'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

28 februar 2012

Landsby på vandring

Adam av Bremen skriver om Jylland at ”jordbunden der er gold; med undtagelse af de strækninger, der ligger nær floden (dvs. Limfjorden), ser det næsten alt sammen ud som en ødemark, et saltland og en vældig ørken”. Fra denne «ørkenen» har vi imidlertid noen av de best undersøkte jernalderbosetningene i Nord-Europa. Jernalderens Vorbasse, der hele landsbyen med hus, tun og åkre med ujevne mellomrom flytter innenfor et større område gjennom en periode på flere hundre år, er for lengst blitt et lærebokeksempel for enhver vordende arkeolog.

Det er ingen steder i Skandinavia vikingtidens bebyggelser er så godt kjente som på Jylland. Her begynte man med storskala flateavdekkinger så tidlig som omkring 1960. Gjennom å skrelle av matjorden over større, sammenhengende områder ved hjelp av moderne maskiner, fikk man for første gang et helhetlig overblikk over bebyggelsesmønsteret i et gitt område – enda om det ikke fantes synlige spor bevart over markoverflaten. I pionerundersøkelser som dem ved Grøntoft mellom Ringkøbing og Holstebro, fant man de mørke flekkene som avslørte hvor de gjenfylte hullene etter jordgravde stolper som hadde båret taket i jernalderhusene befant seg, samt rester etter veggrøfter, ildsteder gjerder og innhegninger. Det var den metodikken som ble utviklet gjennom de store flateavdekkingene på Jylland, som senere også fikk innpass i resten av Danmark og deretter i Sverige og Norge.

Utgravningene i og rundt den nåværende landsbyen Vorbasse ved Billund har spilt en svært viktig rolle i arkeologenes diskusjon om bebyggelsesutviklingen i jernalder og vikingtid. Vorbasseutgravningene pågikk i årene 1974-1987 og er en de største arkeologiske undersøkelsene som har vært gjennomført i Danmark. Til sammen ble 180.000 kvadratmeter frilagt. En mengde velbevarte spor etter hus, gjerder, brønner og graver fra tiden rundt Kr.f. og frem til 1100-årene gjorde det mulig å følge Vorbasselandsbyens bokstavelig talt skiftende tilværelse gjennom over tusen år og videre frem til i dag. La oss se litt nærmere på denne – i det minste i forskningshistorien – helt spesielle landsbyen.

I historisk tid var Vorbasse en typisk hedelandsby. Bosetningen i Vorbasse bestod ved vår tidsregnings begynnelse av tre gårder. Omkring år 200 ble hele bebyggelsen flyttet til nye tomter, og gårdene ble klart større enn de hadde vært frem til da. På et senere tidspunkt forsvinner den ene gården, men de to gjenværende kan man følge frem til neste store endring. En gang på 700-tallet flytter man igjen, denne gangen 500 meter bort. Nå oppstår det som ser ut til å være en strengt ordnet landsbybebyggelse, med seks større innhegnede gårder plassert på begge sider av en gjennomgående vei. Så, rundt år 1000, skjer det store forandringer igjen, idet det bebygde området øker kraftig i omfang – selv om landsbyen fremdeles består av seks gårder. Tre ganger så stor som tidligere blir Vorbasse nå; samtidig blir gårdene mer like hverandre i størrelse enn tidligere, og landsbyens jordvei får også en oppdeling som ser ut til å være tilpasset seks jevnstore gårder. Slik ble det ved helt til landsbyen flyttes for siste gang i slutten av 1000-årene, kanskje omkring 1100. Da var Vorbassebøndene blitt kristne, og steinkirken som de hadde bygd i landsbyen var ikke like lett å flytte på. Vorbasse gikk over fra å være vandrelandsby til å bli kirkelandsby.

Om flyttingene frem til den tid lett kan skape inntrykk av manglende stabilitet, så er det andre forhold ved Vorbasse som er forbausende stabilt, først og fremst antallet gårder. Helt frem til et stort jordskifte i 1788 bestod landsbyen av de samme seks gårdene, og de samme seks toftene, som var blitt etablert da Vorbassebøndene flyttet for siste gang sent på 1000-tallet.

Til sammen åtte ganger hadde man frem til kirkelandsbyen var et faktum, og med ujevne mellomrom, flyttet hele bebyggelsen. Alle flyttingene foregikk innenfor det samme territoriet og åkerlandskapet, og frem til den siste flyttingen aldri lenger enn 400 meter hver gang. Tilsvarende flyttinger er kjent fra andre jernalderlandsbyer på Jylland, slik som i Nørre Snede. Det er ikke innlysende hvorfor man flyttet rundt innenfor et større område på denne måten. Mange har pekt på at flyttingen frigjorde landsbyenes kulturlag – dvs. akkumulert husholdningsavfall, husdyrgjødsel og annet organisk materiale som bidro til et fruktbart jordsmonn – til dyrkning. Det er selvsagt riktig, men det kan vel også tenkes andre forklaringer på fenomenet. Et like interessant spørsmål er jo hvorfor de nærmest systematisk vandrende landsbyene har vært mer utbredt – for slik ser det ut – på Jylland enn andre steder.

Det hører med til historien at det også finnes eksempler på landsbyer med større stabilitet. Omgård på Vestjylland, som var bosatt senest fra 300-årene til 900-årene, er et klassisk eksempel. Den engelske historikeren Chris Wickham minner oss på at “settlement patterns are peasant artefacts”, bøndenes tydeligste fotavtrykk i landskapet. De politiske elitene i Sør-Skandinavia bodde på isolerte stormannsgårder eller på såkalte “sentralplasser”, stikk motsatt det som var tilfelle lenger sør i Europa. Elitens gårder, som vi skal se nærmere på etter hvert, kan gjerne oppvise betydelig stabilitet. Enten det dreier seg om rikere bebyggelser, enkeltliggende stormannsgårder eller sentralplasser, er de relativt stedsstabile. Det kan tyde på at vandrelandsbyene har sammenheng med bøndenes, og ikke med elitenes, tradisjoner. Og selv om det til tider har vært foreslått at det er et stormannsmiljø som står bak de regelmessige flyttingene i blant annet Vorbasses tilfelle, ligger det en slående kontinuitet i dette mønsteret som det er vel så rimelig å se i sammenheng med konservatismen i et relativt egalitært bondesamfunn. Det er jo det samme mønsteret, et sjakkbrett av rektangulære gårdskomplekser – hver av dem inngjerdet siden 200-tallet e.Kr., hver av dem med ett eller flere langhus delt inn i en bolig- og en fjøsdel, ett eller to mindre langhus og ytterligere småhus – som gjentas gang på gang. Dersom vi følger Wickhams logikk, skal ikke landsbyene søkes nær toppen av bosetningshierarkiet, men i bunnen. Historisk sett har da også det vestlige Jylland, sammen med områder som Gotland og Setesdal, og Sveits lenger sør, vært kjennetegnet av stort innslag av bondeselveie og bondemakt.

Verken bondeselveie, énvangsbruk eller sognekirkens fravær kan i seg selv forklare fenomenet med vandrelandsbyer, men de gir oss trolig nøkkelen til hvorfor det var mulig – og kanskje også praktisk fornuftlig – å flytte rundt innenfor et større ressursområde.

04 februar 2012

"En eiendommelighed ved den norske kyst"

I 1818 utgav svenske E.G. Fölsch sin «Resa i Norrige år 1817», en bok som nærmest er å regne som en sosialantropologisk introduksjonstekst om Norge og nordmennene, beregnet på det broderfolket som bare fire år tidligere hadde vært en hovedfiende, men som nå var «lead partner» i en ny union. I boken vies også veier og ferdsel stor plass. Etter å ha ridd over Jæren og gjennom Dalane – for øvrig «den fulaste provins i Norrige» - kom Fölsch til Lundevatnet, der en båt stod i beredskap. Båtføreren tok ham over vannet, og deretter gikk han til fots på en «stenig och backig väg» over Flikkeid sammen med to bærere. Ved Lavoll gikk svensken i båt igjen. Denne måten å reise på fremstod tydeligvis som temmelig eksotisk for Fölsch, som skriver:

«Jag gick sedan ofta öfver sådane Eid, eller Ed, för att komma från en Fjärd till en annan, hvarigenom man spar stora omvägar. Vid Lavolden är det ej egentligen en Fjärd, utan en liten Sjö, eller som man här säger, ett Band, som löper ut i Grise Fjorden, genom så trånga och grunda pass, att man ofta, vid lågt vatten, är nödsakad att gå i land och släpa båten i genom.»
Det som slår en moderne leser ved denne beskrivelsen, er vekslingen mellom sjø- og landetapper. Eidene er ”en eiendommelighed ved den norske kyst”, skrev historikeren Yngvar Nielsen i 1905. I århundrer var et ”amfibiøst” transportmønster med veksling mellom sjø- og landetapper vanlig over det meste av landet, ikke minst på Agder.

Disse drageidene kunne være store eller små, og mange av dem var av høyst lokal betydning. Det gjelder for eksempel Eide på Hidra, som i dag er kanalisert, men som tidligere utgjorde en smal landstrimmel som lokale reisende utnyttet på samme måte som på Flikkeid.

Det hendte at man ikke byttet farkost når man nådde den andre siden av eidet, men i stedet fraktet med seg båten over land, fra fjord til fjord. ”Offuer dette Eid lader mand offuer kiøre baader oc Jagter, naar mand icke kand komme uden om landet for storm,”skriver Peder Claussøn Friis om Listed ved Farsund i 1590-årene. Over Listeid ble båtene satt med kjølen i en eikestokk som var forsynt med en renne på langs, hester ble spent for, og mens mannskapet støttet båten, ble den kjørt over eidet. Det fortelles at to hester kunne dra en sildebåt på 40-50 tønner.

Listeid var sammen med Spangereid et av de viktigste eidene på Sørlandskysten. Gevinsten med båttrekket var innlysende: Ved å frakte fartøyene den nesten 1 km lange strekningen over Listeid, unngikk man det lumske farvannet på utsiden av Listahalvøya. Så stor var fordelen at man så sent som under 1. verdenskrig utredet kanalisering av Listeid (og Spangereid). Spangereids store betydning skyldtes jo at de reisende ikke ville ”vove sin sjæl om Næsset” (Lindesnes), som det heter et sted. Nettopp disse eidene er også blant dem som kan følges lengst tilbake i tiden.

Trekket over Listeid var og er nemlig prydet av en pen liten rekke med gravhauger fra bronse- eller jernalderen som bokstavelig talt viser veien. På østsiden av eidet finner vi dessuten den kjente runeinnskriften fra slutten av vikingtiden. Runene i Framvarden gir bare mening dersom eidet var hovedferdselsåren den gangen skrifttegnene ble hugget inn i berget. De skulle jo sees, selvsagt! Gravhaugene ligger tett også i Spangereid, men her har man gått et skritt lenger enn å markere ruten over land: En gang i vikingtiden eller tidligere gravde man seg tvers gjennom det smale eidet, slik at skipene kunne gå på egen kjøl fra den ene siden til den andre. Spangereidkanalen er et av de største byggeprosjektene vi kjenner fra denne perioden her i nord, og den taler sitt tydelige språk om akkurat denne eidstrekningens betydning.

Eidene finnes også lenger øst i landsdelen. Flere kilder forteller om reisende som gikk eller satt på hesteryggen over eidet mellom Harkmark og Søgne for å unngå Tåneset. For å slippe unna Kvåsefjorden ved Lillesand kunne man ta seg over Kvanneid (dagens Kassenkanal), gjennom Kjerkekilen og Årsneskilen og over nok et eid til bunnen av Kvåsefjorden.

(Fotoet viser båttrekk over Listeid sommeren 2010)

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...