22 februar 2010

Åndelig slektskap i vikingtiden

Ved Oddernes kirke i Kristiansand står en tusenårig runestein og forkynner sitt gåtefulle budskap: Eyvindr gerði kirkju þessa, goðsonr Ólafs hins hála/halla/helga, á óðali sínu. Altså: ”Eyvind gjorde denne kirke – Olav den skakkes (eller den helliges eller den listiges) gudsønn – på sin odel”. Innskriften på Oddernessteinen reiser flere spørsmål, men her skal vi bare diskutere ett av dem – nemlig hvilken betydning man skal tillegge det forholdet mellom Eyvind og Olav som teksten vitner om. Det er nemlig det faktum at Eyvind definerer seg selv gjennom det åndelige slektskapet med Olav, som er noe av det mest uvanlige ved innskriften.

Steinen og innskriften har vært kjent helt siden 1643, da den lærde Ole Worm tok den med i sin Monumenta Danica. Worms tolkning av innskriften er for lengst forlatt, men han leste blant annet ordene ”Olafs hin hala”, som han utla som Olav den hellige. Mange, men slett ikke alle, har fulgt ham når det gjelder å identifisere Olav i innskriften med Olav den hellige, og det er dette som mer enn noe annet har gitt Oddernessteinen dens berømmelse. Innskriften dateres til ca. 1050.

Stridens eple har vært og er tolkningen av ordet “hala”. Worm og mange andre har tolket det som hal(k)a, hellig, men det er ikke den eneste muligheten. Ordet gir nemlig mening som det står, uten at vi behøver å forutsette at runeristeren har utelatt et tegn. Det kan enten være háll i betydningen “glatt, listig, svikefull”, eller hallr, som blant annet betyr “hellende, skakk”. Nicolay Nicolaysen var blant kritikerne og skrev at “saalænge der i det nævnte ord er god nok betydning, viser det kun en forældet kritik, at man for at gjøre gjenstanden interessantere, finner paa alskens fortolkninger.”

I vår sammenheng er det ikke så viktig om det er Olav den hellige eller en annen, ukjent Olav som er omtalt i innskriften. Vårt anliggende er gudsønnen Eyvind. Saken er den, at langt de fleste av runeinnskriftene fra perioden 950-1100 er skrevet på samme formel: ”x reiste denne stein” eller ”x lot reise denne stein til minne om y”. De fleste innskrifter opplyser om forholdet mellom x og y, og mange inneholder også tilleggsinformasjon.

Men Oddernessteinens innskrift er ikke standardisert på denne måten; den er ikke en minneinnskrift. I stedet forteller den om en mann som har reist en kirke på odelsjorden sin, og den fremhever at denne personen var gudsønn av en annen mann. Det er ordet “kosunr” som tolkes som guðsonr, altså gudsønn. Hva innebar det egentlig å være noens gudsønn i begynnelsen av 1000-årene?

I et samfunn som det norrøne, der forestillinger om rang og ære rådet, var det var bare i den atmosfæren av tillit som vennskaps- eller slektskapsbånd skapte, at fri meningsutveksling kunne finne sted. Dette er bakgrunnen for at mange andre slags forbindelser mellom mennesker i vikingtidssamfunnet brukte slektskap som modell. Målet var å gjenskape de forhold og forpliktelser som eksisterte innenfor familien. Forestillingen om åndelig slektskap er sentral i den forbindelsen.

Flere former for åndelig slektskap vant innpass sammen med kristendommen. Det var tale om fadderskap i forbindelse med dåp, konfirmasjon og andre overgangsriter der en person som ikke var vedkommendes biologiske forelder, ledet en annen, ofte et barn, gjennom. Etter at ritualet var gjennomført, ble fadderen oppfattet som barnets åndelige forelder, med en rolle som var komplementær til de biologiske foreldrenes. Fadderen ble en slags ”med-forelder”. Den eldre Gulatingsloven nevner seks kategorier av åndelig beslektede som det er forbudt å ha seksuell omgang med; fadderen nevnes først. Men faddere eller gudforeldre hadde ikke bare religiøse forpliktelser over gudsønnen eller -datteren. De hadde også praktiske, verdslige forpliktelser, idet de var forventet å gi dem gaver, råd og beskyttelse. Til gjengjeld forventet de respekt.

Ikke sjelden kunne åndelig slektskap derfor lede til politisk dominans, og i perioder spilte fadderskap en viktig rolle som diplomatisk virkemiddel, ved siden av fostring og andre former for åndelig slektskap. Vi har en rekke eksempler på det i de skriftlige kildene. I 826 ble således den danske kongen Harald Klak døpt i Mainz, som et ledd i en allianse med keiser Ludvig den fromme. Den frankiske keiseren stod fadder til Harald, keiserinnen til den danske dronningen og keiserens eldste sønn, Lothar, til Haralds sønn. Deretter ble den nye alliansen gitt et politisk uttrykk gjennom at Harald underkastet seg Ludvig og ble hans vasall. Til gjengjeld fikk han Rüstringen i len, og sikkert også løfter om hjelp og støtte i kampen mot tronpretendenter i Danmark. Senere, i 878, får vi vite at den angelsaksiske kong Alfred står fadder til den skandinaviske høvdingen Guthrum, etter at førstnevnte hadde seiret i et slag. Her er det politiske aspektet altså tydelig. Nærmere Oddernessteinen i tid er Adam av Bremens opplysning om at keiser Otto hadde stått fadder til Svein Tjugeskjegg da dennes far, Harald Blåtann, tok imot kristendommen omkring 960.

Fadderskapet som omtales i innskriften på Oddernessteinen, bør også ha hatt et politisk aspekt, og fadderen skal helst søkes blant de med høyest rang i datidens samfunn, antagelig på kongelig nivå. Det er ekstraordinært at innskriften omtaler et fadderforhold. Av de over 2000 runeinnskriftene i Skandinavia fra denne perioden, er dette det eneste tilfellet der en gudsønn omtales, mens vi har en mengde omtaler av det som ser ut til å være biologisk slektskap, dvs. sønn – far, far – sønn, bror – bror og så videre. Det borger jo for at fadderen var en kjent figur – og betydningsfull nok til å omtales på runesteinen.

Ingen kommentarer: