Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra desember, 2011

Mollestadeika

Mollestadeika eller Vetteeika i Birkenes er ett av Norges største eiketrær, og trolig ett av de eldste også. At det dessuten er ett av de mest sagnomsuste, er like sikkert. En mengde tradisjonsstoff er knyttet dels til kjempen, og dels til den gravhaugen som Mollestadeika står på - stoffet er så omfattende at det i sin tid ble bok av det. I Tveit kirkes kallsbok har sogneprest J.A.R. Bødtker (1826-1908) gjengitt en del av tradisjonsmaterialet, delvis i varianter som jeg ikke kjenner fra andre oppskrifter. Her kommer Bødtkers tekst - i anledning julen, selvsagt...

"Jeg, Jerven"

En arkeologisk sensasjon var et faktum da en runestein fra eldre jernalder kom for dagen i en privat hage på Hogganvik ved Mandal for to år siden. Men Hogganviksteinens lange innskrift, bestående av 61 runetegn, volder på enkelte punkter forskerne hodebry. Her finnes nemlig ord og tegn som ikke er kjent fra tilsvarende innskrifter, som det fantasieggende utsagnet som avslutter innskriften, og der vi møter runeristeren selv: ek erafar, skriver han, «jeg, jerven».

Innskriften på Hogganviksteinen er Nordens nest lengste med eldre runer, og overgås bare av Tunesteinen fra Sarpsborg i Østfold. Hogganviksteinens innskrift består av 61 runetegn. Steinen og innskriften dateres til yngre romertid eller folkevandringstid, dvs. tiden mellom ca. 200 og 500 e. Kr. Funnstedet var gjenstand for utgravning i 2010, og en fyldig beretning både om de arkeologiske og de runologiske sidene av funnet er publisert i årets nyss utkomne utgave av tidsskriftet Viking.

Runologen James Knirk ved UiO har gitt følge…

«Hvert Huus sin Brønd»

«Der er Kraft i Brøndens Vand», skriver Henrik Wergeland et sted: «Kraft for Manden, mens hos Kvinden Roser springe frem paa Kinden». Om det var like mye kraft i brønnene i Kristiansand, skal være usagt, men dikterens far, Nicolai Wergeland, gav dem iallfall det beste skussmål. «Vandet er meget godt», konkluderte han, og la til at hvert eneste hus i byen hadde sin egen brønn. Dette var omkring 1812.Wergeland senior, som på det tidspunktet var lærer ved Katedralskolen og kjente forholdene i Kristiansand godt, forklarte videre at byens innbyggere ikke brukte annet ferskvann enn det de mange brønnene kunne levere, og at brønnvannets egenskaper var upåklagelige: Det er «usædvanligt klart, uden Lugt og Smag, skummer godt med Sæbe og koger med Lethed Bælgfrugte møre», listet han opp.Hvor jeg vil hen med dette? Jo, forrige uke kom to gamle brønner for dagen i Rådhuskvartalet, der arbeidene med nytt administrasjonsbygg for Kristiansand kommune nå foregår. Brønnene – eller det som var igjen av…

Litt om funnene på Hamresanden

Ved Hamresanden i Tveit, der feriefolkets vogner og telt nå står på rekke og rad, gikk bonden Johannes Hamre en vårdag og pløyde. Dette var selvsagt lenge før noen hadde kommet på tanken å lage ferieparadis på den gamle husmannsjorden. Johannes ante ikke noe om verken campingvogner eller det at han selv skulle komme til å gjøre en arkeologisk oppdagelse nettopp denne dagen. Året var 1908, og Johannes Hamre hadde potetåkeren sin ytterst mot den bratte skrenten som avgrenser Hamremonen (som terrassen her jo heter) fra den egentlige Hamresanden i sør og sørvest. Mens han holdt på å pløye, glimtet det i plogfuren. Johannes bøyde seg ned og plukket opp en liten øks eller meisel av flint, fint tilhogd. Han fikk nok blod på tann etter det: Bare 20-30 meter lenger bort fant han nok en meisel, og siden hen flere mindre redskaper og en mengde avfall – bortimot 500 flintstykker – fra redskapstilvirkning. Slik fortalte Johannes Hamre selv historien til Fædrelandsvennen noen år etter. Lite ante ha…