22 januar 2017

"Hunniske" kvinner på langobardiske gravplasser

På gravplasser i Tyskland kan man tidvis treffe på kvinnegraver der den gravlagtes hodeskalle viser spor etter intensjonell deformering – en skikk som ofte forbindes med hunnere og andre steppefolk. Hva er det egentlig arkeologiene graver frem i slike tilfeller: Er det levninger etter mennesker som har flyttet over lange avstander – eller mer indirekte kulturpåvirkning?


0511 Turmschädel Württembergisches Landesmuseum Stuttgart anagoria
Turricephalus of a 30 to 40 year old alamannic woman of the early 6th centruy; shown at the Württembergisches Landesmuseum, Stuttgart, Germany. By Anagoria (Own work) [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC BY 3.0 (http://creativecommons.org/licenses/by/3.0)], via Wikimedia Commons
De karakteristiske rekkegravfeltene er karakteristiske for folkevandringstiden i den vestlige delen av Tyskland. De kan romme hundrevis av begravelser, og antas å representere hele den befolkningen som bodde i nærområdet da gravplassen var i bruk. Lenger øst forekommer ikke rekkegravfelt. Der møter vi i stedet mindre gravplasser, som arkeologene forestiller seg har vært forbeholdt et utvalg av befolkningen, helst avhengig av sosial status.

Det er to av disse mindre gravplassene som nylig har vært gjenstand for analyser innenfor et tysk forskningsprosjekt med base i Mainz, «Neue Wege der Langobardenforschung». Langobarder var en germansk stamme som ifølge sin egen opphavsmyte var kommet fra Skandinavia til Elben, og som etter hvert vandret til Italia via Pannonia.br />
Gravfeltene ved Rathewitz og Obermöllern inngikk i prosjektet fordi man ønsket svar på to spørsmål: Er noen av de midttyske gravplassene levninger etter langobardenes migrasjon fra Elbenområdet til øvre Donau? Eller tok de folkene som benyttet disse gravplassene, del i langobardenes påfølgende migrasjon til Pannonia og senere til Italia, slik visse typer av draktspenner kan tyde på?

Begge gravplasser var i bruk i nokså kort tid, fra slutten av 400-årene til midt på 500-tallet. Flere av gravene var rikt utstyrt, med så vel lokale som fremmede gjenstander. Til disse siste regnes blant annet draktspenner av nordiske typer. Et «eksotisk» trekk er altså at enkelte av kvinnegravene inneholdt individer med deformerte hodeskaller.

Forskerne har undersøkt strontium-innholdet i 48 skjeletter fra de to gravplassene. Forenklet sagt kan strontium gi informasjon om hvor et menneske tilbragte barndommen. Men bare fire individer viste seg å ha vokst opp utenfor lokalmiljøet, og det var ingenting ved gravskikken som skilte disse fire fra de øvrige gravlagte. De «hunniske» kvinnene var lokale, og det samme var så å si alle individer som var gravlagt med gjenstander som viser kulturforbindelser over store avstander.

Med andre ord må de omtalte gravplassene og gravskikken der i stor grad sies å speile den lokale elitens betydelige kontaktnett, og i mindre grad migrasjoner, og gravplassenes kortvarige brukstid må skyldes at man før og etter den tid har gravlagt sine døde et annet sted.

Ingen kommentarer: