Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra april, 2005

Tune, Østfold

In archaeological respects, Tune herred (Østfold, SE Norway) is probably best known for the Tune ship burial. The Tune ship was, however, discovered at the Haugen farm in the neighbouring Rolvsøy herred, which until 1910 was part of Tune. But still, Tune has a rich archaeological heritage.

In the Neolithic period, Østfold in general, and Tune in particular, are rich in finds of South Scandinavian types; unlike most other parts of Norway (1, 2, 3). Most of the Early TRB-finds (flint axes, stone adzes) in the area are from wet areas on the outskirts of the central Ra moraine. The STR-finds are concentrated on the Ra moraine. E. Johansen long ago suggested that farm-like settlements existed on the Ra moraine area in this period (4).

E. Østmo points to a further concentration of settlement sites in the Tune area in the Late Neolithic and Early Bronze Age (1). These settlements are mainly located on sandy moraine soils, and Østmo interprets them as basic farming sites. The settlement sites a…

Steinalder midt i byen

Det er gjort en hel del funn fra steinalderen i Moss. Særlig mange funn har vi fra Jeløy og fra områdene nord og øst for byen, til dels ved Vansjø – som Kambo, Nore, Vannem, Gashus og Dillingøy. Men det finnes også et antall funn fra selve byen, og de er de vi skal se nærmere på i denne artikkelen.I 1874 kom det inn noen steinalderfunn fra Moss til Oldsaksamlingen i Oslo. Gjenstandene – en liten slipestein av kvartsitt og en meisel og en spydspiss av flint, alt sammen fra yngre steinalder – ble levert muséet av antikvar Nicolay Nicolaysen. Men det var ikke Nicolaysen, en av landets ledende arkeologer i siste halvdel av 1800-tallet, som hadde funnet gjenstandene. Nei, funnet var en gave til Oldsaksamlingen fra kjøpmann Nicolay L. Bunde i Moss. Og sakene var funnet på Bundes løkke i Kongens gate. Kjøpmann Bunde gjør et funn
Nicolaysen var sekretær i Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring – eller Fortidsminneforeningen, som den ble kalt (og kalles) i det daglige. Foreningen h…

Hesteritualer i yngre jernalder

Den arabiske forfatteren Ibn Fadlān skriver blant annet følgende om gravritualene hos de nordiske ’rus’ han møtte ved Volga: "Når det gjelder den rike, så samler de sammen formuen hans og deler den i tre deler; en tredjedel går til familien hans, for en tredjedel lager de klær til ham, og for en tredjedel lager de nabīd, som de drikker den dagen trellkvinnen hans dreper seg selv og blir brent sammen med sin herre. (…) Så kom de med en hund, skar den i to halvdeler og kastet den i skipet. Derpå kom de med alle våpnene hans og la dem ved siden av ham. Så tok de to hester og lot dem løpe til de svettet. Derpå hugg de dem i stykker med sverdet og kastet kjøttet av dem i skipet. Likeens kom de med to kuer. Også dem hugg de i stykker og kastet dem i skipet. Så kom de fram med en hane og en høne, drepte dem og kastet dem i det (skipet)” (Ibn Fadlān, § 87-89). I beskrivelsen av hvordan ’rus’ tok ”to hester og lot dem løpe til de ble svette” før de ofret dem, ligger en interessant mulig f…

Gård og grunn i Spangereid i middelalderen

I april 1497 kunngjør Jon Laurenssøn, fogd i Lister på hr. Otte Rømers vegne, og to lagrettemenn sammesteds at beskedelig svenn Haavard Biørnson, hr. Henrik Krummedikes ombudsmann, på dennes vegne oppebar av Gunnulf Thorolfssøn 4 mark gull “j solf koober oc smør” for then gardh som saa heyther Stockæ liggiændis j Sponghæreidz sokn j Fooss skiipreidhæ. (...) gaf tha forde hawardh Biørnson ather nempde Gwnnolf Taralfson quith oc frij for forde peninghæ paa her Henrich Krend Kremædiiz wegnæ.”

Brevet, som er skrevet på Huseby på Lista, gir oss en innfallsport til spørsmålet om hvem som eide jorden Spangereid i middelalderen – og hvem som brukte den.

I eldre jernalder og vikingtid var forholdet mellom jordeier og leilending ofte et personlig anliggende mellom en herre og en mer eller mindre undergitt. Vi har jo alt vært inne på at slike underkastelsesforhold kan ha styrt meget av den kraftige bosetningsekspansjonen i folkevandringstid.

I landskapslovene fra 1100- og 1200-årene finner vi imidl…

Storhaugane på Tonstad

Tonstad-gardane ligg på ei slette ved nordenden av Sirdalsvatnet. Sjølve vatnet har ei høgd over havet på 52 meter, og sletta ligg nokre få meter høgare enn det. Tonstad er i dag kommunesenteret i Sirdal i Vest-Agder. Men garden har ganske visst vore ein sentral stad mykje tidlegare og. Her låg hovudkyrkja i dalen i mellomalderen. Før det, i jarnalderen, viser dei store gravhaugane som det no berre er to igjen av på Tonstad, at staden var eit viktig sentrum.

Kan hende går likeeins kappleikane på Skeihaugen ved den moderne kyrkjegarden i bygda og tinget på Tingvodlen så langt att i tid. At vi her finn Skeihaugen (av skeid=kappleik) og Tingvodlen i same område som dei store gravhaugane, fortel om eit samfunn der religiøs kult, rettslige høve og politisk makt var knytt tett saman. Vi må tru at det i jarnalderen stod ei mektig ætt, og ein mektig hovding, i spissen for både tinget og leiken innimellom gravhaugane på Tonstad. Og i haugane har nok forfedrane til denne ætta ligge.

I mellomalder…

Ågedalsfunnene

Navnet Ågedal har en særlig klang i norsk jernalderarkeologi. For ytre Ågedal i Bjelland i nåværende Audnedal kommune kan oppvise en imponerende rekke av praktfunn fra folkevandringstiden – så rike funn at de markerer gården som et maktsenter i de også ellers så rike 400- og 500-årene på Agder. Betydelige gravfunn også fra senere deler av jernalderen viser at Ågedal var et viktig sted fremdeles i vikingtiden, og enda senere – i middelalderen – møter vi gården som det verdslige sentrum i Akradal tinghå eller skipreide.

I dag kjenner man til 15-20 bevarte gravhauger her. Men stedsnavnene sladrer om at her har vært flere: Dagshaugen, Heddeshaugen, Sylvhaugen, Sædehaugen, Robshaugen, Ormshaugen og Ægrehaugen – hvor lenge levde de i gårdsfolkenes bevissthet, Dag og Orm, før fortellingene om dem forstummet og navnene deres siden hen bare fantes som betegnelser på forhøyninger i “heimejordet”? Aldri får vi vite det.

Storgård og tingsted
Fremdeles i dag kan folk på Ågedal peke på Tinghaugen og p…

Regionalitet i mesolitisk tid

De typiske nøstvetøksenes utbredelsesområde strekker seg vestover til Stavanger. På Vestlandet dominerer trinnøksene. Trolig har slike forskjeller i utbredelse av forskjellige gjenstandstyper sammenheng med den regionaliseringen som kan spores henimot slutten av mesolitisk tid.. Den enhetlige kulturen som hadde eksistert i det nordeuropeiske tundralandskapet i senglasial tid, var nå, i Atlantisk tid, et tilbakelagt kapittel. I senmesolitikum kan vi i det arkeologiske materialet se forskjell på kystfolk, innlandsfolk og fjellfolk – og på ”østlendinger” og ”vestlendinger”.Begynnende regionale forskjeller kan anes på boplasser i det nåværende Norge alt i mellommesolitisk tid (9.300-8.500 BP). Da er det først og fremst øksetypene av stein som varierer, mens skrapere, bor og spisser av flint fremdeles er temmelig ens, slik at et område som både innbefatter den svenske vestkysten og hele Sør-Norge kan regnes som ett, stort kulturområde. I senmesolitisk tid kan vi skille ut flere regioner in…