Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra desember, 2010

Transportsoner og kulturgrenser

Sett i et ferdselsperspektiv er skagerrakkysten preget av en håndfull naturlige overganger. Nærmest Oslofjorden ligger Brunlanes, i eldre tid og i dagligtalen bare kalt Neset, som Vestfolds ytterste utpost mot Skagerrak. Gjernes-tangen – antagelig sagaenes Rygjarbit – mellom Risør og Kragerø, skiller like tydelig mellom Grenland og Agder, som Brunlanes gjør mellom Vestfold og Grenland. Lindesnes – også det utmerket med den bestemte formen Neset i gammel og ny tid – utgjør en karakteristisk overgang lenger vest (På bildet: Lindesnes fyr, Foto: Wikimedia Commons, bruker Flums). I et større perspektiv kan man hevde at Lindesnes skiller mellom Østlandet og Vestlandet, og i tidligere tider lå grensen for de to lenene som i vår tid omfattes av Vest-Agder fylke, nemlig Lister og Mandal, nettopp her. Listalandet lengst i vest er i seg selv en overgang fra skagerrakkysten til nordsjøkysten. Det finnes dessuten flere mindre overganger i tillegg til de store. Tånes mellom Mandal og Søgne for bar…

Fra Hedrums vikingtid

Hedrum kirke er som de fleste andre kirker i Vestfold, bygd på et forhistorisk gravfelt, og i Lunden like nedenfor kirkegården er fremdeles en del av dette jernalderens dødelandskap godt synlig. Fra gravhaugene i Lunden og ellers i kirkebygda har vi bevart en lang rekke vikingtidsfunn, faktisk flere enn fra noe annet sted i fylket, Kaupang unntatt. Og nettopp forbindelsen til Kaupang er slående når man studerer gravene fra kirkens nærområde.

Situasjonen i kirkebygda i dag når det gjelder bevarte gravhauger, er på langt nær dekkende for hvordan det var her før, altså frem til den store mengden av hauger ble ødelagt. Så tidlig som i 1820-årene hører vi om gravhaugene på prestegården, og alt da var flere av dem kraftig beskadiget. Ved samme anledning nevnes et par bautasteiner som heller ikke finnes lenger. En senere kilde lar oss får vite at bautaene stod like ved broen over Lågen, én på hver side av veien. Det er heller ikke bare i Lunden det har gått hardt ut over haugene opp gjennom …

Lappestenen

I 1575 utkom Anders Sørensen Vedels oversettelse av Saxos latinske Danmarkshistorie til moderne dansk. Utgivelsen innledet renessansens begeistring for minnesmerker som bautasteiner og runeinnskrifter. Ikke minst var det Saxos beretning om kong Harald Blåtann som lot frakte en stor flyttblokk over lange avstander for å sette den opp ved morens grav, som inspirerte. Det er her den merkelige historien om Lappestenen ved Øresund kommer inn.

Lappestenen var en stor flyttblokk som lå langs den gamle veien mellom Gilleleje og Helsingør. Steinen var sagnomsust, ”både blant lokalbefolkning og besøkende,” som det heter i en samtidskilde. Samme kilde forteller at Lappestenen ”fra gammel tid og helt op i vore dage var (blitt) betragtet som tilholdssted for en slags dæmon eller ånd, hvorfor den af mange næsten var blevet anset for hellig og ukrænkelig, og også fremvist som sådan.” Det er lett å forestille seg at inspirasjonen kom fra Saxo da kong Frederik 2. i 1577 bestemte seg for å flytte den ka…

Starkads nes

Selør har som den viktigste av havnene vest for landemerket Lindesnes trukket til seg sagn og saga som få andre steder på norskekysten. Fra middelaldersagaene er stedet særlig kjent for de mange anledninger da det lå kongelige krigsflåter i Selør og ventet på bør – enten det nå var Lindesnes eller Lista man ville forbi. Som en betydelig handels- og pilsgrimshavn var Selør sannsynligvis stedet der europeiske tradisjoner om den episke helteskikkelsen Sigurd Fåvnesbanes datter, Åslaug, og den halvt legendariske danekongen Ragnar Lodbrok ble omformet til sagnet om Kråka fra Spangereid. Det er ikke like kjent at en annen av de store sagnheltene i Norden, kjempen Starkad, også ser ut til å være knyttet til øygruppen.

Historien begynner for så vidt ikke i sagatiden, men i 1420-årene. Da laget Claudius Clavus Swart fra Fyn et kart over Norden. Siden dette var under den europeiske renessansen, var Claudius Clavus sterkt influert av den nyoppdagede, langt eldre greske kartografen Ptolemaios. Nøy…

Høvdinggården Moland

Med ujevne mellomrom langs Agderkysten møter man på lignende miljøer: Steder der det småkuperte landskapet åpner seg og gir gode dyrkningsmuligheter og rom for større bosetninger, samtidig som kommunikasjonsmulighetene er gode, og der gravhaugene ligger spesielt tett og – for ikke å glemme – gårdsnavnene er av typer som sladrer om at de er relativt unge og faktisk er et resultat av en oppdeling av noe langt større. Dette ”noe” er høvdinggårder fra jernalder og vikingtid, og vi har én av dem i Vestre Moland.

Typisk er også at gårdene innenfor disse miljøene ligger ”voll-i-voll”, dvs. at den ene gårdens innmark grenser mot den andre gårdens innmark, uten at de er skilt fra hverandre av et stykke skog eller annen utmark.

Videre vestover finner vi tilsvarende komplekser f. eks. på Oddernes i Kristiansand, Spangereid i Lindesnes og Lunde/Huseby i Farsund. Mønsteret er omtrent det samme som i Møglestuområdet. Rundt Vestre Moland kirke og prestegård møter vi fremdeles i dag unge delingsnavn so…

Skiftende skjærgård

Skjærgården på Skagerrakkysten har vært tilholdssted for mennesker i nesten 11.000 år. Disse første skjærgårdsboerne kom til en kyst som på mange vis lignet dagens, men som likevel var fascinerende annerledes. Skjærgården har nemlig flyttet seg, den er ikke den samme i dag som for flere tusen år siden. Da boplassfolket holdt til ved Pauler i Brunlanes – på det som er de eldste boplassene som hittil er påvist på Skagerrakkysten – hadde de slått opp teltene sine på stranden, og rett utenfor seg hadde de skjærgården. I våre dager ligger området der boplassen en gang lå, 130 meter over havflaten, og det som den gang var en beskyttet vik inne i et sund, ligger i dag tre kilometers vei fra bunnen av Larviksfjorden.

Ansvaret er enkelt å fordele: Det påligger helt og holdent den isbreen som boplassfolket for 11.000 år siden fremdeles kunne se som en blåkald vegg lenger inne i landet. Det var den seneste istidens enorme innlandsis de så. Da isen var på det største, enda nesten 10.000 år før bop…

Om navn på gravhauger

Ut mot Lista fyr står sjø og vind rett på og former landskap og vegetasjon i sitt bilde. Det er et fascinerende skue, og slik har vel folk før saktens også kunnet oppleve det. Kanskje var det derfor de gravla sine døde der ute på Nordsjøstranden. En av de som ble minnet med et gravmonument het Ogmund Reppsson, og hans runestein kom på plass omkring år 1000. Etter tradisjonen på Lista skal runesteinen opprinnelig ha stått på en stor gravrøys som fremdeles bærer navnet ”Obmundsrøysa” (bildet). Men kan det tenkes at navnet har bevart minnet om den gravlagte i ett tusen år?

Mange gravhauger har navn, spørsmålet er hvor gamle disse navnene er. At det er personnavn som er knyttet til haugene, er også nokså vanlig. Tenk bare på Halvdanshaugen på Ringerike eller Sveinhaug på Ringsaker. Obmund er ikke alene på Lista, heller – der finner vi blant annet også Gunnarshaug, Sverreshaug og Atleshaug. Enkelte av de gravhaugene som det er personnavn knyttet til, er omtalt i middelalderske sagatekster. …

Hans Ross

”Og ein heitte Ivar og ein heitte Hans / og båe var karar so rettugt til manns, / at likare var kje å finna hjå oss: / den fyrste var Aasen, den andre var Ross,” rimte Per Sivle i anledning Hans Ross’ 70-årsdag. Prestesønnen Hans Ross fra Holum i Mandal var nynorskforkjemper og en ledende intellektuell da 1800-tallet gikk mot slutten. Mindre kjent er det at han også kan regnes som en forløper for den yngre Vilhelm Krag – ja, at han rent faktisk snakket om ”Sørlandet” før begrepet var oppfunnet.

Men Hans Ross kalte av gode grunner sitt ”sørland” for Lister – slik det var vanlig på denne tiden. Krags Sørlandet strakte seg fra Grenland til Ryfylke, og det gjorde likeledes det ”Lister” som Hans Ross skildret og tok i forsvar. Begge begreper var langt på vei ment å skulle navngi det landområdet som var omfattet av Christiansand stift eller bispedømme. Hva Lister – som formelt sett jo betegnet et mye mindre område – angår, ble navnet også brukt i nedlatende mening. Her er Ross:

”Lister-bænken…