Gå til hovedinnhold

"Hunniske" kvinner på langobardiske gravplasser

På gravplasser i Tyskland kan man tidvis treffe på kvinnegraver der den gravlagtes hodeskalle viser spor etter intensjonell deformering – en skikk som ofte forbindes med hunnere og andre steppefolk. Hva er det egentlig arkeologiene graver frem i slike tilfeller: Er det levninger etter mennesker som har flyttet over lange avstander – eller mer indirekte kulturpåvirkning?


0511 Turmschädel Württembergisches Landesmuseum Stuttgart anagoria
Turricephalus of a 30 to 40 year old alamannic woman of the early 6th centruy; shown at the Württembergisches Landesmuseum, Stuttgart, Germany. By Anagoria (Own work) [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC BY 3.0 (http://creativecommons.org/licenses/by/3.0)], via Wikimedia Commons
De karakteristiske rekkegravfeltene er karakteristiske for folkevandringstiden i den vestlige delen av Tyskland. De kan romme hundrevis av begravelser, og antas å representere hele den befolkningen som bodde i nærområdet da gravplassen var i bruk. Lenger øst forekommer ikke rekkegravfelt. Der møter vi i stedet mindre gravplasser, som arkeologene forestiller seg har vært forbeholdt et utvalg av befolkningen, helst avhengig av sosial status.

Det er to av disse mindre gravplassene som nylig har vært gjenstand for analyser innenfor et tysk forskningsprosjekt med base i Mainz, «Neue Wege der Langobardenforschung». Langobarder var en germansk stamme som ifølge sin egen opphavsmyte var kommet fra Skandinavia til Elben, og som etter hvert vandret til Italia via Pannonia.br />
Gravfeltene ved Rathewitz og Obermöllern inngikk i prosjektet fordi man ønsket svar på to spørsmål: Er noen av de midttyske gravplassene levninger etter langobardenes migrasjon fra Elbenområdet til øvre Donau? Eller tok de folkene som benyttet disse gravplassene, del i langobardenes påfølgende migrasjon til Pannonia og senere til Italia, slik visse typer av draktspenner kan tyde på?

Begge gravplasser var i bruk i nokså kort tid, fra slutten av 400-årene til midt på 500-tallet. Flere av gravene var rikt utstyrt, med så vel lokale som fremmede gjenstander. Til disse siste regnes blant annet draktspenner av nordiske typer. Et «eksotisk» trekk er altså at enkelte av kvinnegravene inneholdt individer med deformerte hodeskaller.

Forskerne har undersøkt strontium-innholdet i 48 skjeletter fra de to gravplassene. Forenklet sagt kan strontium gi informasjon om hvor et menneske tilbragte barndommen. Men bare fire individer viste seg å ha vokst opp utenfor lokalmiljøet, og det var ingenting ved gravskikken som skilte disse fire fra de øvrige gravlagte. De «hunniske» kvinnene var lokale, og det samme var så å si alle individer som var gravlagt med gjenstander som viser kulturforbindelser over store avstander.

Med andre ord må de omtalte gravplassene og gravskikken der i stor grad sies å speile den lokale elitens betydelige kontaktnett, og i mindre grad migrasjoner, og gravplassenes kortvarige brukstid må skyldes at man før og etter den tid har gravlagt sine døde et annet sted.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

Hvor gammel er Vardøhus festning?