Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra februar, 2015

Havn og herberge

«Mennesket har hittil ikke kunnet pønske ut noe som har gitt mer lykke enn en god kro eller et godt vertshus,» mente Samuel Johnson. Kanskje var det nettopp noe sånt kong Håkon 5. Magnusson hadde i tankene i 1303.
Den våren sitter kongen i Tunsberg, der han utsteder flere forordninger. En av disse stadfester en skipan som han sammen med broren Eirik, og «med råd og samtykke av erkebiskopen, biskopene og alle de andre beste menn i riket», hadde utstedt noen år tidligere. Hovedbudskapet var at det nå skulle opprettes vertshus («tafernishus») ved alle hovedferdelsårer til vanns og til lands. Slik ble det første grunnlaget lagt for slike gjestgiverier som møtte de reisende de fleste steder i landet fremdeles på 1800-tallet.
Et glimt fra en gang for lenge siden, i barndommens sommerparadis: Inne på grunna et sted er sjøbunnen dekket med et teppe av hvite, blanke stilker med hull langsetter, noen av dem har skrift på. «Gouda» står det på én. Det er krittpiper, ispedd grå, brune og røde stykke…

Gåten Patrick Christian

Hvordan kunne det ha seg at en engelsk sjømann risset navnet sitt på en stein ved Bergelva i Andersby – og det for 340 år siden? Steinen med den nokså sirlige innskriften «Patrick Christian» og årstallet 1679 havnet på museet i Vadsø for mange år siden, men er fremdeles en uløst gåte. Hvem var Patrick Christian, og hva gjorde han i Andersby – eller i Varanger, for den del?
Det står noe mer på steinen: «HMS Catrel», altså His Majesty’s Ship «Catrel», det vil si navnet på et skip tilhørende den engelske marine. «Catrel» gir ikke mening på engelsk, verken som skipsnavn eller noe annet. Sannsynligvis er det feilskrift for «castrel», som er et eldre navn for kestrel – hauk. Royal Navy har hatt minst fire skip med nettopp dette navnet gjennom tidene.
Sjøfolk har risset onn navn, årstall og annen grafitti mange steder på norskekysten og langt videre. Slike innskrifter finner vi vanligvis i velkjente havner, eller i hvert fall på steder der seilskipene måtte vente på bør. En av de største og…

Winterkoning

Han var født i den lille landsbyen Ooltgensplaat i Holland i begynnelsen av 1540-årene, men i en tid da soldatyrket i stor grad var internasjonalt, havnet han i 20-årsalderen i slottsfogd Erik Munks tjeneste på Vardøhus. Den geskjeftige slottsfogden hadde selv gjort krigstjeneste på kontinentet i ungdommen. For Winterkonings del, gjorde oppholdet i Vardø ham klar over mulighetene til fortjeneste som lå i handelen på Nordkalotten.
Året var 1561, og den unge hollenderen la merke til munkene fra Petsjenga som årvisst dukket opp i Vardø for å bytte fisk, tran og pelsverk mot vin og krydderier. Han lærte også raskt at de eneste skipene som ellers landet i Østervågen, tilhørte borgere i Bergen og Trondheim. Da Winterkoning i 1563, visstnok bare halvveis frivillig, måtte forlate Vardø, reiste han straks til Antwerpen – kanskje Europas viktigste økonomiske senter på den tiden.
Tilbake til Vardø Året etter satte han seil mot Vardø igjen – nå var han gått i kompaniskap med to kjøpmenn fra Antwe…

Fra vikingtidens Hedmark til Vardø

Et hittil ukjent vikingtidsfunn fra Hedmark? I Vardø? Ja, faktisk. To nokså anonyme gjenstander av jern som har ligget på museet siden 1951, viser seg nå å fylle ut bildet av jernfremstilling av myrmalm i en helt annen del av landet for tusen år siden.

Det var gjenkjennelse ved første blikk. Blant arkeologiske funn i Vardø Museums samlinger fikk jeg øye på to langaktige, flate jerngjenstander av en type som jeg hadde sett mange ganger tidligere, sørpå. På Østlandet, og særlig i dalførene nord for Oslofjorden, er det en nokså vanlig funntype. Det dreier seg om barrer av jern – råmateriale for videre bearbeiding til redskaper og våpen, og et håndfast bevis for den store betydningen jernvinna hadde i denne delen av landet.

Men i Vardø? Her passer ikke funnet inn. Vi lekte med tanken på at det kunne dreie seg om et «eksotisk» funn fra bygrunnen i Østervågen, men verken tid eller geografi stemmer. Og bedre ble det ikke av at protokollen anførte at de to «redskapene» var innlevert fra Lebes…