03 oktober 2008

Gårder og grenser

Gårdsstrukturen i Gyland (i Flekkefjord kommune) er typisk for det som litt misvisende blir kalt for sørlandske ”landnåmsbygder” (begrepsbruken går tilbake til en gammel, nå tilbakevist teori om at den eldste faste bosetningen i dalbygdene først oppstod i romertid og folkevandringstid gjennom et landnåm av folk fra mer kystnære strøk). Bebyggelsesstrukturen i disse bygdene er generelt sett enklere enn i områder der dyrkbar mark finnes sammenhengende over større områder. Gårdstunene i ”landnåmsbygdene” ligger oftest i god avstand fra hverandre, og selv om det finnes gårder som består av mange bruk, er det enkeltgårdene som dominerer. Gårdsgrensene går i utmark, slik at hver bebyggelse har en klart avgrenset innmark og sitt eget utmarksgjerde.
Det er svært få av de historiske gårdene i Gyland som som har innmarksgrense mot en annen navnegård (ligger voll-i-voll, som man sier), men Klungland og Tesåk har det, og det har også Kongevoll og Fedjesdal. At bebyggelsesstrukturen i Gyland har vært dominert av enkeltgårder også i jernalderen, understrekes av det faktum at vi nesten utelukkende møter mindre samlinger med gravhauger rundt i bygda. Disse gårdsgravfeltene har trolig vært benyttet av enkeltfamilier. Der vi har opplysninger om at det har eksistert større gravplasser eller flere grupper av gravhauger, er typisk nok de få stedene der gårdene i dag ligger voll-i-voll – som ved Kongevollvatnet.

I ”landnåmsbygdene” i Vest-Agder har mange av gårdene navn med endelser på –land. Slik er det også i Gyland. I deler av Vest-Agder og Rogaland kjenner vi også et betydelig antall nedlagte bebyggelser med slike navn. I Gyland har vi for eksempel Skåland i Fedjesdals utmark, Skot(t)land under Seland og Moland (i sammensetningen Molandsfjellet) på Mydland. Det er sannsynlig at mange -land-navn, men ikke alle, betegner gårder fra en periode med omstrukturering av bosetningen som foregikk i yngre romertid, omkring 200 e.Kr. Det var denne omleggingen som tidligere generasjoner av historikere og arkeologer oppfattet som gårdens fødsel, og den skulle altså være et resultat av et landnåm. Men dersom vi med ”gård” mener bofaste folk som har sin hovednæring innenfor åkerbruk og husdyrhold, må vi atskillig lenger tilbake enn 1800 år for å finne gårdens opprinnelse, iallfall tilbake til eldre bronsealder (1800-1000 f. Kr.). Det som imidlertid faktisk ser ut til å oppstå i romertid, er en gårdstype som på flere vis ligner den som var vanlig blant annet i Gyland helt frem til ”hamskiftet” og moderniseringen av jordbruket satte inn for alvor for 150 år siden. Utskiftninger og nydyrking har gjort at denne gamle strukturen nå kan være vanskelig å få øye på. Men på en plass som heiegården Ronåsen, som vi var innom i forbindelse med vikingtidsfunnet derfra, har vi bevart et særdeles fint eksempel på hvordan det var tidligere - der ligger murene etter inn- og uthus (gården ble fraflyttet omkring 1920) på et lite høydedrag, omgitt av det som en gang var innmark. Innmarka er innhegnet med møysommelig opplagte steingjerder, og det går en steinsatt buvei eller fegate fra tunet og ut til utmarka. I prinsippet er det samme struktur som vi finner på ødegårder fra eldre jernalder som Sosteli i Åseral eller Ullandhaug i Stavanger.

Endestavene er blant de merkeligste fornminnene i Gyland. Alt egennavnene som brukes om dem avslører at de må være temmelig gamle – vi har Breiøks, Spjode(t) og Jærlestien (Jarlestigen), og disse eksemplene er ikke en gang blant de endestavene som antagelig er de eldste i bygda.

På Sør- og Sørvestlandet finnes en særpreget gårdsgrensestruktur. Denne såkalte sørvestnorske grensestrukturen innebærer at grensene rundt gamle bosetningsenheter danner en firkantform med tilnærmelsesvis rette linjer. Det er vinkelpunktene, der tre eiendommer eller mer møtes, som kalles endestaver. Ut fra disse ende- eller siktepunktene følger de rette grenselinjene på hverandre som kilometerlange kjeder som kalles strenger. Alt land er oppdelt på denne måten, og det finnes ikke almenninger. Gyland er noe av et kjerneområde for den sørvestlandske grensestrukturen, og både grenser og endepunkter har vært studert i detalj av historikerne Ingvald Berner Eikeland og Håkon Hovstad.

I bygdene vest for Gyland brukes betegnelsen ’stavsto’ (stabsto) om hjørnene i de gamle gårdsvaldene. I Gyland ser det ut til at man oftest har brukt det yngre ordet ’endestav’. På gammelnorsk betyr stafr stav, stokk, stolpe (f. eks. takbærende stolper i et hus) eller påle. Det kan være karakteristiske naturformasjoner som har gitt opphav til betegnelsen stav som grensemerke. De antatt eldste grensemerkene i Gyland er knyttet til markerte naturformasjoner som fjell eller koller. Når vi finner grensemerker i lavere lende, kan det så godt som alltid vises at det er tale om senere utskilte gårder. I de fleste tilfeller er de gamle endestavene markert av store steinrøyser, som kalles bytterøyser. Ser vi på en gård som Dunsæ, har den ett av ”hjørnene” sine på Hafsknuden i grensen mot gamle Nes herred. Klungland nordre bytter med Ersdal i Bakke i Stora Støå på Gråhei. Hamar østre har sin endestav i nordøst på Krågeknuden, som den deler med Krågeland i Fjotland. Det er fast tradisjon i Gyland om at det sistnevnte punktet egentlig er gården Gylands endestav, og at Hamar og nabogården Urdal i sin tid er blitt skilt ut fra Gyland. De nye grensene for slike utskilte gårder er markert på andre måter enn ved bytterøyser. Det vanligste er reiste steiner som forekommer enkeltvis, og s.k. femsteiner. Dersom en yngre gård har en endestav av den gamle typen, skyldes det at den har overtatt en yttergrense fra gården den utgikk fra.

Endestaver av den gamle typen er trolig av meget høy alder. Hovstad skriver at typen nesten utelukkende er knyttet til grenseland mellom de eldste bosetningsenhetene, og til markerte høyder i terrenget. Det er rimelig at stavene i utgangspunktet har tjent som grove angivelser av hvor langt en gårds interesseområde strakte seg, og som fastpunkt for grenser som bare var fastsatt som siktelinjer mellom stavene. Stavenes alder understrekes av de tilfeller der strengen for en gammel bosetningsenhet fortsetter rett frem som grense for en klart sekundær gård, og hele veien sikter mot en endestav som altså kan ligge langt utenfor dagens gårdsvald.

Når oppstod disse eldste grensene? Betegnelsen stav kjenner vi fra middelalderkildene. De endestavene som markerer interessesfærene til store og gamle bosetningsområder, er trolig enda eldre. La oss se litt nærmere på de nåværende gårdsgrensene i Gyland. Nesten halvparten av de femtitalls matrikkelgårdene i bygda er fradelt eldre gårder, slik både muntlig tradisjon og skriftlige kilder forteller. Vi har nevnt eksemplet med Urdal og Hamar østre som skal ha ligget under Gyland. Andre eksempler er Eikhom og Ronåsen som må være skilt ut fra Nedland, og Krossli og Løvland som er fradelt Seland. Lars F. Nuland regnet med 17 eller 18 ”grunngårder” i bygda. Det er ikke vanskelig å ane andre og mer primære oppdelinger bak dette mønsteret igjen – Håkon Hovstad ser således for seg at grensemønsteret i bygda bærer bud om tre opprinnelige primærenheter eller ”urgårder”.

Det er imidlertid ikke ”urgårder” med røtter i stein- eller bronsealder som fremkommer på denne måten. Det karakteristiske mønsteret er ikke først og fremst et bebyggelseshistorisk fenomen, men et sosialt og politisk et. Det vi ser, er en gjenspeiling av de lokale maktforholdene på det tidspunktet grensene ble trukket for første gang, trolig i vikingtid eller tidlig middelalder. For innenfor de store og opprinnelige blokkene – enten det nå er tre, ti eller tjue av dem i Gyland – har det neppe på noe tidspunkt bare ligget én gård. I slutten av vikingtiden og tidlig i middelalderen var en vanlig ”gård” både større og mer kompleks enn i senere tid, og det har vært sagt at den typiske vikingtidsgården var en stormannsgård som ofte kunne ha mindre ”gårder” knyttet til seg i mer eller mindre direkte avhengighetsforhold. Det er nærliggende at det er vikingtidens stormannsgårder – med en rekke underliggende bosetninger – som ligger slik, innenfor fire staver. Ta nå eksemplet med Seland. Innenfor Selands endestaver ligger ikke bare de nyere tids matrikkelgårdene Løvland og Krossli, men, som nevnt, også en gård Skotland som må være nedlagt på et tidlig tidspunkt, trolig allerede i middelalderen. Dessuten er det opplysninger om gammel bosetning i Solli (denne delen av Selandsvaldet tilhørte Liknes kirke i middelalderen). I stedet for å forutsette at Seland har ligget i ensom majestet innenfor sitt store, ”opprinnelige” gårdsvald, skal vi tenke oss at vi har for oss en mer kompleks bebyggelsesstruktur der kan hende alle disse plassene har vært bosatt på samme tidspunkt, men der Seland gjerne har hatt en dominerende rolle.

Det er den senere oppdelingen som gir oss et mønster med et langt større antall matrikkelgårder. I prinsippet har også disse firkantede gårdsområder, markert med (sekundære) endestaver. Oppdelingen av de tidligere større enhetene kan ha funnet sted i 1100- eller 1200-årene – kan hende i forbindelse med at gårdene ble skyldsatt for første gang og leilendingsgårdene ble etablert. Navn som Breiøks og Jærlestien kan være fra denne perioden. Lenge øst i Vest-Agder finner vi sekundære endestaver med navn som ”Grev Magnus” og ”Landskrone”, som også vel er middelalderminner.

I den muntlige tradisjonen er konflikter knyttet til grenseforløp og plasseringen av merkesteiner et sentralt motiv. Oftest viser det seg at slike konflikter dreier seg om grenser som var blitt usikre eller iallfall hadde fått endret betydning på grunn av at mange bebyggelser var blitt lagt øde i forbindelse med svartedauen. Man har også utført ritualer i forbindelse med endestavene. Fra Holum i Mandal heter det seg at de gamle la trekull og kattestein (hvit kvarts) under de kunstige grensemerkene. Trekullet er kanskje et minne om en skikk som den islandske tradisjonen om å ”helge” land ved hjelp av ild. I noen tilfeller ser det dessuten ut til at endestavene har tiltrukket seg monumenter som gravrøyser og steinsettinger.

Ingen kommentarer: