'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

21 juli 2014

Tragedien ved Hidra 23. juli 1406



Hendelsene som utspilte seg ved Fedefjorden, lengst vest i Vest-Agder, omtrent på disse tider i det herrens år 1406, kastet lange og mørke skygger over forholdet mellom den tyske Hansa og kongerikene England og Danmark-Norge. Mishandling og drap på så mange som hundre fredelige fiskere fikk nok også følger i lokalsamfunnet, uten at kildene forteller noe om det.

Farvannet nordvest for Lista - Hidra midt i bildet bak, se Google Earth. Det var her hanseater brutalt myrdet 96 engelske fiskere sommeren 1406.
I tiårene rundt 1400 var det en stadig pågående konflikt mellom den tyske Hansa og engelske kjøpmenn. I 1398 hører vi f. eks. at engelske kjøpmenn som driver handel på Østersjøen, klager over at hansbyene legger seg opp i deres anliggender og utfører mange slemme handlinger mot dem. Kong Henrik den fjerde svarer med å minne hanseatene om at disse privilegier i London var blitt gitt under forutsetning av at engelske handlende skulle få nyte de samme friheter i Tyskland, og at priviliegiene ville bli trukket tilbake dersom ikke ulovlighetene tok slutt. Under Hansedagene i 1405 og 1407 reiser engelskmennene erstatningssaker for «sjørøverier». Likevel fortsatte stridighetene; engelskmennene kapret hansetiske fartøyer og hanseatene kapret engelske, og av og til endte det med at hele skipsmannskap ble brutalt myrdet. Hanseatene ble dessuten anklaget for å ha ødelagt en hel del skip som tilhørte kjøpmenn i New Castle, York, Hull, London, Lynn, Yarmouth, Norwich og andre steder i England. Så, i 1411, lar kong Henrik en del hansetiske kjøpmenn arrestere i Boston og erklærer at han vil holde dem fanget inntil det er gjort opp for de skader, tap og drap som engelske kjøpmenn har lidd på norskekysten på grunn av hanseatene.

Det var forresten ikke bare engelskmenn og hanseater som drev denne virksomheten. C.J. Ford skriver i Piracy or Policy: The Crisis in the Channel, 1400-1403:

The opening years of the fifteenth century witnessed an outburst of lawlessness at sea of such intensity that legitimate commerce between the kingdom of France and England, and their allies, all but ceased.

I den pågående konflikten er det særlig én episode som gang på gang, gjennom flere år, trekkes frem fra engelsk side: Drapet på hundre engelske fiskere fra Norfolk sommeren 1406 i havnen «Wynforde». Siden ingen hittil har vært i stand til å identifisere de to stedsnavnene som fremkommer i de samtidige kildene om begivenheten, Wynforde og Itro/Itroo, skal jeg bruke litt plass på dette, ettersom jeg mener at begge steder kan identifiseres med stor sikkerhet. Men la oss først se nærmere på hva som skjedde, og på bakgrunnen for det.

Engelsk doggefiske på norskekysten
Fra 1383 har vi bevart et bønnskrift til den engelske kongen og hans råd, der innbyggerne i Cromer, Blakeney og andre byer i grevskapet Norfolk ber om tillatelse til å dra på fiske ved Danmarks og Norges kyster, da det er sent i sesongen og kongens embetsmenn, tross hans løfter, holder dem tilbake. I andre halvdel av 1300-årene reiste menn fra disse byene hver sommer til Norge og Danmark på fiske i flere måneder. Båtene deres var mindre «dogger» med en lastekapasitet på tolv eller atten tønner. Sannsynligvis opererte de engelske fiskerne nær kysten, og de må ha hatt fasiliteter inne på land og vel solgt det meste av fangsten før de vendte hjem med resultatet av sesongens siste fiske. Det er ikke kjent hvilke områder engelskemennene oppholdt seg i, men det kan ha vært i Øresund eller på Bohuslänkysten, skriver Poul Holm i South Scandinavian fisheries in the sixteenth century: the Dutch connection (s. 117).

Dogge, tegnet av Willem van de Velde d.y., ca. 1675.
Femti år senere var doggene fra Cromer og Blakeney nådd helt til Island, der fiskerne slo seg ned på Vestmannaeyjar og «lot oppføre hus, slå opp telter, grave opp jorden og drive fiske som om de eide landet», som det heter i en klage til danskekongen. Engelskmennenes dogger var overlegne islendingenes fiskefartøyer og kunne gå mye lenger ut fra land.

Begivenhetene i 1406
Det var doggefiskere fra de samme byene som stod i begivenhetenes sentrum sommeren 1406, da den pågående konflikten mellom England og hansabyene toppet seg. Hendelsenes gang skildres best i et klagebrev fra Henrik den fjerde til Erik av Pommern, gjengitt i Diplomatarium Danicum både på original latin og i moderne dansk oversettelse. Av opplysningene i brevet ser vi at henrettelsen av fiskerne skjedde fredagen etter forrige Sankt Margretes dag, altså den 23. juli 1406. Vi gjengir utdrag av brevet i moderne språkdrakt:

Højagtede fyrste, kære søn! Gennem vore elskede undersåtter og beboere i vor stad Cromers særdeles klagefulde og bitre beretning har vi til vor fortvivlelse måttet erfare, at da visse af vore undersåtter, fiskere bosiddende i vor nævnte by, op i mod 80 og 16 personer, som for nylig i forbindelse med fiskeri til egen og andres gavn havde søgt ud på det åbne hav, og der af voldsom frygt for vore fjender, til havs ved denne lejlighed, flandrernes grusomhed og frækhed, i høj fart var kommet fra hinanden ved havnen Wynford i Eders land Norge i håb om der at opnå sikkert tilflugtssted, sådan som de rettelig burde have opnået det, når betænkes skønheden af den spirende fred og kærlighed mellem os som følge af det til Guds pris fejrede ægteskabsforbund mellem Eder og vor kære datter, holdt visse købmænd fra de tyske hansestæder, som sædvanligvis frekventerer Bergenområdet, støttet og hjulpet af visse andre fra førnævnte Hansa med en gruppe på 500 bevæbnede mænd, sig skjulte på havet ved et sted, på folkesproget kaldet Itro, i visse skibe, grådigt afventende nævnte vore undersåtters ankomst. Og da selvsamme vore undersåtter var nået frelste i havn, gik 200 af de nævnte misdædere og deres håndlangere hurtigt i land, altimens 300 satte sig i visse krigsskibe for ikke at nogen af vore nævnte undersåtter skulle forsøge at flygte, og dræbte på grusom vis to af samme vore undersåtter, som først forsøgte at komme i land, mens resten fængsledes i skrækkelige fængsler, hvor de forblev uafbrudt i to dage og en nat, bundne i hårde lænker, indtil der blandt de foregående blev afholdt en mangelfuld og skændig rådslagning om, hvad man skulle stille op med de førnævnte fængslede, og fjernt fra nogen rettergang og stik i mod de konventioner, som er indgåede og bekræftede af på den ene side vore gesandter og på den anden side højmesteren for Preussens udsendinge, kastede man på grufuld vis de fængslede i havets dyb, bagbundne på deres hænder fredag efter sankt Margrete uden for førnævnte havn. Sandelig, højagtede fyrste, kære søn, eftersom sådanne ugudelige overtrædelser har fundet sted i Eders førnævnte rige - eftersom de med troværdige oplysninger levende forsikrer Eders højhed herom - bør det ikke ufortjent afstedkomme ærgrelse hos Eders kongelige ærværdighed. Vi beder så indtrængende, vi kan, i henseende til Eders faderlige kærlighed, at I på passende måde sørger for at sætte Eders kløgt ind, således at vore klagende undersåtter får mulighed for at opnå fuld kompensation og erstatning for ovennævnte tab og forbrydelser.

500 væpnede hanseater lå altså i bakhold på et sted på norskekysten kalt «Itro». Da rundt regnet hundre fiskere fra Norfolk av frykt for flamske fiender rømte inn i en havn i nærheten, kalt «Wynford», ble de møtt av 200 hanseater som, mens resten av den hanseatiske styrken bemannet skipene og sørget for at ikke engelskmennene kunne komme unna, straks drepte to av fiskerne og la resten i lenker. Etter to dager ble de overlevende bakbundet og kastet på sjøen utenfor «Wynford».

Etterspillet                       
Hendelsen vakte forståelig nok sterke reaksjoner, forstår vi av de bevarte kildene. I begynnelsen av 1407 klager 85 navngitte menn og kvinner i Cromer til kong Henrik over at hanseater fra Bergen har fanget og drept deres ektefeller, sønner, brødre, nevøer, fettere, svogere eller tjenere i havnen «Wynford». De ber kongen om øyeblikkelig å kreve de i Boston boende hanseatiske kjøpmenn til regnskap for dette (DN 19, nr. 707). Den 12. februar samme år går så seks hanseatiske kjøpmenn i borgen for seg og de andre tyskere i Boston i anledning mordet på fiskerne fra Cromer (DN 19, nr. 705). Den 21. februar befaler kong Henrik sheriffen i Norfolk å kunngjøre at alle skadelidne i Cromer skal melde seg ved fullmektiger hos John Reymes eller personlig for kongens råd, og en tid etter kunngjør Reymes at han har mottatt tre menn som fullmektiger for innbyggerne i Cromer. I mars bekrefter sheriffen at han har gjort kongens befaling kjent i Cromer den 20. mars, i Norwich den 21. mars og i North Walsham den 24. mars. Deretter, den 10. mai 1407, meddeler kong Henrik at de hanseatiske kjøpmennene er blitt frikjent og at det er sluttet forlik med klagerne.

Drapene i «Wynford» forsvinner imidlertid ikke fra den diplomatiske dagsorden av den grunn. Så sent som i februar 1412 kunngjør kong Henrik at han har mottatt et brev fra bergensfarerne i King's Lynn, som klager over hanseatenes opptreden i Bergen og over forskjellige ugjerninger begått av dem andre steder i Norge, blant annet over at hundre fiskere fra Cromer, Blakeney og andre kystbyer i Norfolk var blitt drept i «Wynford» noen år tidligere.

Hvor er «Wynford»?
Stedsnavnene «Wynford»/«Wynforde»og «Itro»/«Itroo» har voldt vanskeligheter for alle som har beskjeftiget seg med disse kildene. Utgiveren av Diplomatarium Norvegicum foreslo under tvil at det kunne dreie seg om Vindafjord i Ryfylke, men det er unektelig vanskelig å tenke seg så vel engelske fiskere som en hanseatisk krigsflåte helt innerst i Ryfylke. Det har også vært andre stedsnavn inne i bildet, som Fensfjorden mellom Hordaland og Sogn, men de passer like dårlig.

Som nevnt innledningsvis mener jeg at det er uproblematisk å identisere de to navnene, og at de begge hører hjemme lengst vest i Vest-Agder. Men det kan være grunn til å si noen ord om hvorfor denne tolkningen ikke er eller har vært innlysende. Det henger dels sammen med hva slags tekster som innenfor en gitt fagdiskusjon har vært ansett som relevante, og dels har det med tolkerens perspektiv å gjøre. Jeg skal prøve å anskueliggjøre hva jeg mener med et par små eksempler:
I hollandsk og amerikansk historisk forskning om 1600-tallets Amsterdam og dens amerikanske pendant, Nieuw Amsterdam, var det lenge et problem å stedfeste Masterland. Mange av innflytterne til storbyen oppgav nemlig at de kom nettopp fra Masterland. En tok det gjerne for gitt at det måtte være tale om et sted i Nederlandene eller der omkring. Først da en forsker kunne vise til at sjøkarter og seilingsbeskrivelser fra samme periode regelmessig brukte navnet Masterland om Marstrand på Bohuslänskysten, ble problemet løst.

På 1980-tallet foregikk det en ivrig diskusjon i Lyngdal om hvorvidt det hadde stått kirke i uthavnen Selør eller ikke i senmiddelalderen. Det var ikke nok at en sterk lokal tradisjon hevdet at dette var tilfellet, og flere lot seg heller ikke overbevise av at eldre folk kunne fortelle om funn av skjeletter på stedet som ble utpekt som den nedlagte kirkegården. Selv en mindre arkeologisk undersøkelse som ble utført i sakens anledning kunne ikke gi entydig svar på om det faktisk var tale om et kirkested. At lokaltradisjonen hadde hatt rett hele tiden, ble først klart da en forfatter kunne legge frem hollandske losbøker fra 1500-tallet som viste at kirken i Selør ble brukt som seilingsmerke.

Betydningen av perspektivet til tolkeren i denne sammenhengen understrekes av Gunnar Eikli, som blant annet skriver at

den sørlandske uthavnshistorien er først og fremst en internasjonal historie, en historie om det som har foregått mellom nasjonene (…); også en langt på vei førnasjonal nord-europeisk historie… Den sørlandske uthavnshistorien kan bare forstås nettopp i et slikt perspektiv. Bygdebøkenes gard og grend, slekt og blod, fører oss ikke nærmere et historisk bilde her. Heller ikke en nasjonalhistorisk tilnærming.

Svaret på hvor «Wynford» ligger, finnes i kilder som omhandler denne internasjonale og delvis førnasjonale historien. Og rent faktisk viser det seg at det bare er ett sted på norskekysten som i seilingsbeskrivelser og på kart fra midten av 1500-årene og fremover har navnet «Wynford». Her er Willem Jansz Blaeu i Het Licht der Zee-vaert (1608):

Twee ofte drie mylen benoorden dat laeghe landt van Leest leyt dat Eylandt van Winfoert / daer bezuyden looptmen inde haven van Wynfoert / en die strect noordoost in / maer tussche Wynfoert en t'laeghe landt van Leest / leyst noch een moye haven gheheten Winterfoort…

(To eller tre mil nord for Listerlandet ligger Winfoert-øya / på sørsiden av den er innløpet til havnen Wynfoert osv.).


John Sellers kart, A Description of the Coast of Norway fra 1671.
Den lokalkjente forstår umiddelbart at «Eylandt van Winfoert» er Hidra. Selve havnen er sannsynligvis Rasvåg på Hidra, selv om det ikke kan utelukkes at det er Fedefjorden som menes. Imidlertid er det vel Fedefjorden som menes med «een moye haven gheheten Winterfoort», og som sies å ligge mellom Winfoert og Listerlandet. «Itro» eller «Itroo» må være Hidra (Hitr, Hitterø).

Uten å gå nærmere inn på akkurat det, hører det med til historien at det nok er en etymologisk sammenheng mellom det gammelnorske navnet på fjordsystemet her, Hvinisfjordr, og losbøkenes Winfoert.

Ingen kommentarer:

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...