Gå til hovedinnhold

Anders Suhm

Stakkars Anders Suhm. Hele Kristiansands befolkning hadde vendt seg mot ham, og nå satt han i fangehullet og ventet på dommen. Da denne så kom i 1739, var den nådeløs og så brutal som bare en dødsdom etter datidens gammeltestamentlige lovgivning kunne være det. Anders skulle få hånden hogd av mens han fremdeles var i live, og deretter miste halsen. Siden skulle både hånd og hode settes på stake til skrekk og advarsel. Og forbrytelsen? 18-åringen hadde solgt sin sjel til Djevelen, og dessuten forsøkt å sette fyr på byens kirke. Han er fremdeles den eneste nordmann som er blitt dømt til døden for blasfemi.

Anders var sønn av Michael Suhm, som blant annet var havnefogd i Kristiansand. Familien bodde i nåværende Østre Strandgate 1. Havnefogden hadde en stor barneflokk, og Anders hadde sitt faste tilholdssted i bryggerhuskammeret.

Anders Suhm var tenåring lenge før begrepet ble oppfunnet, det er i det minste en nærliggende tanke om vi baserer oss på de fyldige rettsprotokollene fra saken mot ham. Han var blitt satt i latinskolen, men vinteren 1738 kom det for dagen at unggutten slett ikke var kommet så langt i studiene som faren trodde, og at han også hadde brukt tiden sin på andre sysler. Anders hadde havnet i ”dårlig selskap”, som man sa; sammen med meddisipler på latinskolen hadde han festet med vin og kortspill. En lengre periode hadde han også skulket undervisningen og enten strøket omkring på byen eller ligget hjemme og klaget på hodepine. For å finansiere sitt utsvevende liv hadde Anders måttet låne penger på flere hold. Blant andre skipper Hans Dyrhus og klokkestøper Jacob Rendler hadde lånt ham småbeløp som til sammen utgjorde flere riksdaler.

Det er tydelig at unge Anders har fryktet farens reaksjon dersom denne fikk rede på hvordan det stod til. Tjenestefolket vitnet senere om at man flere ganger hadde kommet over Anders gråtende i sitt kammer. Noen forklaring på tungsinnet gav han aldri, utover at han var plaget av vondt i hodet. Ved én anledning sukket Anders at han heller ville ha vært ”et umælende kreatur” enn leve det liv han nå levde, mens andre ganger tok frihetslengselen overhånd sammen med trangen til penger til ”fritt levnet og verdens vellyst”, som det heter i rettsdokumentene. Innimellom leste han bøker, blant annet legenden om hertugen av Luxemburg, som inngikk en pakt med Djevelen i 1699 for å fri seg fra en mordanklage.

Det var i denne situasjonen at Anders Suhm bestemte seg for å kontakte Den onde. Inspirert av hertugens eksempel, begynte han å skrive brev til Lucifer, og etter hvert satte Anders opp en kontrakt i 17 punkter med sine vilkår for å underkaste seg Djevelen. Ikke uventet krevde han blant annet penger.

Unge Suhms oppførsel gikk ikke upåaktet hen. Frustrert over det han mente var Djevelens manglende respons, forfattet han et brev til res. kap. Hanning ved Domkirken, der han spurte om Djevelen virkelig fantes. Men motet sviktet, og brevet ble aldri overlevert presten. På et punkt følte imidlertid Anders at Djevelen hadde hjulpet ham: Faren hadde fremdeles ikke oppdaget skulkingen hans. Derfor trakk han den konklusjon at det måtte større offer til, og han bestemte seg så for å sette fyr på byens kirke for å tekkes Lucifer.

Natt til 24. mars 1738 skred han til verket. Målet for ugjerningen var Interimskirken, som var byens midlertidige kirke frem til den nye domkirken stod ferdig senere på året. Anders hadde fått det for seg at gloen fra en krittpipe var det beste middelet for å antenne kirken, men hadde slett ikke tatt med i beregningen at det krevde øvelse å holde pipevarmen ved like. Som nybegynner i faget tilbragte derfor unggutten store deler av natten med å spørre små og store kristiansandere etter fyr. Da brannalarmen gikk, var det neppe mange som ikke evnet å legge sammen to og to…

Selve kirken var bare lettere skadet, men verken myndigheter eller byens befolkning tok lett på forbrytelsen. Tidens lovgivning kastet da også en mørk skygge over den påfølgende rettssaken. Protokollene er sørgelig lesning; Anders fortalte at han var plaget av sterk hodepine i tillegg til kvalene ved sitt hemmelige liv, og at han flere ganger hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Det hadde vært hensikten hans å kaste seg i flammene dersom bare kirken hadde tatt ordentlig fyr.

Men i 1738 var det ikke mange som anså dette for formildende omstendigheter. Samtlige domsmenn falt ned på dødsstraff ved halshogging. Byfogden forsøkte riktignok å få straffen omgjort til livsvarig opphold i ”børnehuset”, men bytinget opprettholdt den grusomme straffeutmålingen, og det samme gjorde Overhofretten. Men man gjorde opp regningen uten vert: Natt til 15. juni 1739, etter over ett år i fengsel, drakk Anders Suhm fengelsvaktene i byen fulle og rømte byen. Han har selvsagt hatt medhjelpere på utsiden, og han kom aldri mer tilbake til Kristiansand.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…