'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

25 januar 2010

”Brændt i sit Sørøver-Skib”

Skipsgravene fra vikingtiden skapte furore da de kom for dagen ved Oslofjorden fra 1850-årene og noen tiår fremover, og med Osebergfunnet i 1904 som det store høydepunktet. Men over hundre år tidligere hadde man støtt på en annen skipsgrav – i Glemmen ved Fredrikstad. At vi i det hele tatt har kjennskap til dette funnet, skyldes en teologisk kandidat fra Jylland.

I Ålborg stiftsbibliotek fant man for mange år siden en liten, håndskrevet beretning om Det Huitfeldtske gravkapell ved Skjeberg kirke. Skriftets forfatter viste seg å være Søren Testrup fra Viborgegnen, som i 1750-årene tjenestegjorde hos flere prester i Østfold. Det er datert 1755 og er en slags arkeologisk avhandling med ”historiske, critiske og moralske Anmerkninger, indeholdende de fleeste af de poleerede Nationers Liigbegiængelses og Begravelses Skikke, baade i de ældre og nyere Tiider, hvorved tillige viises den Ære og Høyagtelse fast alle Nationer har haft for de Dødes Begravelser og Jordefærd”. Skriftet er på verseform, og i en kommentar til ett av disse versene meddeler Testrup at det også kjennes eksempler på den skikk at en stormann ble ”brændt i sit Sørøver-Skib, ifald han eyet Skib, paa det at der kunde være nogen Forskiel imellem de fornemmes og gemenes Liigbegiængelse”. Han fortsetter slik:

”Et saadant Skib blev i Aaret 1751 fundet i en Jordhøi paa Rolfsøen eller Glemminge under Fredrikstad pastorat i Norge. Skibet var en stor Baad uden Dæk, bygget af Egeplanker og sammenheftet overalt med Jernbolter, hvori fandtes brændte Menneske- og Hesteben iblandt hverandre (thi det var brugeligt i gamle Dage at brænde de dødes Heste, Gevær og andre Ting med dem, som tilforn er vist); man vil ogsaa sige, at der skal være fundet Penge. Dette Skib har uden Tvivl været et Sørøverskib, hvilken Haandtering var i de Tider en ridderlig Øvelse. Stedet synes at være meget bekvemt hertil; thi disse Vikinger (saa kaldtes de, der røvede i Søen) vare mesten Nesse- eller Søkonger, eller og kongelige Prinser, der boede paa Nesser eller Øer ved Havet, hvor de kunde passe paa, naar der passerede Skibe forbi, og være færdige til at stikke i Søen paa Fribytteri.”

”At denne Høi maa have været et Begravelsessted, viser ei alene de her brændte Ben, men og Skibet; thi man kan ellers ikke begribe, til hvad Ende dette Skib kunde være nedsænket i en med Hænder (som tydeligt sees) opdynget Jordhøi midt paa Øen og følgelig langt fra Havet. Men det er vanskeligere at vide, hvem der er begravet. Saameget kan sluttes efter det, som tilforn er anført, at det har været en Konge, Prins eller anden fornem Mand og mulig Regent over Øen, hvilken af hans Navn Rolf (et gammelt norsk Navn) er bleven kaldet Rolfsø, som den endnu kaldes.”

Av Testrups opplysninger forstår vi at det dreier seg om en skipsbegravelse fra vikingtid. Fartøyet var dekkløst og bygd av eikeplanker, slik som de mer kjente vikingskipene fra for eksempel Gokstad og Tune. At én eller flere hester var blitt gravlagt i skipet er likeledes et trekk vi kjenner igjen fra disse begravelsene. Opplysningene om at det også skulle ha blitt funnet ”penger” i skipet, forteller oss neppe noe annet enn at det fantes rikt gravutstyr om bord, kanskje også gjenstander av edelt metall.

Nicolay Nicolaysen gjorde fagmiljøet oppmerksom på Testrups manuskript i 1900. Senere ble funnet tatt opp til diskusjon av A. W. Brøgger og andre som har fulgt ham. Brøgger satte 1751-funnet i forbindelse med opplysninger antikvaren Lorentz D. Klüwer hadde kommet med i 1823. Det året registrerte Klüwer en stor ”Skibshøi” på Rostad ved Visterflo i Rolvsøy, og han ble fortalt at det i den langovale gravhaugen skulle være funnet et fartøy 80-90 år tidligere, og at ”Rester af Bredderne, samt Dragspigerne endnu fandtes” på gården. Senere har ”Rostadskipet” vært en gjenganger i den arkeologiske litteraturen, og jeg har selv skrevet om det. Men det kan være grunn til å problematisere den rekonstruksjonen av funnsammenhengen som Brøgger gjorde.

Da Søren Testrup forfattet sitt manuskript i 1755, hadde han bodd i distriktet i fem år. Da skipsfunnet kom for dagen i 1751, var han huslærer hos Onsøypresten Peter Debes, der han ifølge denne ”førte et skikkeligt levnet og informerte hans Børn til fornøielse”. Siden kom han til Skjeberg og var siden i Rygge. I 1757 reiste Testrup tilbake til Jylland, der han virket som kassererer for et selskap som ved hjelp av tyske innvandrere ville oppdyrke og kolonisere Alheden i nærheten av Viborg. Han døde alt i 1763. I manuskriptet om gravkapellet ved Skjeberg kirke skriver Testrup at skipsgraven ble funnet ”paa Rolfsøen eller Glemminge under Fredrikstad pastorat”. Skal vi ta den lokalkjente jyden på ordet, og selvsagt skal vi det, kom altså funnet for dagen på den delen av Rolvsøy som hørte til Glemmen sogn i Fredrikstad prestegjeld. Fra prestegården i Onsøy var det bare et par kilometers vei til Glemmen. Rostad ligger derimot lengst nord på Rolvsøy og hørte på denne tiden til Tune sogn. Her har A. W. Brøgger rett og slett misforstått. Testrups opplysning om at 1751-skipet ble funnet i en ”Jordhøi midt paa Øen” er det også vanskelig å forene med en lokalisering ved Visterflo. Glemmenskipet og Klüwers Rostadskip må være to forskjellige funn. Ifølge Klüwer ble jo dessuten utgravningen på Rostad foretatt 80-90 år før hans tid, noe som kunne tyde på at det foregikk en god del år før 1751.

Derimot taler sannsynligheten for at den gravhaugen Klüwer omtaler på Rostad, faktisk er den haugen der Tuneskipet ble gravd ut i 1867. Det er ellers påfallende at Klüwer ikke nevner Tuneskipshaugen, eller Båthaugen, som den ble kalt. Denne kjempehaugen hadde opprinnelig vært 50-70 meter i diameter og 3,5-4 meter høy. Oppe på høyden på gården Haugen, høyt over Visterflo, må den ha vært litt av et blikkfang, og det er urimelig at ikke Klüwer skulle ha festet seg ved den. Navnet Båthaugen, som er eldre enn utgravningen i 1867, gir jo også grunn til ettertanke. Alt Brøgger tenkte seg at det måtte være tidligere gravninger i Båthaugen som hadde gitt opphav til navnet, og i et brev som Brøgger ikke kjente til, nevner faktisk Oluf Rygh, som gravde ut Tuneskipet, at han under utgravningen fikk høre fra gårdeieren at det skulle ha blitt funnet skipsdeler i haugen noe slikt som 150 år tidligere.

Nå kan man innrømme at Båthaugen lå på Haugen, mens Klüwers ”Skibshøi” fantes på Rostad. Men ikke bare er Haugen og Rostad nabogårder; det jordstykket som Båthaugen lå på, tilhører både Rostad og Haugen, og haugtomten ligger i dag kloss i tunet til det sørligste bruket på Rostad søndre.

Hvor i Glemmen det så ble funnet, det ellers glemte gravfunnet som Søren Testrup skriver om, er vanskelig å si ut fra de spede opplysningene manuskriptet gir. Men Veumdalen, like over elven for Testrups bosted i 1751, kan være én mulighet.

12 januar 2010

Spinneside og sverdside

Spinneside og sverdside – smak litt på disse ordene. De fleste av oss forstår fremdeles hva de betyr, og hvilke assosiasjoner de gir. Som et eksempel på det språkforskeren Hjalmar Falk kalte ”kulturminder i ord”, er begrepsparet svært gammelt, men i en viss forstand er vi likevel ikke så langt unna det samfunnet som skapte motsetningen mellom sverdside og spinneside, at vi ikke mer eller mindre umiddelbart forstår meningen.

”Skal A, skjønt hun er viis, fordi hun er en Qvinde / Fordi hun går med Skiørt, fordømmes til at Spinde?” skriver Ludvig Holberg i et av sine forsvarsskrifter for ”Qvinde-Kiønnet”. Spinning og redskaper knyttet til spinning og andre tekstilhåndverk har i langt tid og over store områder vært symboler for det kvinnelige. Etter sagnet sendte svenskekongen Albrekt av Mecklenburg dronning Margrete av Danmark ”en lang Huedsteen (dvs. et bryne) hun skulde skarpe hendes Naale oc Kniff paa”. Tradisjonen er neppe historisk, men forteller mest om senmiddelalderens syn på hva som var verdige sysler for kvinner – statsstyre var tydeligvis ikke blant dem, mens søm var det. I sagakildene hører vi av og til om spottegaver, altså gaver som gis for å spotte gavemottakeren. I Setesdalssagnet om ”Harde-Aslak” sender Aslak en håndrokk og en en håndten eller snelle (”Rok og Snelde”, etter Jørgen Moes oppskrift) til Kallhovdkjempene i spotte-gave, og får siden betale med livet for sin spott. Fornærmelsen ble regnet for svært grov; om noen sammenlignet en mann ”við berendi eitthvert” – hunkjønn av ethvert slag, skulle han etter Gulatingsloven bøte fullt, men den fornærmede hadde også rett til å drepe ham.

Den teknologien som ligger bak denne språkbruken, ble introdusert i yngre romertid, omkring år 200, i form av spinning med håndten og veving på oppstadvev. Før den tid hadde folk klart seg av med en enklere vevtype og en håndten uten spinnehjul. Håndtenen var enerådende frem til hjulrokken ble alminnelig utbredt i Norden fra 1600-årene av. Håndtenen eller snellen var en smal og spiss (vi husker jo at Tornerose stakk seg på en slik!) trepinne som midt på var utstyrt med et rundt og relativt tungt snelle- eller spinnehjul av stein eller annet materiale. Ullen som skulle spinnes, ble festet rundt snellen, som så ble satt i sving, slik at fibrene ble tvinnet til tråd. Snellehjulet gav snellen tyngde og jevn rotasjon. Den ferdige tråden kunne vikles om en annen trepinne, som ble kalt rokk eller håndrokk.

På gammelnorsk ble snellehjulet kalt snúðr. Ordet finnes fremdeles i islandsk, men er for lengst borte i de fleste norske dialekter, der snellehjulet i stedet heter f. eks. rennel eller, på Østlandet, snåld. I Gulatingsloven leser vi om jord som har gått gjennom tre slektsledd av odelsbårne kvinner, at den er kommet ”þrysvar undir snúð ok undir snældu”. I stående uttrykk som dette, har rokk senere overtatt for snúð, for eksempel i ordtak (”den mister rokk og snelle, som sjelden spinner”), i folkeviser (”tok han seg rokk og snelle, sette seg og spann”) og i sagntradisjon (Harde-Aslaks ”Rok og Snelde”).

Men det var altså dette med spinneside og sverdside. Vi finner begrepsparet igjen i flere germanske språk. I engelsk skilles det således mellom spindle eller distaff side og spear side, der ’distaff’ ordrett betyr snelle (håndten). Distaff kunne også betegne ’kvinne’; i Robert Fabyans The Concordaunce of Hystoryes fra 1516 heter det om en mann at han ikke ville la ”so noble a lordshyp runne amonge, or to be deuydyd atwene so many dystauys” (dvs. delt mellom hans fire døtre). I tysk har man Spindelmage på én side og Schwertmage på den andre, som betegnelser på slektninger på henholdsvis mors- og farssiden. Man hadde det samme i angelsaksisk: spinelmæg og spermæg. Vi kan komme enda lenger tilbake – i de ripuariske (frankiske) lovene fra 600-årene tales det om ”spatha et conucula”, dvs. sverd og snelle, som betegnelse på henholdsvis manns- og kvinnesiden.

I kristen middelalder var sverdsiden og spinnesiden også betegnelser på de to sidene i en kirke; mennene holdt til på sørsiden og kvinnene på nordsiden under gudstjenesten, og vanligvis finner vi det samme skillet igjen også på kirkegården. Kvinnene ble gravlagt på nordsiden, mennene på sørsiden av kirken.

Flere av de snellehjulene fra vikingtid som er funnet, er forsynt med runeinnskrifter. ”Gunnhild gjorde (dette) snellehjul”, står det eksempelvis på et fra Hoftuft i Valle i Setesdal. Innskriftene er vanligvis eierinnskrifter, og det er nesten utelukkende kvinner som opptrer som eiere. Det forteller oss at spinning var en kvinnesyssel også den gangen.

I kvinnegravene forekommer snellehjulene – sikkert også selve snellene, men de er sjelden bevart i dag – alt i yngre romertid, dvs. omtrent fra det tidspunktet den nye teknologien blir innført. Snellehjulene kan være fremragende utført i kostbare materialer, slik som bronse eller glass. En del rikt utstyrte kvinnegraver kan i tillegg inneholde utstyr til veving. I overklassens mannsgraver har sverdet og andre våpen en like selvsagt plass.

Det er ideelle kjønnsroller som møter oss i gravskikken fra romertid til vikingtid, og selv om det viktige tekstilhåndverket ser ut til å ha vært knyttet til kvinner først og fremst, så er det sannsynlig at redskaper som snellehjul og vevsverd i gravskikken også kan være assosiert med ”skjebneveven” og ”livets tråd”. Så vel det kjønnsspesifikke gravutstyret som det faktum at snellehjulet tydeligvis ble oppfattet som et typisk kvinnelig attributt og sverdet som et typisk mannlig attributt alt i romersk jernalder, tyder under enhver omstendighet på at oppfatningen av at familien og samfunnet består av en spinne- og en sverdside, kan ha en like lang historie.

07 januar 2010

Gammel matkultur

Nye metoder og økt fokus på naturvitenskapelige analyser har gitt mye ny kunnskap om hvilke planter folk i Norden nyttiggjorde seg i forhistorisk tid, og arkeologer er i ferd med å danne seg et bilde av avlingssammensetninger og matkulturer som er mer raffinerte enn det man lenge forestilte seg.

Hva slags korn ble for eksempel dyrket i yngre steinalder og bronsealder? Pollenanalyser og heldige funn av fossilt korn gir svaret. I Sør-Skandinavia ser det ut til at åkerbruket ble introdusert med enkle hvetesorter som enkorn og emmer (tokorn) og naken og agnekledt bygg. Men der det er funnet forkullet korn på boplassene fra perioden, både der og i Sverige, er det hvete som dominerer. Ser vi på slutten av perioden, viser det seg at det er naken bygg som har vært den vanligste kornsorten. Det er et kornslag som kan gi god avkastning selv på næringsfattig jord. Den er derfor ikke like avhengig av gjødsling som mer utviklede, agnkledte byggsorter. Den nakne byggen er godt egnet til å males til mel. Hvete var mindre utbredt, og kun i form av enkle arter som emmer, enkorn og spelt. Naken bygg er særskilt godt egnet til å brygge øl av, men kan også brukes i supper alene eller sammen med kjøtt og grønnsaker. Fra Jylland kjennes også hirse i slutten av yngre steinalder, men bare i mindre mengder.

Det var ikke bare korn man dyrket i de eldste åkrene. Det er mulig at erter ble innført til Norden sammen med emmer alt i begynnelsen av yngre steinalder. Kombinasjonen av emmer og erter var vanlig på Kontinentet, og avtrykk av erter er påvist på flere svenske leirkar fra samme periode.

Leirkar som har vært benyttet i matlagningen, er ellers en ypperlig kilde til kunnskap om tidlig plantebruk og matkultur. De fastbrente matskorpene som av og til finnes på leirkar fra yngre steinalder, er godt egnet til å C14-datere selve leirkarene, men skorpene kan brukes til mer enn datering. De representerer jo matrester, og innholdet i dem kan analyseres kjemisk. Fra flere boplasser har det vist seg at leirkarene har inneholdt en grøtlignende blanding av plantevekster, trolig også korn, og animalsk fett, sannsynligvis fra innmat, og kanskje også blod. Det høye innholdet av kalsium som ofte kan påvises, kan skyldes at man har blandet benmel i matretten. I mange tilfeller har dessuten innholdet i leirkarene vært gjæret til en syrlig blanding. Hvis du synes at det er noe kjent med denne beskrivelsen, så er det fordi det dreier seg om en type matrett som i ulike varianter har vært og fortsatt er en del av kostholdet i flere regioner. På Sørlandet kaller vi vår variant for kompe, men raspeball og blodklubb er bare andre varianter av den samme grunnoppskriften – en grøtaktig blanding av kornprodukter, fisk, kjøtt og innmat som kokes, syrnes eller stekes.

Flere oljerike vekster har vist seg å ha vært kultivert i bronsealder. Det gjelder blant annet plantene dodre og linbendel. Det tyder på at fett fra hasselnøtter og slaktedyr ikke var tilstrekkelig til å fylle behovet for fett i kostholdet. En del vet vi også om bruken av ville planter. Bringebær og krekling er dokumentert i arkeologiske kontekster meget tidlig, og senest i løpet av jernalderen vet vi dessuten at blåbær, bjørnebær, jordbær, tyttebær og molter ble spist. Villepler er av og til funnet i danske kistegraver fra eldre bronsealder, der bevaringsforholdene for organisk materiale er meget gode. De har trolig utgjort en viktig vitaminkilde for datidens mennesker. I den langt yngre Oseberggraven støtte utgraverne på et helt spann med ville epler. Det ser videre ut til at meldestokk enten ble regelmessig plukket eller dyrket i bronsealderen. Fra langt senere tid kjenner man til at bladene fra denne planten ble kokt og brukt som en slags spinat. Frøene fra meldestokk er for øvrig et sterkt avføringsmiddel.

Storskala arkeologiske undersøkelser av jordbruksboplasser de seneste tiårene har gitt oss fyldigere kunnskaper om avlingstyper i førromersk jernalder enn i noen foregående periode.

I århundrene før Kristus møter således vi for første gang produksjon av malt. I et nedbrent hus i Østerbølle i Himmerland på Jylland fant man to leirkar med spiret bygg. Vi har også spor etter den drikken man fremstilte ved hjelp av malten. I en velutstyrt grav, riktignok fra perioden etter Kristi fødsel, fra Juellinge på Lolland fantes i et bronsekar rester av en drikk som bestod av tyttebær eller tranebær og malt, krydret med pors. Kvinnen i Juellingegraven tilhørte overklassen, om vi skal dømme ut fra gravutstyret, så vi må tro at denne drikken var ettertraktet her i nord. Romerne var imidlertid av en annen oppfatning – Tacitus, som ellers var en stor tilhenger av germanernes levevis, nevner uten begeistring ”en væske laget av bygg eller hvete, som ved gjæring får en slags likhet med vin”.

Gjennom analyser av mageinnholdet hos danske myrlik som dem fra Tollund og Grauballe, vet vi en del om dietten i samme periode. Tollundmannen hadde for eksempel som sitt siste måltid spist en rett bestående av bygg og frø fra rødt hønsegress. Det kan enten ha vært en slags brød, eller en velling. Grauballmannen hadde dessuten noen små bensplinter i magen. Antagelig er det ribbe eller flesk av en mindre gris han har spist.

Det er først og fremst i førromersk jernalder at linfrø dukker opp i noen mengde på boplassene. Før det ser det ut til at man har brukt stornesle på samme måte som lin for å lage finere tekstiler. Lin har jo ellers den fordel at de fettrike frøene kan inngå i kostholdet, og kanskje ble de også spist allerede i jernalderen. Vaid er en annen plante som har vært viktig for tekstilhåndverket. Den vokser ikke vilt i Norge, men har vært dyrket som fargeplante mange steder. Den gir tøyet en klar blåfarge. Tekstiler som har vært farget med vaid, er funnet i jernalderkontekster, og i Danmark tyder funn av frø fra vaid på at planten har vært dyrket i romertid.

Av og til støter man også på funn av planter eller planteprodukter som må ha sin opprinnelse langt utenfor landegrensene. I Oseberggraven fra 830-årene lå for eksempel en valnøtt som trolig var kommet fra Kontinentet (navnet ”valnøtt” er gammelt, og førsteleddet kommer av Valland, dvs. Frankrike), og i en pollenprøve fra en myr i Kristiansand støtte man på et pollen av vindrue – datert til 1200-tallet!

01 januar 2010

Regionalt kulturminnevern i et merkeår - et tilbakeblikk og noen fremtidstanker

Tidligere riksantikvar Harry Fett talte ofte om menneskets behov for å skape helg. ”Vi tender ikke (lenger) lys på gravene eller inne på alterne, vi holder ikke messer for avdøde sjeler; men behovet for å gi mangt og meget i livet perspektiv, få avstandsfølelse inn, kan idag være like sterkt som nogensinne tidligere,” skrev han ved en anledning. Fett mente at vern av kulturminner kunne bidra til denne perspektiveringen. I kulturminneåret 2009 handler kulturminnevernet om mye mer enn de ”aldersverdiene” som Harry Fett gjorde seg til den fremste talsmannen for.

Men det var med aldersverdiene det moderne kulturminnevernet begynte, også på Sørlandet. I Vest-Agder, som jeg kjenner best, er det naturlig å sette startpunktet til 1903. Da ble Kristiansand folkemuseum etablert, og det i dag noe omdiskuterte Setesdalstunet (omdiskutert fordi man vurderer å flytte det til Odderøya) ble innkjøpt og plassert på Bellevue like utenfor byen. Blant de første bygningene som ble innkjøpt, var det praktfulle treetasjes Nomelandsloftet fra Valle, som med antatt byggeår tidlig på 1600-tallet i hvert fall hadde aldersverdiene i orden.

Gjør vi et sprang i tid til neste milepæl i kulturminnevernets historie, så møter Harry Fett oss der også. For den første bygningsfredningsloven var langt på vei hans verk. Straks loven var vedtatt i 1920, begynte han arbeidet med å sikre spesielle bygninger og bygningsmiljøer som Bryggen og Røros varig vern. Også på Sørlandet fredet man en rekke eldre bygninger i 1923 og 1924. Utvalget kan synes nokså snevert – her dominerte handelsborgerskapets bygårder fra de gylne årene omkring 1800, og samme stands lystgårder utenfor byene. Det er nok å nevne Wieldgården, Boen og Kjos i Kristiansand, Lundfamilens Husan i Farsund, samt Anders Beers hus i Flekkefjord. I noen grad fredet man også utvalgte bygninger på landet, men bare en liten håndfull i Vest-Agder.

I et Vest-Agder-perspektiv skjedde det relativt sett mindre i årene som fulgte. Riksantikvaren fredet i 30- og 40-årene resten av de bygningene som var blitt funnet fredningsverdige på begynnelsen av 1920-tallet, men for øvrig fremstår perioden fra mitt ståsted først og fremst som en konsolideringsperiode. At det politiske og økonomiske klimaet etter hvert ble ganske annerledes enn i mellomkrigsårene, og at den karismatiske og initiativrike Fett forlot jobben som riksantikvar etter 33 års virke i 1946, gir antagelig noe av forklaringen. Parallellen til det som skjedde innenfor norsk arkeologi da nestoren A. W. Brøgger forsvant omtrent samtidig, er for øvrig slående – og vitner vel paradoksalt nok om at politikk og økonomi nok var utslagsgivende. At vernetanken ofte måtte vike i den første etterkrigstiden, er det ingen tvil om, og i denne perioden forsvant i realiteten tredjeparten av de bygningene i Vest-Agder som var blitt fredet i 1923. Det gjaldt blant annet flere bygårder i Kristiansand som måtte gi tapt for ivrige byfornyere, og det gjaldt to viktige anlegg i innlandet (Tjomsås i Vennesla og Bjerland i Marnardal).

Like etter krigen fikk de første fylkene sine fylkeskonservatorer, og disse kom til å fungere som Riksantikvarens stedlige representant. Fylkeskonservatorene var lenge knyttet til museene, og slik skulle det bli i Vest-Agder også. Da man til slutt fikk sin første fylkeskonservator i slutten av 1960-årene, var det kunsthistorikeren Ragne Bugge Schmidt, som hadde lang fartstid bak seg på Vest-Agder fylkesmuseum, som ble utpekt. Hun fungerte som fylkeskonservator samtidig som hun fortsatte som konservator ved museet. De forskjellige museale miljøene i Kristiansand hadde gjennom hele 60-tallet diskutert behovet for egen antikvarisk kompetanse i fylket, både innenfor bygningsvern og arkeologi. Men det med arkeologisk fagkompetanse lå fremdeles langt frem i tid.

I 1970-årene ble fylkeskonservatoren en del av den nye fylkeskommunen. Få år etter begynte arbeidet med de omfattende bevaringsplanene for de gamle bykjernene i Mandal og Kristiansand, tettsteder som Feda og uthavnsbebyggelser som Hille og Ny-Hellesund. Fokuset var flyttet over fra enkeltbygninger til større, mer helhetlige miljøer. Nå var også kommunene blitt aktive samarbeidspartnere. Det er mye takket være disse nå 30 år gamle bevaringsplanene at f. eks. Posebyen i Kristiansand fremstår som rimelig intakt.

Utover på 1980-tallet ble det regionale kulturminnevernet mer omfattende og fikk et videre utsyn. Mens det i utgangspunktet hadde vært bygningsbevaring i streng forstand som var ansvarsområdet, ble kystkulturen nå tatt inn i varmen for alvor. Det som til slutt endte opp med en nasjonal verneplan for fyrstasjoner, begynte i Vest-Agder, med fylkeskonservator Danckert Monrad-Krohn som selve krumtappen. Flere nye typer kulturminner ble fredet med hjemmel i den nye kulturminneloven fra 1978 i disse årene – kalkovnene i Snig i Lindesnes og på Sødal i Kristiansand og en del av den gamle daleveien mellom Øyslebø og Mandal, for å nevne noen. Samtidig økte oppmerksomheten rundt industrielle kulturminner som tekstilfabrikken Sjølingstad i Lindesnes og Setesdalsbanen i Vennesla.

I 1989 ble den arkeologiske delen av kulturminneforvaltningen gjenstand for noe av den samme regionaliseringen som hadde foregått innenfor bygningsvernet mange år tidligere, i og med at det ble opprettet en arkeologstilling i hver fylkeskommune. Samtidig ble ansvaret for arkeologiske registreringer og skjøtsel og vedlikehold av fornminner overført til fylkene fra de arkeologiske landsdelsmuseene. I løpet av 1990-årene ble arkeologien en stadig viktigere del av fylkeskonservatorens virksomhet. Fra 1990 bestod kontoret av tre fagpersoner knyttet til henholdsvis arkeologi, bygningsvern og fartøyvern.

De sektorvise verneplanene er et viktig kapittel i disse årene. Gjennom egne verneplaner for bl. a. Vegvesenet, Avinor og Forsvaret har for eksempel deler av riksvei 9 (Setesdalsveien), den tidligere sjøflyhavnen på Kjevik og flere tyske krigsminner på Lista blitt gitt varig vern.

Siden årtusenskiftet har kulturminnevernet blitt en stadig større del av fylkeskommunens virksomhet. De tradisjonelle verneinteressene er i stor grad integrert i fylkeskommunens arbeid med arealplanlegging osv., uten at man har gått på akkord med de faglige vurderingene. Det står etter min mening stor respekt av dette, og det er i realiteten en god effekt av den regionaliseringen av kulturminneforvaltningen som satte inn fra 1970-årene av. Det er blitt et økt fokus på formidling av ”aldersverdiene”, både når det gjelder arkeologi og nyere tids kulturminner. Fylkespolitikerne har på sin side fulgt opp med større bevilgninger.

Derfor er det også misforstått når enkelte, som den ærverdige Fortidsminnesforeningen, i dag ønsker å flytte kulturminneforvaltningen over til fylkesmannsembetene, som ellers jo kun er tillagt kontrolloppgaver. Moderne kulturminnevern er så mye mer enn kontroll – i Vest-Agders tilfelle er det forvaltning, formidling – og til og med forskning – forent i én institusjon. Det er kanskje ikke slik i alle fylkeskommuner, men det kan være slik. En forutsetning er politisk vilje og evne til å bygge opp sterke faginstitusjoner. Ta nå bare de økonomiske ressursene. I dag finansierer Staten, som den gjorde i 1990, gjennom rammeoverføringene til fylkeskommunene to fagstillinger, én arkeolog og én med kompetanse innenfor nyere tids kulturminner. Øvrige stillingsressurser og det meste av driftsmidler etc. er det fylkespolitikerne som bevilger - i konkurranse med alle andre gode formål, selvsagt. I Vest-Agders tilfelle snakker vi om tre arkeologer, en arkitekt, en bygningsvernkonsulent, en GIS-ansvarlig og en som arbeider fast med oppdatering av den nasjonale kulturminnebasen Askeladden, foruten fylkeskonservatoren – alt dette finansiert av fylkeskommunen. Og da har jeg ikke regnet med fartøyvernet og museumstjenesten, som i dag er lagt til andre deler av fylkeskommunen, og som også har opplevd ressursøkning i løpet av de siste årene. Holder vi oss til fylkeskonservatoren, snakker vi om en faginstitusjon med et bruttobudsjett på ca. 15 millioner og et svært bredt arbeidsområde. Vi jobber med fredningssaker, arealplaner, med arkeologiske registreringer, med rådgivning, med restaurering av bygninger, med bokutgivelser, med kulturhistorisk guiding osv. osv. Fylkeskonservatoren samarbeider med andre institusjoner i inn- og utland. Sammen med Nationalmuseet i København arbeider vi med oppbygging av dendrokronologiske grunnkurver for Sørlandet, og vi driver fjernmåling eller satelittarkeologi på Lista sammen med Langelands museum i Danmark. Videre er vi involvert i det store forskningsprosjektet Nordlige verdener, der vi skal bidra til å datere eldre tømmerbygninger på Grønland og ellers studere fenomenet flytting av hus nærmere.

Kontakten og dialogen med det politiske miljøet regionalt oppleves utelukkende positivt. Vi er selvsagt ikke alltid enige, og det er som det skal være. Men i så godt som alle saker der tunge kulturminneinteresser blir berørt, tar fylkeskommunens politikere sitt kulturminneansvar med stort alvor. Et ferskt eksempel er spørsmålet om vindmølleetablering i det sårbare Listalandskapet. Her fulgte fylkeskommunens politiske organer opp fylkeskonservatorens og andres anbefaling om å si nei til planene, blant annet med henvisning til kulturminner og kulturmiljø, på tross av at lokalpolitikerne hadde anbefalt utbyggingsforslaget. At staten senere overprøvde fylkeskommunens syn og tillot utbyggingen, burde være en tankevekker for enhver som tror at et statlig kulturminnevern er sikrere og bedre enn et fylkeskommunalt.

Fra mitt ståsted i Vest-Agder vil jeg hevde at plasseringen av kulturminnevernet i fylkeskommunene var et godt grep, og at det har gitt stor uttelling. Forutsetningen for at det skal lykkes også fremover, er tett dialog mellom politikk og kulturminneforvaltning på regionalt nivå, samtidig som man holder den faglige fanen høyt.

Hvilke utfordringer har vi så i kulturminneåret 2009? En hel del, selvsagt, men jeg vil bare nevne noen. Mange av utfordringene ligger nettopp i skjæringsfelter som det jeg har berørt ovenfor – dvs. mellom det nasjonale og det regionale, mellom fredning og andre, mindre omfattende former for vern, mellom arkeologiske og nyere tids kulturminner, mellom forvaltningen av kulturminner i sjø og av dem på land, mellom generelle vernekriterier og lokalkunnskap etc. Hva den sistnevnte problemstillingen angår, fikk vel mange av oss en overraskelse eller to i forrige kulturminneår, i 1997. Det var til dels stor divergens mellom de kulturminnene som folk lokalt oppfatter som viktige, og de som forvaltningen i særlig grad hegner om. Én lærdom er at man må lytte til folk, og at man må tillate seg å bruke tid på å lytte. Godt kulturminnevern krever god lokalkunnskap. I praksis er derfor en kaffekopp eller to hos en bonde ofte av større verdi enn formelt upåklagelig saksbehandling. Kulturminnevernet må være offensivt – forfaller vi til forvaltning etter prinsippet brev inn – brev ut, har vi tapt. Et godt kulturminnevern må i forlengelsen av dette også være kunnskapsbasert – generelle vendinger om vakre kulturlandskap og automatisk fredning er ikke godt nok, vi må også evne å formidle hvorfor et gitt kulturlandskap er blitt som det er, og hvilke spesifikke verdier som ligger i en gravhaug fra bronsealderen. Forskningsbasert formidling må settes i høysetet.

La meg også nevne et eksempel fra Lista på et proaktivt kulturminnevern. På gården Elle ved Eidsfjorden har et sjøbumiljø av eldre dato forfalt gjennom mange år. For få år siden forelå det planer om småbåthavn og hytteutbygging i området. I løpet av de siste to, tre årene har fylkeskonservatoren gått aktivt inn i dialog med eierne – ikke om grader av eller former for vern, men om hvordan vi i praksis kan ta vare på bygningene og miljøet. Sammen har vi restaurert samtlige buer og båtstøer, og det har også gitt hele stranden et løft. Selvsagt ikke en prosess helt fri for gnisninger, men gårdshavnen fremstår nå i fordums prakt, den brukes mer eller mindre på tradisjonelt vis og utbyggingsplanene er forstummet. Skulle de dukke opp igjen, vet vi at vi har sikret oss troverdighet blant folk på gården, og at kulturminnehensyn i så fall vil være en reell del av beslutningsgrunnlaget.

Det er et spørsmål om en kulturminneforvaltning av denne typen overhodet kan være plassert sentralt, dvs. i Oslo. Ikke misforstå, jeg er tilhenger av sterke, nasjonale faginstitusjoner i hovedstaden. Arkeologien trenger et sentralmuseum, det generelle kulturminnevernet trenger en Riksantikvar. Men jeg mener også at disse institusjonene først og fremst skal forholde seg til overordnede saker. Den daglige virksomheten må foregå i regionene, og dette prinsippet bør gjennomføres fullt ut. Mer arkeologisk ansvar bør overføres til fylkeskommunene, man bør organisere den marinarkeologiske forvaltningen over samme lest som det ”vanlige” fornminnevernet, og det daglige ansvaret for fredete og listeførte kirker bør overlates til fylkeskommunene.

Tema for årets kulturminneår er ”hverdagslivets kulturminner”. Derfor har man startet fredning av bedehuset Emmaus i Gyland (Flekkefjord), som fylkeskommunen for få år siden overtok for å redde det fra å bli revet. Men vi har fremdeles en jobb å gjøre i Vest-Agder når det gjelder å sikre et utvalg av den ”klassiske” arkitekturarven. I 2009 har vi derfor startet fredning av kulturmiljøet Ny-Hellesund, og også av Huseby kongsgård på Lista, av Lensmannsgården i Bakke (Flekkefjord) og av gården Sigersvoll på Lista. Fremdeles mangler vi representative sveitserstilanlegg på fredningslisten, og likeledes ulike typer av uthus, potetkjellere osv. Utvalget av krigsminner i den nasjonale verneplanen er etter min vurdering for snevert, og her må vi gjøre et arbeid i årene som kommer. Kulturminner knyttet til det bynære friluftslivet må sikres, ikke minst noen av de hyttene (hytter i ordets rette forstand!) som ble bygd i Kristiansandsskjærgården i 1930- og 1940-årene. Og selv om Emmaus i Gyland nå blir fredet, har vi en utfordring knyttet til bygningsarven ikke bare etter lekmannsbevegelsen, men også etter diverse dissentermenigheter som har spilt en vesentlig rolle i landsdelens nyere historie.

Men først og fremst skal vi arbeide videre med å skape et faglig sterkt, integrert og minst mulig byråkratisk regionalt kulturminnevern. Det tror jeg er en utvikling i Harry Fetts ånd.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...