Gå til hovedinnhold

Gravlagt i fremmed jord




At sjøfolk av utenlandsk opphav døde og ble gravlagt i havner og uthavner på Sørlandet, var en heller dagligdags foreteelse i seilskutetiden. Havnene på sørlandskysten var jo godt besøkte punkter på det som er blitt kalt for «Nord-Europas viktigste handelsrute». I så måte var det ikke noe usedvanlig som foregikk da fremmedskipperen Jan Hansen ble gravlagt i Mandal mot slutten av januar 1761.
J.W. Edy: Olavsundet, Ny-Hellesund. Foto: Nasjonalmuseet
Skipet han førte var nederlandsk. Jan Hansens bakgrunn vet vi mindre om, men på tross av det skandinavisk-klingende navnet var han antagelig ikke av lutheransk religion, i hvert fall. Han må nemlig ha blitt gravlagt enten på kirkegården i ladestedet, men i så fall uten seremoni, eller på en av uthavnskirkegårdene i området på grunn av smittefare. I kirkeboken står det ingenting om begravelsen.
Mandal og uthavnene der omkring (Kleven, Skjernesund) var velkjent for sjøfolk over hele Europa, og mandalittene tok selv like stor del i den arbeidsdagen som innebar et liv på havet, ofte i utenlandsk tjeneste. I kirkebøkene fra ladestedet finner vi av og til egne lister over sognebarn som er døde utenlands. «Fra Holland», «fra København i Kongens tieneste», «i Vestindien» osv.
Når vi vet at Jan Hansen faktisk døde og ble begravd nettopp i Mandal, skyldes det en opplysning i de omfattende notarialarkivene i Amsterdam, som tidligere har vært tema i Kringla heimsins. Våren 1761 troppet nemlig seks sjømenn, som alle hadde seilt med skipet «de Stantvastigheijd», opp hos en notar i Amsterdam for å redegjøre for det som må ha vært en lang og strabasiøs sjøreise.
I løpet av den 13 måneder lange turen hadde «de Stantvastigheijd» hatt tre forskjellige kapteiner, og mange av mannskapet hadde omkommet av sykdom. De to første døde allerede mens skipet lå i Texel, utenfor Amsterdam. På ferden fra Texel til Berbice (i Sør-Amerika) døde flere av sjøfolkene, og etter å ha tatt om bord en last av sukker, kaffe, kakao og bomull, var de så i mangel på folk at de måtte ha hjelp av 11 svarte slaver for å få skipet seilingsklart.
Derfor besluttet man å gå til Sint Eustatius (i Det karibiske hav) for å mønstre nytt mannskap. På veien dit ble fartøyet oppbragt av først en fransk, og deretter en engelsk kaper. Først den 11. oktober nådde de Sint Eustatius. Her døde skipper Carsten Hartman, og overstyrmann Jan Hansen overtok som skipper. Etter at seks matroser og en byssegutt hadde mønstret på, forlot de Sint Eustatius den 19. oktober. Den 5. november ble skipet oppbragt av nok en engelsk kaper. På grunn av uvær og sykdom blant mannskapet kunne de ikke anløpe Texel. Det ble bestemt å sette kursen mot Norge, og den 1. juledag nådde de havnen i Mandal. Her døde så Jan Hansen den 22. januar, og Marten Fredrik Bergman ble hyret som skipper. De blant mannskapet som var syke, ble igjen i Mandal, og ble erstattet av friske folk. Den 15. mars reiste skipet fra Mandal, og ankom endelig Amsterdam den 28. mars. I løpet av reisen var tolv mann døde.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Pomorgravene i Vardø