Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2007

Doggerland

På bunnen av Nordsjøen ligger en tapt verden. En gang streifet mammut og urokse omkring der ute, og datidens mennesker hadde det vidstrakte landet som viktige ressursområder. Landet ute i havet inneholdt åser og dalfører, store elver og skoger. Doggerland kalles dette forsvunne landområdet, hvis siste rester av tørt land ble slukt av havet for litt under 8000 år siden.Den sørlige delen av Nordsjøen er relativt grunn – over store områder er ikke dybden større enn 50 meter. På havbunnen finnes gamle strandvoller og spor etter tidligere elveløp. Elbens løp kan for eksempel følges helt til norsk sektor i nord. Under siste istid var store mengder vann bundet opp i isbreene, slik at havnivået for 20000 år siden lå omkring 100 meter lavere enn i dag. Dessuten ble områder som lå umiddelbart på utsiden av iskanten, presset oppover. Som en følge av disse forholdene, var deler av Nordsjøen tørt land, og den siste rest av dette ”Nordsjøkontinentet” – det relativt høytliggende Doggerbank – ble ove…

Bjærumfunnet

Gravfunnet fra den store Rishaugen på Bjærum, eller Kongshaugen, som den også kalles, er godt kjent blant mange i Hægebostad. Etter tradisjonen ble den store gravrøysa åpnet for et par hundre år siden, og det ble funnet en rekke gjenstander i det store hellebygde kammeret som fremdeles ligger åpnet. Det skal blant annet ha blitt funnet et sverd med håndtak av gull, men dette forsvant med en sorenskriver fra Farsund. Her, bare noen få kilometer fra Snartemo, får selvsagt tradisjonen om et sverd ”med håndtak av gull” en arkeolog til å spisse ørene! Jeg har derfor vært opptatt av Bjærumfunnet lenge, og nå kan jeg bringe ny informasjon både om funnet og om hva som skjedde med sverdet.

Etter tradisjonen ble sverdhåndtaket solgt til en sorenskriver i Farsund. Han skal imidlertid ha mistet det over bord da han var på vei ut Lyngdalsfjorden på vei hjem. Anna Øydne Neset har gjengitt dette sagnet mer utførlig i det vesle heftet, Gamle minnesmerker i Hægebostad. Når jeg skriver ”sagn” er det ikk…

Årringer forteller historie

Det er vanskelig å ikke la seg fascinere når arkeologer med stor nøyaktighet kan fortelle at et gitt funn skriver seg fra det og året – i hvert fall dersom vi snakker om en periode som kan hende ligger tusen år forut for vår egen, og som vi bare har få skriftlige kilder om. Jeg tenker på forskningsresultater som at Osebergskipet ble lagt i graven i 834, at den kunstige kanalen over Samsø ble anlagt i 726 eller at den 760 meter lange Ravning Enge-broen ved Vejle ble bygd vinteren 979/980. Disse og en mengde andre presise dateringer har revolusjonert den moderne vikingtidsforskningen, og det er dendrokronologien vi har å takke for det. Dendrokronologi eller årringsdatering har etablert seg som en av de viktigste naturvitenskapelige dateringsmetoder innenfor nord-europeisk arkeologi. Den gir arkeologen svaret på det viktigste spørsmålet som stilles i forbindelse med en undersøkelse av et funn: hvor gammelt er det?Den danske oldtidsforskeren Rasmus Nyerup gav i 1806, i den moderne arkeolo…