'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

08 oktober 2007

Årringer forteller historie

Det er vanskelig å ikke la seg fascinere når arkeologer med stor nøyaktighet kan fortelle at et gitt funn skriver seg fra det og året – i hvert fall dersom vi snakker om en periode som kan hende ligger tusen år forut for vår egen, og som vi bare har få skriftlige kilder om. Jeg tenker på forskningsresultater som at Osebergskipet ble lagt i graven i 834, at den kunstige kanalen over Samsø ble anlagt i 726 eller at den 760 meter lange Ravning Enge-broen ved Vejle ble bygd vinteren 979/980. Disse og en mengde andre presise dateringer har revolusjonert den moderne vikingtidsforskningen, og det er dendrokronologien vi har å takke for det. Dendrokronologi eller årringsdatering har etablert seg som en av de viktigste naturvitenskapelige dateringsmetoder innenfor nord-europeisk arkeologi. Den gir arkeologen svaret på det viktigste spørsmålet som stilles i forbindelse med en undersøkelse av et funn: hvor gammelt er det?

Den danske oldtidsforskeren Rasmus Nyerup gav i 1806, i den moderne arkeologiens spede barndom, uttrykk for fagets grunnleggende spørsmål. Han skriver:

”Alt det som er fra den ældste Hedenold, svæver for os som i en tyk Taage, i et umaaleligt Tidsrum. Vi veed det er ældre end Christendommen, men om det er nogle faa Aar eller nogle hundrede Aar – ja, maaske over tusinde Aar – ældre, det er moxen lutter Gisninger og i det høieste kun sandsynlige Hypoteser.”

Veien ut av denne ”oldtidståken” er historien om arkeologifagets utvikling gjennom hele det 19. århundre. For vitenskapeliggjøringen av arkeologien handlet først og fremst om kronologi. Lenge var det relative og indirekte dateringsmetoder som rådet grunnen, men i årene etter 2. verdenskrig ble absolutte, direkte dateringer viktigere. I dag spiller de en avgjørende rolle. Til de absolutte metodene for datering hører C14-metoden, men i økende grad også den i utgangspunktet langt mer nøyaktigere dendrokronologien eller årringsanalysen.

Absolutte dateringer kunne tidligere bare oppnås gjennom heldige funn eller baseres på indirekte tilbakeslutninger til samfunn med skriftkultur, i praksis i Middelhavslandene. I dagens arkeologi gjør naturvitenskapelige metoder det mulig å datere gjenstandsfunn direkte og absolutt. Det er utviklet en hel rekke slike metoder som kommer til anvendelse innenfor arkeologien, men C14 er den mest kjente. C14-metoden kan brukes til å datere organisk materiale, og metoden er basert på at det karbonet som forekommer naturlig i jordatmosfæren, inneholder en viss mengde radioaktivitet. Den radioaktive isotopen, C14, har en halveringstid på ca. 5730 år. Så dersom en kan måle mengden radioaktivitet i for eksempel en tømmerstokk fra en bygning eller i trekull fra et ildsted, kan man beregne hvor lang tid som har gått siden tømmeret ble felt eller bålet brente.

C14-dateringer har en viss usikkerhet. Vanligvis angis dateringene innenfor et tidsrom på 100 år eller mer. I mange sammenhenger er dette godt nok. Dersom det er et materiale fra eldre steinalder vi har med å gjøre, er det sjelden at vi trenger mer nøyktige dateringer enn dette. Men jo lenger frem i tid vi beveger oss, jo større blir problemet. Skal man for eksempel bruke C14 til diskutere slektskap og familieforhold mellom de gravlagte i de store skipsgravene som Oseberg og Gokstad, kommer vi til kort dersom vi må operere med en usikkerhet på 50 eller 100 år. Likeledes om man skal studere den agrarkrisen som gjerne settes i sammenheng med Svartedauden, og der noe av diskusjonen går på om krisen setter inn allerede i slutten av 1200-årene eller først noen tiår senere. Jo mer vi nærmer oss vår egen tid, jo mindre brukbar blir C14-metoden.

Skal man oppnå mer presises dateringer, og skal man kunne koble arkeologiske og skriftlige kilder, er man avhengig av mer nøyaktige dateringsmetoder. På et tidlig tidspunkt forstod man at en nøkkel lå i naturlige, sesongvise endringer. Den metoden som har fått varig betydning for arkeologien, er årringsdateringer eller dendrokronologi.


Dendrokronologi – eller årringsdatering – tar utgangspunkt i studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme alderen til et tre ved å telle dets årringer. Færre vet at mønstret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Videre kan dette mønsteret brukes til å bestemme opprinnelsessted for tømmer som er brukt til bygninger, fartøyer eller andre tømmerkonstruksjoner.

Grunnlaget for metoden er det faktum at trær av samme art vil vokse likt når de vokser under like betingelser. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Har man mange nok årringer, blir det å sammenligne med et ”fingeravtrykk” – en unik sekvens av tynne og tykke ringer som kan innpasses i en større sekvens. Normalt avhenger veksten først og fremst av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver for et landområde som viser variasjonen i tykkelsen av trærnes årringer. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid. Grunnkurvene bygges opp på grunnlag av omfattende undersøkelser av årringene i levende trær og i en stor mengde eldre tømmer fra f. eks. gamle bygninger og arkeologiske undersøkelser i området.

I Norge har det lenge vært arbeidet med å bygge opp regionale grunnkurver for furu. For Agderfylkene finnes det for eksempel en furukurve som går tilbake til slutten av vikingtiden. I andre deler av Nord-Europa har eik vært et viktigere materiale så vel til bygnings- som til skipstømmer. Det er derfor gjennom årene bygd opp et godt nettverk for grunnkurver for eik i blant annet Danmark. For Norges del finnes det en eikekurve for Oslofjordområdet, men den dekker kun en begrenset periode i yngre jernalder og vikingtid. Den ble utarbeidet av Nationalmuseet i København for å kunne datere tømmeret i skipene fra Gokstad (bygd ca. 890), Oseberg (bygd 820) og Tune (bygd ca. 900), og har senere blitt brukt i dateringen av tømmerkonstruksjoner fra Kaupang.

4 kommentarer:

Anonym sa...

En smule oppdatering er på sin plass når det gjelder grunnkurvene for eik i Sørnorge. Her har nettopp et funn i 2005/6 av seks synketømmerstokker av eik ved Vennesla gitt forskerne en mulighet til å fylle ut grunnkurven for tiden omkring slutten av det 17.århundre.
For undertegnete er dette funnet spesielt interessant, idet det kan bringe ytterligere lys over dateringen av "Uggerbyskibet", et lite skipsvrak fra Uggerby strand litt øst for Hirtshals. Fartøyet er en slupp, sannsynligvis fra danmarksfarten omkring Napoleonskrigen, og er kanskje bygget i Sørnorge. Hvis dette er tilfelle, er Uggerbyskipet, som er relativt intakt, det eldste kjente, småskip bygget i kravellteknikk i Norge.
Foreløpige dendroanalyser av Uggerbyskipet, utført for tre år siden, indikerer at tømmeret (dessverre) stammer fra Sverige, men da grunnkurven for søærnorsk eik er så ufullstendig, er det fremdeles et håp om at funnet fra Vennesla kan flytte skipet over grensen for å havne i Kristiansands-trakten.
F8unnene fra Vennesla blir for tiden analysert i et samarbeide mellom Fylkeskonservatoren i Vestagder ogNationalmuseet (København).
Tom Rasmussen
Skibshistorisk konsulent
Skibsbevaringsfonden

Frans-Arne H. Stylegar sa...

Interessant med funnet fra Uggerby. Det skal bli spennende å følge med på utviklingen. Ellers er det jo faktisk jeg som er fylkeskonservator i Vest-Agder, så jeg kjenner godt til samarbeidsprosjektet med Nationalmuseet... Dette prosjektet er større og mer omfattende enn bare stokkene fra Vennesla - vi har utarbeidet en ganske god kurve tilbake til 1300-årene for Agder. Kan du ikke høre med Niels Bonde om ikke han kan se på materialet fra Uggerby på ny?

Anonym sa...

Det kan jeg saktens.
Nå var det slik at analysen av kostnadshensyn ble foretatt hos SKALK i Århus, ikke Nationalmuseet. Derfor har Bonde & Co. ikke sett prøvene fra skipet. Analysen ble betalt av Bangsbo museum og Hardanger Fartøyvernsenter i Norheimsund, som ledd i researcharbeidet til en bok om kravellteknikken i nordisk sammenheng.
Med din hjelp kan vi kanskje få NAtMus, for deres regning, til å kikke på prøvene i lys av de oppdaterte kurvene...?
Prøvene oppbevares på Bangsbo museum i Frederikshavn, som også har flyttet skipet fra Uggerby til byen.

Dag-Ivar Rognerød sa...

Dendrokronologi er fascinerende, men vi kan også lære mye av eldre arkiver og kilder. Jeg arbeider med et oppsett til den nye marinehistoriske årboka om starten på norsk skipskonstruksjon rundt 1814, og har forholdt meg mye til Riksarkivet og kilder om marinen. Den mest fortrolige med treverk langs sørkysten var Norges første Skipsbygningsinspektør (1815-)CC Lous, som arbeidet ved det kgl verft i Krsand, siden ved Fredriksværn verft. Han reiste mye rundt for å inspisere skogene, med tanke på rokanonbåtbygging; og satte rekord i dette nettopp i Krsand. Men med grovvokst eik til skip var det fra nordlige trakter iflg kildene slutt alt rundt 1630; og det gjaldt utskiping fra Orust, som var en storeksportør til Holmen verft. Lenger fram var det umulig å bygge større skip ut fra norsk skogvirke. Fx da Lous skulle bygge fregatten Freia i 1828, Norges første statsfinansierte skip, visste han av egen erfaring at norsk eik var råtten "i knærne" og dårlig egnet til konstruktive deler. Derfor ble eik importert. Når det gjelder Uggerby-vraket kan jeg uten videre fastslå at det er en Sølling-konstruksjon, nærmest på hver fot og tomme, og seilene. Forliset kan ha vært resultat av engelske forfølgelse av postbåter under blokaden, da båttypen var den eneste som viste seg egnet, men dessverre ikke var så gode seilere. Postfart var strategisk hovedoppgave for Fredriksværn under sjøkrigen til 1814.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...