'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

26 oktober 2008

Til Vansebrakteatens funnhistorie

Til de fineste arkeologiske funnene fra folkevandringstid på Lista må vi regne gullbrakteaten fra Vanse prestegård. Men Vansefunnet er også blant de dårligst opplyste funnene, og det krever et dypdykk i arkivene dersom vi skal kunne rekonstruere funnomstendighetene. De følgende avsnittene er resultatet av en slik ”dykke-ekspedisjon”, og ikke for første gang er det Hans Engelharts arkiver som har gitt "ny" kunnskap.

Én ting er sikkert: Den eneste bevarte gjenstanden fra funnet, er gullbrakteaten. Den eies av Kulturhistorisk museum i Oslo (mus. nr. C687). I museets tilvekst står følgende knappe funnbeskrivelse å lese: ”fundet i Jorden paa Kirkegaarden til Vansøe Kirke”. Dersom vi vil vite mer, må vi gå til andre kilder.

Oluf Rygh (i plansjeverket Norske Oldsager fra 1880) og før ham Nic. Nicolaysen (i Norske Fornlevninger fra 1866) opplyser at brakteaten ble funnet i en gravhaug ved Vanse kirke. De kan videre fortelle at flere gjenstander ble funnet sammen med brakteaten. Nicolaysen legger til at gravhaugen lå nær kirken, og viser i den forbindelse til Jens Edvard Krafts bok, Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (1820-1835). Kraft viser seg ofte å være en nyttig kilde til arkeologiske utgravninger som ble foretatt før de moderne museene ble etablert, og det er all grunn til å stole på ham også her.

Hva C. J. Thomsen fortalte
Når det gjelder de andre funnene fra gravhaugen, er det tydelig at kilden for opplysningene hos både Nicolaysen og Rygh, er en oversiktsartikkel over nordiske funn av gullbrakteater i Annaler for nordisk Oldkyndighed for 1855, Om Guldbracteaterne og Bracteaternes tidligste. brug som Mynt. Artikkelforfatteren var ingen ringere enn C. J. Thomsen, ”arkeologiens far” i Danmark, og den som hadde organisert de arkeologiske samlingene ved. Museet for Nordiske Oldsager i København.

I denne artikkelen får vi vite at funnet kom for dagen i 1821, og at det foruten brakteaten bestod av følgende saker:
”Nogle smaa Zirater med Guldblik, nogle svagt forgyldte af støbt Sølv, en lille Steen indfattet i Kobber derved et Spænde, nogle Jernpilspidser, hvori der fandtes Levninger af Træ, Fragmenter af et meget stort Jernsværd, hvis Klinge var 3 Tom. bred og ¼ Tom. tyk, et sønderbrudt Bæger af Glas, der, naar Stykkerne samledes, omtrent vilde kunne indeholde en Pot, Brudstykker af flere Leerkar, hvori fandtes Levninger af en opløst Materie, der dog ikke var brændte Been, men mere lignede Aske.”

Dette er interessante opplysninger, men hvor hadde Thomsen dem fra? Jo, fra Hans Engelhart, viser det seg. Det gikk opp for meg for noen måneder siden da jeg hadde en studiedag på Riksarkivet i Oslo. For få år siden ble det overført en del arkivsaker som gjelder Norge, fra det danske riksarkivet til det norske. Blant disse sakene befinner det seg en hel del dokumenter som i sin tid har tilhørt Hans Engelhart (1775-1842), som var stiftsprost i Kristiansand. Engelhart hadde et bredt interessefelt som blant annet omfattet antikvariske studier. I arkivet etter ham ligger flere innberetninger om funn og fornminner i stiftet – derav min interesse. Frem til Engelhart-arkivet havnet i Rigsarkivet i København, berodde det i Museet for Nordiske Oldsager, så Thomsen hadde direkte tilgang til det.

Brevet til Engelhart
I Engelharts arkiv traff jeg på et dokument som åpenbart er kilden for Thomsens opplysninger. Det er et brev fra prost Abel i Vanse til Engelhart, og brevet er datert 24. august 1821. Det dreier seg tydeligvis om et svar på en henvendelse som Engelhart har rett til Abel, og ordlyden er som følger:

”Hr. Stiftsprost Engelhart.

Da Deres Høyærværdighed efter meget Ærede af 24. J. m. er blevet underrættet, at at jeg skulde have fundet en Guldmyndt, maa jeg herved give mig den Ære at tilmelde Dem, at dette er urigtigt. Det fundne er ingen Myndt, men et Udmærkelses Tegn, dannet til at bære i et Baand, altsaa et slags Ridderorden. Dets Størrelse og Præg er saadan som indlagte Afrids udviser. Materien er Guldblik, særdeles tyndt, og dets Præg er saaledes formet, at der vises ligedan paa begge Sider. Den yderste Rand er en fiin sammenbøyet Traad hvorover Guldblikket er bøyet.
Den Høy, hvorudi det fandtes, var tilforn gravet i Biskop Bugges Embeds Tiid, da adskillige Askekrukker fandtes, derfor havde jeg ingen Formodning, at der var mere at opdage. Af den Aarsag blev Højen uden al Opmærksomhed gravet dybere for at indrætte der en frostfri Kielder. Foruden oven anførte blev tillige fundet nogle smaa Zirater af Guldblik og støbt Sølv med lidt Forgyldning, en liden Steen indfattet i Kobber med en Spænde, uden Tvivl bestemt til at kvæsse Piile, nogle Jern Pile hule i den ene Ende med lidt Træ udi, nogle Lævninger af et meget stort Sværd, et Drikke Glas hvis Størrelse, naar Stykkerne blev sammensatte, var omtrent en Potte, og nogle Stykker af Leerkrukker med Aske, men ingen Been. Alt blev uden mit Vidende optaget saa uforstandigt, at det alt var i brudte Stykker. Sværdets Hæfte var af Rust meget fortæret, dog holdt det endnu 1 ½ Tomme i Diameter. Stykkerne af Bladet vare 1 ½ Tomme brede, dog endnu saa tykke i Kanten at de holdt ¼ Tomme, altsaa maa dets fulde Bredde nok have været 3 Tomme eller mer.
Dette er al den Efterretning, som kan meddeles om det i min Gaards Høy fundne.
Med Høyagtelse etc.
Vandsøe Præstegaard den 24de Aug. 1821
Abel”

Det var altså på våren eller sommeren 1821 at en gravhaug som en del år tidligere hadde vært åpnet, ble gravd i på ny. Og det var prosten selv, Paul Severin Abel, som hadde gitt ordre om å grave ut en kjeller i haugen. Opplysningene hos Abel tyder på at graven lå dypt i haugen, antagelig nedskåret i den gamle markoverflaten. Det finnes ingenting i innberetningen om den indre gravbygningen, men trolig har det vært et kammer av tre eller stein, slik det er vanlig ved de aristokratiske jordfestegravene fra folkevandringstid i denne landsdelen.

Alene gullbrakteaten (se figur 1) viser jo at vi befinner oss i folkevandringstid, trolig i begynnelsen av 500-årene. Opplysningene om gullblikket og det forgylte sølvet, om drikkeglasset og om våpnene understreker at det har vært et rikt gravgods.

Originalbrevet fra Abel til Engelhart viser at steinen som var ”indfattet i Kobber med en Spænde”, av Abel ble oppfattet som ”uden Tvivl bestemt til at kvæsse Piile”. Det kan ikke være tvil om at det er en bronseinnfattet belte- eller ildslagningsstein presten har sett. Assosiasjonen til skjerping av piler skyldes selvsagt de karakteristiske furene etter tennstålet. Nicolaysen og Oluf Rygh har fått med seg at den bronseinnfattede gjenstanden må være en beltestein, men begge følger – feilaktig – Thomsen og skriver at det også fantes en spenne i graven. Av Abels brev fremgår det klart at ”spennen” er bronseinnfatningen til beltesteinen.

De tapte gjenstandene
De gjenstandene som ble påtruffet i haugen, var altså følgende: et glassbeger, en gullbrakteat av C-typen, en bronseinnfattet ildslagningsstein, flere pilspisser med treskaftene delvis bevart, et antatt sverd, flere leirkar og fragmenter av gullblikk og forgylt sølv. Gullblikket kan ha vært beslagsstykker påmontert glassbegeret i forbindelse med en reparasjon, levninger av én eller flere øvrige brakteater e.l. Stykkene av støpt sølv med forgylling kan vi tenke oss har vært rester av draktutstyr, f. eks. hektespenner. Det er selvsagt umulig å si nøyaktig hva de har vært, bare basert på beskrivelsen hos Abel. Men forekomsten av ytterligere edelmetall i tillegg til brakteaten viser at det dreier seg om en meget rikt utstyrt grav.

Av brevet fremgår det at man hadde gravd i haugen tidligere, nemlig i ”Biskop Bugges Embeds Tiid”. Peder Olivarius Bugge, senere biskop i Trondheim, var prost i Vanse fra 1791 til 1799. Vi er faktisk i den heldige situasjon at vi vet nøyaktig når Bugges utgravning foregikk. Abel forfattet nemlig i 1810 en innberetning til Oldsagscommisionen i København om funn og fornminner i prostiet, og denne er bevart. Her heter det nokså summarisk: ”Ved Kirken en Gravhaug, aabnet for 14 Aar siden, da deri fandtes murede Begravelser med 2 Lerpotter, hvorudi var Aske.”

Bugges utgravning fant altså sted i 1796. Ser vi beretningene fra 1810 og 1821 i sammenheng, virker det som om de ”murede Begravelser” fra 1796 lå høyere i haugen enn 1821-graven, og at det dreier seg om sekundærgraver. Men vi kan likevel ikke uten videre anta at den nedgravde jordfestegraven med gullbrakteaten er primærgraven i haugen. Den kan like gjerne ha vært gravd ned i utkanten av en eksisterende haug, slik det finnes mange eksempler på.

Én ting er fremdeles uklar hva funnet fra 1821 angår, nemlig spørsmålet om den gravlagtes kjønn. Beltesteinen er mannsutstyr, mens gullbrakteaten er nokså entydig assosiert med kvinnegraver på Sørvestlandet. De ”flere Leerkar” er også et trekk som gjerne finnes i kvinnegraver, mens pilspissene antagelig hører til en manns utstyr. Trolig har vi derfor å gjøre med en dobbeltgrav med en kvinne og en mann. Ut fra Abels beskrivelse kan det ikke avgjøres om ”sverdet” i graven faktisk var et sverd, eller om det dreide seg om et vevsverd. Det er klare likhetstrekk mellom sverdklinger og vevsverd i denne perioden, og i minst ett tilfelle har det vist seg at et vevsverd fra et gravfunn er et modifisert sverd.

Vi vet dessverre ikke nøyaktig hvor denne gravhaugen lå. Kildene er nokså samstemte om å plassere den nær kirken, slik det også fremgår av Abels innberetning til Oldsagscommisionen. I den dyrkede marken nord for kirken er det for så vidt god plass til gravhauger, men ingen synlige spor i dag. I det pågående satelittprosjektet har vi sett spesielt nøye på nettopp dette området, uten resultat. Kirkegården er imidlertid betydelig utvidet nordover siden Abels tid. Og nord på den nåværende kirkegården er det fremdeles en forhøyning som godt kan være restene av 1821-haugen. Det er muligens den som er synlig som en langstrakt forhøyning orientert nord-sør like nord for kirken på vedlagte tegning av prestegården og kirken. Vi vet ikke hvor gammel tegningen er, men den viser iallfall situasjonen før 1848.

Ingen kommentarer:

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...