Gå til hovedinnhold

En sjøhelt fra Spangereid

Da admiral Niels Juel og den øvrige marineledelsen skulle modernisere og styrke den danske flåten i forbindelse med nok en krig med Sverige – nærmere bestemt den såkalte Gyldenløvefeiden fra 1675 til 1679 – vendte man blikket mot datidens mektigste sjømakt, Holland. Matroser og offiserer med lang erfaring fra den krigsvante hollandske flåten søkte seg i disse årene til den danske. Det var hollendere blant disse veteranene, men flere dansker og kanskje enda flere nordmenn. Blant disse var Hans Carstensen Garde, opprinnelig fra Spangereid.
Det var ikke noe nytt fenomen at norske og danske matroser lot seg verve til den hollandske flåten. Så tidlig som i 1621 sendte Christian den 4. en nordmann, Jens Munk fra Barbu, til Amsterdam for å verve norske og danske matroser til en ekspedisjon til Ostindien. Fremdeles på slutten av 1600-tallet kunne den engelske utsendingen Robert Molesworth skrive at "den danske kongens beste sjøfolk er nordmenn, alle sammen, men de fleste av dem er i hollandsk tjeneste og bor der med sine familier." Christian den 5.s Norske lov slo fast at norske sjøfolk fritt kunne seile med "innenlandske og utenlandske som er Kongens Venner, på hva sted dem lyster i Europa."
Og mange utnyttet altså den muligheten. Tenk bare på folk som Nils Olsen fra Stavanger som ble til Cornelis Cruys i Amsterdam og endte som admiral for den russiske østersjøflåten. Eller på Kurt Sivertsen fra Brevik, bedre kjent som Cort Adeler, som deltok på hollandsk side i sjøkrigen mot Spania i 1630-årene og siden fikk heltestatus som venetiansk sjøkriger og viseadmiral. "Nordens underverk", heter det om ham i gravskriften i København.
Men i 1670-årene ble altså mange av de dansk- og norskfødte veteranene lokket til hjemlige farvann. Det sier seg selv at det var en hel del sørlendinger blant disse, for ingen andre steder i Norge hadde større utvandring til Holland enn Christiansands stift. Hans Carstensen Garde var en av dem som kom tilbake.
Hans Carstensen var født i 1652 og sønn av Carsten Pedersen, som var skipper og borger til Kristiansand, og Barbro Andersdatter på Gahre i Spangereid. Seksten år gammel gikk Hans til sjøs, og snart vervet han seg til hollandsk krigstjeneste. Han deltok på flere krysstokter i Nordsjøen, men også i Middelhavet, der hollandske handelsskip måtte gå i konvoi for å unngå angrep fra nord-afrikanske korsarer. Hans Carstensen var dessuten med i den tredje engelsk-nederlandske krigen i 1672-1674 og i tre av de store sjøslagene som avgjorde den.
I 1677 melder Hans Carstensen Garde seg til tjeneste i den dansk-norske flåten. Han stiger raskt i gradene; i starten finner vi ham som matros på Niels Juels admiralskip, men alt i 1678 er han konstabel og året etter løytnant under kaptein Andreas Dreyer på Eenighed. Dreyer var dansk, men hadde som Hans Carstensen vært i hollandsk tjeneste og blant annet deltatt i den kortvarige gjenerobringen av New York noen år tidligere. I det blodige sjøslaget ved Kalmarsund mistet Hans sin høyre hånd, og det er i tiden etter dette at han dukker opp på mer hjemlige trakter igjen.
I de to neste to årene er han nemlig ansvarlig for de utskrevne matrosene i Norge. Det er vel i den egenskapen at han trekker en lyngdøl for retten fordi han har nektet å skysse ham til Spangereid kirke i 1681. At Hans Carstensen ikke alltid var like omgjengelig, hører vi i 1690, da det heter om ham at han er "en god Sømand og Lieutenant, naar han kunde ikkun lade sin Drikken". På et tidspunkt ble han også avskjediget grunnet fyll og bråk. Så sent som i 1700, da han nærmet seg 50 år, ble han imidlertid forfremmet til kapteinløytnant, og endelig avskjed flåten fikk han først seks år etter det igjen. I forbindelse med avskjeden tales det om hans "liderlighed og umaadelige fylderi", som dog ikke var helt uvanlig blant datidens sjøkrigere.
Hans Carstensen Garde var gift og hadde to døtre hjemme på Spangereid. I rettskildene fra den gang figurerer han stadig. Den barske krigsveteranen var nok fryktet blant en del av sambygdingene, og ved en anledning anklaget han en nabo på Gahre, Haagen Tollisen, for trolldom. Årsak: Haagen hadde gravd ned en levende geit på Hans' eiendom!
Hans Carstensen døde i 1711.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…