hvis det er tilfelle, har odelsbøndene vært flere i Rogaland enn i nabofylkene Vest-Agder og Hordaland. Fordeler vi våpengravene i Rogaland på de ulike delene av fylket, viser det seg dessuten at de enkeltfunne øksene utgjør en større andel av våpengravene på Jæren enn i fylket for øvrig, og videre at andelen graver med fullt våpensett er vanligere i Ryfylke og i Dalane enn på Jæren. Har innslaget av odelsbønder rett og slett vært større på Jæren enn i resten av Rogaland – og har Ryfylke hatt en mer ”aristokratisk” økonomisk og sosial struktur? Det kan iallfall være grunn til å reise spørsmålet.

Litteratur
Andersen, Even Ballangrud 2004. Vikingtidens sverdtyper: Deres sosiale og symbolske betydning. Upubl. hovedoppgave i arkeologi, Universitetet i Oslo.
Heinrich Härke 1992. Angelsächsische Waffengräber des 5. bis 7. Jahrhunderts. Köln.
Hofseth, Ellen Høigård 1982. Loven om våpenting i lys av arkeologisk materiale. Universitetets oldsaksamlings årbok 1980-81, s. 103-118. Oslo.
Mikael Jakobsson 1992. Krigarideologi och vikingatida svärdstypologi. Stockholm.
Solberg, Bergljot 1985. Social status in the Merovingian and Viking periods in Norway from archaeological and historical sources. Norwegian Archaeological Review 18.
Solberg, Bergljot 2000. Jernalderen i Norge. Ca. 500 f.Kr.-1030 e.Kr. Oslo.

[1] Ikke alle løsfunne våpen kan med rimelighet knyttes til graver. På Nord-Jæren er det for eksempel funnet et antall våpen på bunnen av de uttappede vannene Stokkavatnet og Skasvatnet. De representerer trolig en offerpraksis som det ellers er få spor etter i Norge, men som kjennes fra f. eks. Danmark og England i vikingtid.
[2] Dette er et godt utgangspunkt for å forstå våpengravene i lokal og regional kontekst. Men hva med de gravene som det er rimelig å knytte til et overregionalt nivå? Det er ikke alltid slik at disse gravene inneholder tre våpenkategorier – det er ikke bestandig de inneholder våpen i det hele tatt. Det siste er tilfelle med skipsgravene fra Grønhaug på Karmøy og Gokstad i Vestfold. I disse tilfellene har vi imidlertid å gjøre med graver som har vært plyndret, trolig kort tid etter at begravelsene fant sted, og det er mulig at plyndrerne kan ha vært spesielt på jakt etter avdødes våpen. Men disse ”kongelige” gravene representerer en overregional gravskikk, og verken når det gjelder gravgods eller lokalisering ser de ut til følge lokale tradisjoner.
[3] Selv om det bare skulle ha vært halvparten så mange gårder i drift i Rogaland i vikingtiden som det var i 1950, har vi bare én våpengrav i løpet av 200 år på hver annen gård. Mange, sikkert de fleste menn må ha blitt gravlagt uten våpen.
[4] Det siste er forresten et argument mot tanken om at økser av en eller annen grunn skulle være overrepresenterte i museenes samlinger, slik tallene fra Vestlandsfylkene jo ellers kunne gi inntrykk av.